Det var en av de  dagene jeg ikke hadde det godt med meg selv og hvordan ting er. Å forholde seg til negative endringer i helse og livssituasjon er belastende, og hvertfall når det ikke er første nedtur man har. Jeg kjenner på frustrasjon over hvor lite jeg kan gjøre og hvor liten jeg er, og jeg føler jeg er en belastning for flere. For de nærmeste og for andre, og også for Gud.

Jeg tror at kanskje noen av dere også kjenner på det. Livet har ikke fart fint mot dere de siste månedene og årene. Nå føles det ut som alt er for mye, for lenge og at det er ingen krefter igjen til å være noe som helst for noen. Du føler deg som en belastning og byrde for de rundt deg og kjenner på frustrasjon, motløshet og dårlig selvfølelse over dette.

Jeg sukker til Gud om det ene og andre, for jeg trenger å si hva jeg virkelig tenker og føler. Tanken om at jeg også er en belastning og byrde for Gud kommer plutselig, for her er jeg igjen og tømmer ut mitt hjerte. Som lyn fra klar himmel kommer ordene:
Du er ikke en byrde, du er barnet mitt.

Jeg er ikke en belastning og byrde for Gud, og ikke du heller, vi er barna hans. Som jeg vil at mine barn skal komme med det såre og tunge til meg slik at jeg kan hjelpe å bære byrden, slik vil Gud også det skal være. Det å være ærlig innfor Gud med hvordan vi føler og tenker ikke en belastning for Gud, han hører på oss som en god Far og han ønsker å bære byrden vår og trøste og hjelpe oss. Gud hører ikke på deg med halvt øre utav plikt eller gir en liten smule hjelp fordi det er pålagt, nei han hører på deg med full oppmerksomhet og han vil hjelpe deg fordi han elsker deg og du er hans barn.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Jeg gir den slitne rikelig å drikke og metter alle som lider nød. (Jer. 31:25)

Relevant innlegg for de som kjenner dette traff: Gud blir ikke trøtt av deg