Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. (Sal. 62:6-8)

Sjelens beste hvile finner vi når vi klarer å hvile i Herren. Men det er så mye enklere sagt enn gjort. Hvor mange av oss har ikke opplevd at vi setter oss ned for å være stille for Herren og så roper tanker, bekymringer og gjøremål mot oss i ett. Ellers så er dagene så fylt opp at vi ikke klarer å finne ro til å sette oss i stillhet.

Vi må velge stillhet og tid med Gud, vi må velge å legge bort enkelte mindre viktige ting for å ha tid til det viktigste, fellesskap med Gud. Og har vi ikke innarbeidet en vane med å stadig trekke pusten, vende blikk og tanker mot Herren og være med ham, ja så vil man heller ikke oppleve at stillhet og hvile kommer umiddelbart.

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
– Sal. 62:9

Å hvile i Herren og å kunne være sammen med Gud i stillhet er en «evne» som utvikles over tid. Det er aldri slik i starten, fordi tanker, uro og følelser fanger oss så fort inn. Men hvis vi ikke gir opp, hvis vi fortsetter å sette av de små stundene noen ganger hver dag og øser ut vårt hjerte for ham som elsker oss mest av alle, så vil vi etter hvert oppleve at vi begynner å bli tomme for mange av de tanker og bekymringer som i starten ropte så høyt til oss. Hvilen og roen vil gradvis sige mer og mer inn over oss og vi finner større og større glede og styrke i å bare være sammen med Gud, gjerne i stillhet.