I noen dager har jeg endevendt skuffer rundt forbi i huset på jakt etter en lapp jeg så for under to uker siden. Den var ikke til å finne, til jeg kikket på det stedet jeg trodde jeg først hadde sett. Og selvsagt, der lå den. Typisk, ikke sant?

Jeg gikk og tenkte på dette akkurat og at vi er ofte slik når det kommer til kriser, utfordringer og problemer i livet også. Vi leter etter svar, trøst og oppmuntring, men ofte ikke der vi burde kikke først etter det.

Vi ber kanskje Gud om hjelp, men vi er raske til å gå til andre mennesker, internett og bøker. Det må jo være noen som har et godt ord å dele?

Hvorfor søker vi ikke inn til Gud i bønn og bibelen slik vi vet vi burde? Hvorfor prøver vi hva som ikke kan gi annet enn kortvarig effekt? Andre kan gi litt trøst og oppmuntring, men bare Gud kan salve hjertet og gi visdom som bringer svar.

En kort bønn er ikke å sette Gud først, ei heller ikke å søke Guds rike og rettferdighet først. Likevel så er vi ofte slik… Vi er ikke seriøse i vår søken etter Guds hjelp og nærvær fordi det er enklere å lete andre steder.

Jeg husker en episode for mange år siden der utrolig mange utfordringer rauset inn og i et øyeblikk av oppgitthet sukket jeg: Gud, når skal det snu? Svaret jeg ville få visste jeg før jeg hadde rukket igjennom sukket mitt. Det snudde ved Golgata, jenta min.

Hvor mye bedre vi ville fått det hvis vi virkelig gjorde hva vi vet vi burde; klynget oss til Gud i bønn og bibel og ikke gav opp før vi visste at hva vi står i er trygt i Guds hånd og plan og at også dette vil vendes til godt.

Jeg hadde spart noen få timer hadde jeg lett på riktig sted først, akkurat som vi vil spare oss selv mye uro og engstelse ved å virkelig søke Gud først.

C.H.Spurgeon skrev en gang at når Gud legger en byrde på oss, så plasserer ham sine armer under oss (fri oversettelse). Gud er ikke fraværende i våre liv når de blir tunge, han er der. Søker vi ham?

En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer». (5.mos.33.27a)