Har du noen gang opplevd at du har tatt et valg om å gjøre noe du vet Gud sier er riktig og godt, for så å oppleve at alt, og jeg mener alt, øyensynlig blir bare verre og verre? Jeg har, flere ganger. Jeg har bestemt meg for å begynne å gi penger til en spesiell sak eller person, og over de neste ukene så går det ene etter det andre i stykker. Eller jeg bestemmer meg for å lese litt mer i Bibelen, og så kommer det opp de konfliktene (som stjeler glede og krefter) eller så skjer det en haug av ekstra ting som må taes tak i. Eller hva med at man bestemmer seg for å reise på teamtur og plutselig blir den ene med den andre syk? Jeg tror flere av dere vet hva jeg snakker om. Dere har tatt en god avgjørelse, dere har begynt å leve etter den, dere har fått bekreftelse fra andre at dette er riktig og så skjærer alt seg. Og selvsagt er vi så modne, tillitsfulle og fylt av tro at vi tar det som det kommer, kaster frykt og djevel ut og fortsetter med stort mot. Nei, vi gjør ikke…

Hvor mange av oss har ikke gått i fellen med å gi opp når alt skjærer seg? For mange av oss, og det også flere ganger. Vi blir motløse og gir opp, vi tar det som tegn på at kanskje vi ikke hørte fra Gud (selv om vi egentlig vet at det var nettopp Gud vi hørte), vi kaster inn håndkleet og vi begynner å lure på hvor er Gud oppi alt det som skjer…

Moses opplevde noe av det samme som vi gjør. Han får et sterkt møte med Herren (den brennende tornebusken, 2. Mos kap 3) og han innser at Gud er hellig og herre over alt, men selv om han vet dette er han ikke helt overbevist når han får vite oppdraget sitt(2. Mos.3). Moses får deretter erfare Guds makt og kraft gjennom ting som skjer (staven som blir til slange og så stav igjen, hånden som blir spedalsk og frisk- 2. Mos.4). Moses får også beskjed om at han vil ha en hjelper og støtte i sin bror, og han går også til sin svigerfar og forteller hva han tenker og får tillatelse/velsignelse til å reise (2. Mos.kap 4. NB! Viktig å huske å snakke med lederskap om endel aktiviteter og få deres godkjennelse før man setter i gang). Når vi kommer til kapittel 5 og Moses sin «første dag på jobben» er der, sier han som Gud sa at farao måtte la folket reise, men dette er ikke farao det minste interessert i. Så kommer en fortsettelse som vi ikke alltid merker oss, med en gang Moses får nei fra farao, så endrer han på budskapet Gud hadde gitt han å dele. Nå er han plutselig høflig å spør pent om å få dra og ikke bare nok med det, nå skal de bare på en tredagers tur og det for at DE ikke skal bli rammet av Guds plager. Hører du dette? Vær sååå snill… Hvis ikke vil Gud gjøre vonde ting med oss… ehh… Gud sa aldri at det var en langhelg de skulle på, han sa han skulle føre folket ut av Egypt og fangenskapet og også at det var Egypt som skulle oppleve plager, men her mister Moses motet og den tidligere troen helt og begynner å vingle veldig. Men nå må de jo få lov å reise, ikke sant?

Akkurat som vi, når vi har tatt imot de ord Gud sa til oss, trodd dem som sanne og begynt å leve etter dem, nå må det jo gå riktig så bra, må det ikke? Det er slik vi tenker. At når vi har vært lydige så skal det meste gå enkelt og på skinner. Tilbake til Moses og farao.

Farao lar ikke folket reise selv om Moses ber pent om det, men hva han derimot gjør er å gjøre arbeidsoppgavene og byrdene til israelittene mye sterkere og større. Tidligere fikk de levert strå som de skulle lage murstein av, nå må de samle selv samtidig som de lager like mye. Og selvsagt griper Gud inn på mirakuløst vis slik at de klarer å fylle kvoten sin, gjør han ikke? Det kommer plutselig et vidunder av vekstmiddel inn i bildet slik at strå nesten flyr opp av bakken, eller kanskje det kommer murstein dalende ned ovenfra? Men Gud må jo hjelpe dem nå så de klarer det? Akkurat som vi tenker når vi legger ut i lydighet mot de ting Gud talte, kommer det problemer i vår vei vil selvsagt Gud ordne opp umiddelbart. Men nei… de klarer ikke kvoten sin, de blir slått, de blir hånet og de får høre at de er late. Det er resultatet av at Moses sa til farao at han måtte la folket reise. Og folket er skikkelig sinte og frustrerte og de kjefter Moses og Aron huden full. Moses ender sin «jobboppstart» med ordene:

Da vendte Moses seg til Herren igjen og sa: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk til farao for å tale i ditt navn, har han handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for å befri folket ditt!» (2. Mos. 5:22-23)

Har du tenkt slike tanker når du har lagt ut i lydighet, gjort alt riktig for så å oppleve at det meste går galt? Gud, hvorfor tillater du dette? Helt fra den stund jeg bestemte meg og begynte å gå har ting skjært seg. Og du Gud, du har ikke gjort noe for å hjelpe meg. Hvor er du? Hvorfor er du taus? Hvorfor gjør du ikke noe?

Hvis du hadde fått denne starten på et oppdrag Gud hadde gitt deg, hva hadde du gjort nå? Gitt opp? Gjemt deg under dyna? Fortsatt? Moses er frustrert og forstår ikke hva som skjer og hvorfor det skjer, akkurat slik vi heller ikke forstår når vi er lydige og alt skjærer seg og blir bare tyngre og vanskelig. Det er bare en riktig ting å gjøre i en slik situasjon, ikke gi opp og gi det over til Gud. Vi må fortsette i hva vi har begynt og vi må rope til Gud om hjelp. Og det er nettopp etter alle disse ting har skjedd at Gud sier noen fantastiske ord til Moses:

Herren sa til Moses: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvunget av en sterk hånd skal han la dem dra, og tvunget av en sterk hånd skal han drive dem ut av landet sitt.» (2. Mos. 6:1)

Nå skal du få se hva jeg vil gjøre!

Gud har tillat at alt skjærer seg og at forholdene for hans folk blir bare vanskeligere, hvorfor vet vi ikke, men det var saken. Men nå kommer Gud virkelig på banen og han sier at JEG VIL handle, jeg vil fullføre mine løfter og ord, JEG VIL. Bare fortsett i lydighet du Moses, gjør hva jeg sier du skal, del de ord jeg sier du skal og JEG VIL befri mitt folk og de skal reise ut med store rikdommer.

Det oppdrag Moses fikk var ikke enkelt, og det gikk i alle fall ikke på skinner. Det virker nesten som om hva som kunne gå galt gikk galt, og det kjente Moses også på. Han sa jo at fra den stund han gikk til farao brøt hele helvete løs. Og jo, det virker som om Gud ikke handler, men det er alltid en grense for hvor mye Gud tillater og når vi setter vår lit til Gud vil vi oppleve at Han vil gripe inn og- selv om det for en tid vil bli vanskeligere og mørkere- vil han fullføre det verk som er satt igang.

Opplever du at du har gått i lydighet og selv om du gjør alt riktig så blir alt bare galt  og verre? Gi ikke opp, Gud er ikke ferdig enda, han vil «komme på banen» og han vil vise seg god, mektig og trofast.

Når fienden kommer som en flod, skal Herrens Ånd drive ham tilbake.
Jer. 59.19b (norsk Bibel-88)