Når man skriver budskap som det har vært de siste dagene ber jeg om masse nåde. Nåde for at jeg deler ord med rett sinnelag, med sorg og omsorg, og nåde for de som leser som er i en vanskelig situasjon. Jeg er alltid fristet til å slenge på at dette gjelder bare noen, at de av dere som strever med å få til og ikke klarer er unntatt. Men hadde jeg skrevet det i innleggene hadde jeg fjernet mye av brodden og gjort budskapet litt utvannet. Derfor ber jeg alltid ekstra om at Gud verner om de av dere som tar det til dere og kjenner på skyldfølelse fordi dere utav vår menneskelige skrøpelighet ikke klarer.

Det er forskjell på å ikke ville leve etter Guds ord og i samsvar med hans bud og regler og på å ikke klare det i egen kraft og styrke. Sløvhet tar oss bort fra Gud og den er også den brede veien til et mulig frafall, skrøpelighet er derimot en annen sak. Hva er det som hindrer deg fra å leve fullt ut i hva Gud har for deg? Å leve fullt ut i overgivelse og lydighet? Sløvhet eller skrøpelighet?

Er det sløvhet som holder oss borte fra å søke Gud i bønn og gjennom bibellesning kan vi ikke skylde på andre enn oss selv for at ting er tamt, kjennes trått ut og at man aldri får «klare svar» fra himmelen. Sløvhet hindrer oss også fra å leve i lydighet mot de ting vi vet Gud sier er rett eller galt. En annen fare ved sløvheten er at den dysser ned Den Hellige Ånd sin tiltale til oss. Vi har kanskje hørt den svake stemmen inni oss i starten, men jo mer vi overhører den og ikke adlyder den, jo svakere vil den bli. For hver gang vi overhører Guds tiltale til oss gjør vi våre hjerter og ånd litt hardere og litt mer i motstand mot Gud. Sløvhet gjør også at vi blir mer og mer mottakelig for et budskap som sier: Si ut Guds ord og krev dine velsignelser. Gjør godt og du har krav på velsignelser. Du er skapt for rikdom, helse og suksess. Du er under nåden og er fri til det meste. Sløvhet er dessverre en alt for vanlig tilstand blant mennesker som kaller seg kristne…

Skrøpelighet er som jeg sa en helt annen sak. Ønsker man å leve overgitt Guds vei og vilje men opplever at man kommer til kort, ja da er du på rett sted. Selvsagt vil Gud at du ikke skal fortsette å kjempe, feile og falle hele tiden, men din lengsel etter å ære Gud med hele ditt liv er hva Gud ser. Og han vet du ikke kan klare å leve kristenlivet i egen kraft. Kanskje trenger du å kjøre hodet i veggen noen ganger slik at du mer helhjertet kan legge alt ned for Herren, kanskje er du under en test og opplever at ting er ikke så enkelt som du trodde det var. Eller kanskje blåser forandringens vind over ditt liv og du stiller derfor spørsmål med mye av det du tidligere tok som selvsagt og riktig. Uansett, Gud ser til hjertet ditt og han vet at i deg selv så vil du ikke klare.

Den sløve må våkne, søke tilgivelse og begynne å nærme seg Gud igjen.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! Klag og sørg, bryt ut i gråt! Vend latteren til sørgesang og gleden til alvor. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. (Jak. 4:8-10)

Den skrøpelige må minne seg selv på Guds nåde, barmhjertighet og tålmodighet.

«Hvem kan gå opp på Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted?»
«Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk ed.
Han får velsignelse av Herren og rettferd fra Gud, sin frelser.»
(Sal. 24:3-5)