Jeg satt og var ganske nedfor der jeg tenkte på noe som hadde skjedd de siste par dagene. De gode opplevelsene ble tvunget langt bak i hjernebarken og jeg var frustrert og oppgitt.

Jeg hadde valgt å gjøre noen nødvendigheter som jeg visste ville kreve noen dager å komme seg etter, som ventet var jeg helt tom, men sånn er bare hverdagen her. Og da skjer det som mange kan kjenne seg igjen i. Når man er helt på felgen kommer mer. Ikke mindre enn fire brev/mail på to kvelder med beskjeder som tok lufta jeg egentlig ikke hadde ut av meg. Det hjelper lite at det er høflig og pent skrevet når beskjedene rører ved det viktigste for oss. Man blir nedfor, frustrert og oppgitt.

Når roen senker seg vurderer jeg senga, men tankene begynner runddansen på ny. Og, som mange gjenkjenner, tanker om kommende utfordringer kommer også. Jeg minnes en som spurte meg hvordan jeg skulle ordne en større ting som kommer og at jeg svarte at det visste jeg ikke, men det ville ordne seg når den tid kom. En ny tanke kom: Det er ikke et problem for i dag, og da husker jeg også vers som at vi skal legge våre bekymringer på Herren, at morgendagen har nok med sin egen plage og at i dag hjelper Herren.

Vi har en motstander som vil bruke slike situasjoner for å trykke oss ned og få oss motløse, men la oss bruke det som hjelpemidler til å klynge oss til Gud heller. Jeg kan velge å la morgendagens utfordringer stjele dagens glede og styrke, men jeg kan også velge å stole på at Gud har både min ‘i dag’ og min ‘i morgen’ i sin hånd.

Det var godt å kunne nevne alt som var kommet for Gud, og også minne meg selv om at Gud er en fast og trygg borg, at han er trofast og at han vil hjelpe. I dag har jeg fått hva jeg trenger og når morgendagens utfordringer blir dagens, da kan jeg også stole på at «i dag hjelper Herren».