Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker på mange av de tingene jeg gjør, men det er ganske mye mitt hode er innom i løpet av en dag. I dag har jeg bl.a. tenkt på det med evig liv. Jeg har lett for å tenke at det er at vi skal være til for alltid i himmelen sammen med Gud, og det er jo egentlig riktig det. Men hva som virkelig fikk meg til å tenke dypere er hva Jesus sa: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17,3). At vi kjenner Gud, og Jesus, er det evige liv. Fellesskap. Tilhørighet.

Da vi ble frelst ble vi tatt ut av mørkets rike og satt inn i lysets rike. Vi ble tatt ut av den nåværende onde tidsalder og ble en del av den nye. Guds rike kom oss nær og vi ble en del av det. Og alt på grunn av Guds nåde og Jesu verk. Vi kunne ikke gjøre noe selv, uten å tro at hva Jesus gjorde og tilveiebrakte var vårt gjennom troen. Det er egentlig utrolig å sitte å tenke på den trefoldige velsignelse vi har fått gjennom frelsen. Fred med Gud. Rettferdiggjørelse. Den Hellige Ånd. Vi er ikke lenger vredens barn av natur, men Guds barn. Vi er adoptert inn i Guds familie, satt i Guds rike og Gud ser på oss med godhet og nåde.

Tankene gikk videre til noe av det GT snakker om med velsignelser og forbannelser. Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører ordet forbannelse så er det ofte i retning trolldom og magi tankene mine går, men det er jo ikke dette det er snakk om når vi snakker om Guds forbannelse. Jeg fikk en aha da jeg leste at det dreier seg om at den Gud forbanner, den forkaster han, Gud vender ham ryggen og alle Guds gode gaver fjernes. Når vi var under loven og syndens fanger, så var vi under Guds forbannelse, vi var forkastet. Men da vi fikk Jesus malt som korsfestet for vårt indre øye, forstod at han led og sonet for oss og tok imot med tro, ble forbannelsen løftet av oss og vi ble mottakere av Guds velsignelser i stede for. Det er så store dybder i disse tingene og vi vil aldri forstå det fullt ut. Men tenk om jeg kunne se og forstå mer, tenk om vi kunne se og forstå mer, hvordan hadde vi levd livene våres da? Hvilken tillit hadde vi hatt til Gud da? Hva slags sanger hadde blitt sunget i vårt indre da?

Vi ønsker alle at våre forhold til andre skal være gode, at de er i rett stand. Vi liker ikke at det er noe som skiller og som lager uro. Og slik hadde vi det i forhold til Gud også, selv om vi kanskje ikke visste at vi ønsket å være i rett forhold til Gud, så var tomhet, uro og jag etter opplevelser og suksesser et tegn på at vi ikke hadde funnet vår plass. Men nå er vi hjemme og det er godt mellom Gud og oss, det er fred mellom oss. Ikke fordi vi er gode nok i oss selv, men fordi vi ved troen har tatt imot hva Jesus tilveiebrakte for oss. Fred med Gud, fellesskap med Gud, tilhørighet og familie.

Jeg gikk og tenkte i dag at jeg ønsker Gud skal være stolt av meg og være fornøyd med meg, og det er en delvis farlig tanke (eller vær-på-vakt-tanke kan det også kalles), for; Det kan bety at jeg ser på hva jeg gjør og ikke gjør, jeg ser på prestasjoner (eller mangel på dem) og dermed blir jeg gjerningsfokusert i stede for nådefokusert. Jeg tenkte på hvorfor gjør jeg gode ting? Gjør jeg det fordi jeg må utav plikt (Gud sier det, men vil egentlig ikke) eller gjør jeg det utav kjærlighet (fordi jeg ønsker å glede Gud og andre) eller kanskje utav lydighet (fordi jeg elsker Gud og ønsker å ære ham ved å gjøre hva han sier er godt selv om jeg kanskje ikke helt føler for det)? Det er forskjellig hjerte, forskjellig motiv, bak dem alle, og ikke alle er gode/riktige. Vi må huske at alt vi har er i Jesus og det er på grunn av nåde, alle velsignelser vi har er kun fordi Gud er god mot sine, nåde.

Det er noen mennesker som har et vesen og en ånd med seg som gjør at når de smiler til deg så kjennes alt godt og riktig ut og man opplever seg akseptert og elsket (som f.eks en forelders varme blikk og smil mot sitt barn).Og det er enda mer slik med Gud. Jeg trenger ikke gjøre store ting for at Gud skal smile til meg, hans smil lyser mot meg fordi jeg er hans barn. Gud elsker meg og han ser med velvilje og glede på meg. Hans ansikt er vendt mot meg og Han gleder seg over at jeg er hans barn. Det er ikke fordi vi er gode Gud elsker oss, men fordi vi ved troen er hans, og det er nåde over nåde. Fordi du er Guds barn så er Guds ansikt vendt mot deg, han smiler til deg og hans ansikt lyser over deg. Du er elsket og i Guds øyne er du hans dyrebare barn.