Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men urettferdiges munn dekker over vold.
Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder. (Ordspr. 10,11-12)

Kritikk kommer i hovedsak i to former, en mer positivt ladet enn den andre. La oss ta den positive formen for kritikk først, ofte kalt konstruktiv kritikk. Den kommer hovedsakelig fra mennesker som kjenner oss, men for oss som blogger kan den også komme fra faste følgere. Kjennetegnet er at det er sagt/skrevet på en måte som er ment å hjelpe oss videre. Kanskje for å hjelpe oss å formulere tekster bedre, kanskje for at det er ting i vår person vi bør endre eller fordi vi faktisk har tråkket eller skrevet feil. Bakgrunnsteppet er omsorg, den som sier/skriver hva de gjør, bryr seg faktisk om oss og vil oss vårt beste. Denne typen kritikk kan tidvis være vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi vi vet at det er en stor dose sannhet i hva som sies eller skrives, og vi vet at vi trenger hjelp og støtte fra andre for å komme videre. Dette får oss til å føle oss litt små, men klarer vi å svelge unna stoltheten, vil vi finne mye hjelp, støtte og styrke i hva som sies.

Å akte på formaning er en vei til liv, å forakte tilrettevisning fører vill. (Ordspr. 10,17)

Den andre formen for kritikk er den som er negativ ladet og som kan være destruktiv hvis vi ikke takler den riktig. Den kommer fra mennesker som er ute etter å finne feil, uansett hvor små de er, den kommer fra de som føler seg bedre av å trykke andre ned og den har som eneste formål å ødelegge. Hvordan vi takler denne type kritikk er faktisk kritisk viktig for hvor godt vi har det med oss selv og hva vi holder på med i livet vårt.

Hvis vi tar alt inn over oss som personlige angrep vil vi sitte tårevåte og synes vi er udugelige og egentlig bare kan gi opp. Hvor dumme var vi som trodde at vi kunne klare dette? At vi var viktige? At vi kunne bidra med noe godt? Nei, våkn opp og innse at du er udugelig og bare kan kaste inn håndkleet. Dette er mildt sagt en uhensiktsfull reaksjon på kritikk…

Du sitter og taler mot din bror, din mors sønn skitner du til. (Sal. 50:20)

Hvordan kan vi da takle kritikk som dette på en mer nyttig måte? En av tingene vi bør huske er at hvis noen synes at det er viktig å kritisere oss på det vi har gjort, sagt eller skrevet, så har vi bidratt med noe som har fått andre til å tenke. At hva vi får tilbake er i negativ drakt, kan vi velge å overse, for mest sannsynlig er det ti positive tanker for den ene negative. Bare ta meg, jeg som har tenkt å fullføre og gi ut bøker som mer enn ti stykker kommer til å lese, må takle at noen av de elleve leserne vil ha noe kritisk å si om hva jeg deler. Men det betyr ikke at hva jeg har gjort ikke er bra eller viktig.

Hva er den lille sannheten i den kritikken som deles? Selv om denne type kritikk ofte er negativ og destruktiv kan vi finne lærdom i den. Hvis vi klarer å snu tankegangen slik, vil vi komme sterkere ut av det hele samtidig som vi ikke lar mennesker som ikke vil oss vårt beste trøkke oss ned og ødelegge oss. Jeg har bl.a. reagert på den sure og litt frekke måten enkelte har kommentert skrivefeilene mine på, men skal jeg la andres kommentarer ødelegge dagen min eller bare si at slik er det, jeg vet hvorfor og la det fare forbi…

Så en liten avslutningstanke. Hvis noen må kritisere andre for hver minste ting og for at de skal føle seg viktige og «større», må ikke disse menneskene ha noen store hull på innsiden? Ha sår som trenger legedom og egentlig slite litt med å være lykkelige og takknemlige over alt det gode de har? La oss heller elske dem, be for dem og vise godhet- ikke la oss bli trøkket ned av mennesker som lik oss, trenger nåde og omsorg.

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. (1. Pet. 2:15)

dette innlegget er i kategorien «kladdeboka». Det vil si at det egentlig ikke er helt ferdigskrevet, men jeg velger å publisere det som det står.