(Del 1 finner du HER)

Det er spesielt et vers som brukes som forsvar av de som gifter seg med ufrelste og det finner vi i 1. Kor. 7:14

For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke-troende kvinnen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror.

Dette verset brukes for å rettferdiggjøre at det er ikke galt å gifte seg med en ikke-troende da denne regnes som hellig pga den troende ektefellen, men det er overhode ikke grunnlag for å bruke dette verset i denne sammenhengen. Verset er skrevet til mennesker som allerede er gift og i forbindelse med om det er greit å skille seg eller ikke. Vi skal også huske at det er skrevet til menigheten i Korint som på den tid bestod av nyfrelste, dvs at den som i disse ekteskapene er troende, allerede var gift da han/hun ble frelst.

En av de ting Gud satt som regel for Israels-folket var at de ikke skulle la sine døtre og sønner gifte seg med noen fra folkeslagene rundt seg. De skulle ikke gjennom ekteskap gå i ‘union’ med noen som tilhørte en annen tro og dette var for å bevare folket hellig og sterkt. Det vil alltid være en stor fare for at den kristne vil begynne å bli rund i kantene, godta ting de tidligere så på som utenkelig og ikke være så overgitt Gud i hverdagen når de deler liv med en som ikke deler samme tro og overgivelse til vår Herre og Gud. Når Gud tok oppgjør med sitt folk i gammeltestamentlig tid så var et av ankepunktene alltid at de hadde giftet seg med folk av annen tro og med det bragt avguder og ugudeligheter inn i sin midte. Om det var alvorlig på den tiden, ja så er det det fortsatt i dag.

Du må ikke knytte slektsbånd med dem, ikke gi din datter til hans sønn og ikke ta hans datter til kone for din sønn. For de vil få dine barn til å vende seg bort fra meg og dyrke andre guder. Da vil Herrens harme flamme opp mot dere, og han vil snart utrydde deg. (5. Mos. 7:3-4)

Fordi de var troløse mot meg, skjulte jeg ansiktet for dem og overga dem i fiendens hender, så de alle falt for sverd. (del av Esek. 39:23. Les gjerne 39:21-25 og 5.Mos. 31:16-18 for å se sammenheng)

Hvorfor er det så viktig at vi ikke gifter oss med noen som ikke har samme tro eller samme overgivelse til å leve hellige liv? Vil ikke Gud vi skal være lykkelige da?

Jo, Gud vil vi skal ha det godt, men samtidig så verner han også om sitt hellige navn. Hvis vi lever liv som ikke er Gud til behag, så vil vi kunne bringe vanære over hans navn. Samtidig er det viktig å huske at det viktigste med frelsen er ikke at du er sikret en billett i himmelen, det er at du er blitt et Guds barn og borger av Guds rike. Og det folk Gud har utvalgt seg og kalt, er ment å være et hellig folk. Et folk som lever for å ære Gud og for å utbre hans rike, ikke for å klare livet godt og føle glede.

Derfor sier Herren Gud: Nå vil jeg vende Jakobs skjebne og være barmhjertig mot hele Israels hus. Jeg brenner av lidenskap for mitt hellige navn. De skal glemme sin vanære og all sin troløshet mot meg når de bor trygt i sitt land og ingen skremmer dem. Når jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra fiendelandene, vil jeg gjennom dem vise meg hellig for øynene på mange folkeslag. (Esek. 39:25-27)

Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til israelittene.» (2. Mos. 19:5-6)

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1.Pet. 2:9)

Jeg tror at de som virkelig lurer på om det er greit å gifte seg med ufrelste eller «navnekristne» (kaller seg kristne, men lever ikke slik) egentlig vet at det ikke er greit. Men så er det menneskenaturen i oss som lokker og drar. Vi har latt følelser utvikle seg og blitt sterkere, man er blitt glad i noen og verdsetter dem, man liker å være ønsket, føle seg elsket og mye annet. Men spørsmålet vi må stille oss er: Hvis Gud sier det ikke er greit, skal jeg da la det være greit for meg?

Sist gang jeg leste gjennom 1.Korinterbrev kom det et vers hvor det var spesielt et ord jeg bet meg spesielt merke i:

Har ikke også vi rett til å ha med oss en troende søster som ektefelle, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas? (1.Kor.9:5)

Jeg lurte på hvorfor Paulus valgte å skrive troende søster i stede for bare søster? Svaret fant jeg selvsagt ikke, men det ble en viktig påminnelse for meg at hvis vi ønsker å leve overgitt Gud, så er det viktig hvem vi knytter bånd med. Og når det gjelder disse ordene, det er lite tvil om at Paulus sikter til en troende søster som lever og ånder for å ære Gud med hele sitt liv, Paulus ville aldri godtatt at det kun var fine ord som ikke ble fulgt opp med levd liv…

Det er alltid den enkelte som må ta avgjørelsen, men blir jeg stilt spørsmålet så er svaret mitt alltid: Ønsker du å leve i samsvar med Guds ord så er det ikke greit å gifte seg med ufrelste eller «navnekristne». Ønsker du å leve overgitt og lydig mot Gud, så er slike forhold noe du bør komme deg ut av det før det blir enda vanskeligere å bryte…