Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (Jer. 4:22, egen understrekning)

Da jeg leste dette verset minnet det meg øyeblikkelig på faren ved å for det meste kun ta til seg hva andre sier eller skriver (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!), og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud. Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er godt og sant, virkelig er det?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham, og det kan vi ikke gjøre gjennom andre, vi må selv sette av tid og lese Bibelen, være stille innenfor Gud og søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som bærer meg gjennom de vanskelige tidene og istandsetter meg til gode valg, det er mitt eget personlige forhold med Herren.

Det er akkurat med Gud som med mennesker. Jeg kan høre andre snakke om et menneske og jeg kan se på hvordan dette mennesket gjør ting, men hvis jeg aldri snakker med vedkommende, kan jeg da si at jeg kjenner ham/henne? Jeg kjenner til mennesket, men jeg kjenner ikke mennesket. Slik er det med Gud også. Skal vi bli kjent med Gud så må vi bruke tid sammen med ham, også alene. Og dette gjør vi ved å sette av tid til å lese hans ord, tid til å prise og takke ham, tid til å gi våre hjertesukk og bønner til ham og tid til å være stille.

Min sønn, om du tar imot mine ord og gjemmer budene mine hos deg så ditt øre lytter til visdom, og du åpner hjertet for forstand, ja, om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren, finne ut hva det er å kjenne Gud.
(Ordspr. 2:1-5)