i 2. Mosebok kap 14 kan vi lese hva som kalles Sivsjø-underet. Israelsfolket er blitt tvunget til å forlate Egypt etter den tiende plagen og de er nå kommet til Sivsjøen. De slår seg ned her og oppdager etter litt at bak dem kommer Farao med hele sin hær. Han hadde latt dem reise, men så hadde Gud forherdet hans hjerte slik at han satte etter dem for å bringe dem tilbake. Men nå skulle vel folket ha forstått at Gud var på deres side og at han var mektig til å hjelpe dem? Nei da, de begynner å klage og sutre… Moses sier at de må ikke være redde og at de denne dagen skal se at Herren strider for dem. Vi vet hvordan det går, vannet deler seg og folket går tørrskodd over til andre siden mens Farao og hans hær drukner. På den andre siden bryter det ut lovpris og lovsang til Herren.

Israelsfolket var der endel kristne er i dag, de må se og erfare Guds kraft og godhet før de kan bringe ham takk og pris, men dette er en tro som ikke er blitt grunnfestet. Det er en tro som er avhengig av gode omstendigheter og som ikke hviler på hvem Gud er. Når en tro er bygd på hva Gud gjør for oss og ikke på hvem han er, vil man under motgang klage og sutre og  ikke før etter forløsningen er kommet vil man bringe takk og lovprisning.

Vi må videre i fra dette, vi må inn i en tro som priser Gud til og med før vi ser forløsningen og hjelpen komme. Hvis vi gjør oss avhengige av å se Guds makt i aksjon før vi kan tilbe og prise ham, så vil vi ikke oppleve å kunne stå støtt når nye prøvelser eller ny motgang møter oss. For Israelsfolket tok det ikke mer enn 3 dager før neste utfordring var der, og selv om de akkurat hadde opplevd hvordan Gud stred for dem og på mektig vis hjalp dem, så klaget de ved første nye motbakke. Hva de hadde opplevd hadde ikke styrket troen deres… Deres tillit og tro til Gud hadde ikke vokst eller blitt mer grunnfestet selv om de opplevde hva de gjorde…

Vår takk og pris skal gå til Gud når han gjør godt mot oss og utfrir oss, men vi må også huske at vi skal ikke bare takke ham for hans henders gjerninger, vi skal også prise ham for den han er. Himmelens og jordens skaper, troens opphavsmann og fullender, vår frelser og befrier, vår venn og vår Far, vår klippe og vår styrke, vår visdom og vår fred. Vi må ikke la vår takknemlighet og lovprisning kun være basert på Guds gjerninger mot oss, det må i hovedsak være bygd på hvem Gud er. Det er godt å prise Gud etter man har krysset Sivsjøen, det er bedre å prise ham før man krysser.

Syng for Herren, all jorden! Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! For Herren er stor og verdig lov og pris, verdt å frykte mer enn alle guder. (1, Krøn. 16:23-25)