Siden sommerferien for guttene er i gang har jeg begynt å lese på mitt utvalg av sommerlektyre. Jeg hadde tre kvelder alene hjemme og tenkte at da kunne jeg jo komme godt i gang med boka til Bonhoeffer som jeg har valgt meg, men den gang ei. Det er særdeles sjeldent at jeg sliter med å komme meg gjennom et kapittel på 20 sider, men det gjorde jeg med denne. Ikke fordi det var tungt eller dårlig skrevet, men sidene var så utrolig fullpakket med hva vi kan kalle åndelig «kjøttmat». Her var det ikke enkle løfter og oppmuntring til å «bare» tro, dette gikk skikkelig på dybden og viste en overgivelse og kjennskap til Gud som fikk meg til å lengte etter mer.

Boken «fellesskap og bønn» er det siste Dietrich Bonhoeffer skrev før han ble nektet å skrive mer av nazistene (mens han satt fengslet) og til slutt, 9.april 1940 ble henrettet. Boken er egentlig to som er samlet til en, men delene hører fint sammen. Vi snakker her om en teolog som talte nazistmaktene rett imot og som uredd forkynte Bibelens ord både uavhengig og avhengig av den tid han levde oppi. Det er et sterkt Kristusfokus over det hele, som i den delen av boken jeg leser, om det sanne kristne fellesskap. Her forklares det tydelig om forskjellen på menneskelig og åndelig fellesskap og hvordan det menneskelige må gå på en kraftig smell slik at vi enten oppløser fellesskap som ikke er tjenlige eller søker å finne det åndelig fellesskap vi er skapt til i Kristus. I Kristus hører vi sammen og det er på grunn av hva Jesus gjorde for og mot meg at jeg er sann troende og del av legemet, akkurat som det er hva Jesus har gjort for og mot deg som gjør at du er sann troende og en del av legemet, og kun i Kristus er vi søsken og derfor er det åndelige fellesskap kun det fellesskap som er i Kristus.

Den yngste gutten min avsluttet barneskolen før helga og er etter ferien klar for ungdomsskolen, og det er nettopp dette jeg tenkte på da jeg leste det første kapittelet i denne boken og tenkte «dette er ikke barneskole-mat». Boka har skikkelig tyngde og dybde og er en sjeldenhet og perle å komme over.

En av de første ting Bonhoeffer tar tak i og som  jeg ønsker å dele med dere er at det å ha fellesskap med andre troende er ikke en selvfølge og er en nåde fra Gud som vi må verdsette og takke for mens vi har den, for vi vet aldri når dette nådesfellesskapet av ulike grunner kan tas fra oss.

Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet for lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde. (s 15 fra nevnte bok).

La oss ikke glemme å takke Gud fra dypet av vårt hjerte for at vi får ha del i fellesskap med andre troende. Det er en vakker og nødvendig opplevelse, til styrke, trøst og oppmuntring, og vi vet aldri når den kommer eller hvor lenge vi har den.

Jeg vet at det sanne fellesskapet mellom troende er nåde, for jeg er nektet å delta i det fast pga sykdom, men det gjør også at jeg virkelig verdsetter og takker for de stunder jeg opplever sann tilhørighet og fellesskap med andre troende. Det er som Bonhoeffer så tydelig påpeker, Guds nåde og virkelig verdt å takke for! Kan du delta i et synlig fellesskap, ikke ta det som en selvfølge. Kan du ikke delta, verdsett de stunder du får. Kan du delta, ikke glem de som ikke kan. Kan du ikke delta, husk at i evigheten vil du alltid ha hva du nå har fått noen ‘smakebiter’ på.

***

Som vanlig i ferietider kommer innleggene litt sjeldnere, så dere får bare se når det dropper et innlegg ned i innboksen deres eller hvor enn dere får varsler, men uansett: Ønsker alle en go’ og velsigna sommer!