Det er mat i alle fall

Jeg skulle ønske jeg en dag innimellom kunne trekke en pose ut av skuffa å lage middag, men det går ikke her i hus. På grunn av IBS hos en unge må varm mat lages fra bunnen av og det er ikke alle dager man verken føler for det eller har overskudd til det. Det er kvelden av en slik dag når jeg sitter og skriver og dagens middag var av det særdeles enkle slag. Ildfast form hentet ut, tomatsaus lages i forma (koking orker vi ikke), en halv pose makaroni tømmes oppi sammen med oppkutta pølser. Alt blandes, ost på toppen og halv time i stekeovnen. Det smakte langt ifra vondt, det var helt grei mat, eller som jeg tenkte: Det var ikke godt, men det var mat.

Og den linja gikk jeg og tenkte på i forhold til det å lese Guds Ord også. Det er ikke alltid vi merker så mye til godfølelser når vi leser. Noen ganger er det ingen ting vi biter oss spesielt merke i, ingenting som varmer hjertet eller gir ny innsikt, ingen ord som plutselig bringer håp, fred eller dyp glede, det er liksom bare helt greit. Men, det er mat.

Vi trenger mat for hele oss og vi vet det. Vi vet at kroppen trenger det og vi vet vår sjel trenger det. Vi trenger mat og noen ganger er hva vi putter i oss bare helt greit, ikke mer eller mindre, men det er mat. Det er enklere å huske det i forhold til kroppen, men vi trenger å huske det i forhold til sjelen også. Vi trenger Guds Ord, også når vi ikke føler vi orker, også når vi ikke har krefter til å gjøre mye ut av det, men vi trenger mat. Vi trenger at Guds Ord får fylle vårt indre å gi oss næring og styrke til å fortsette, og det vil Guds Ord gjøre, også de ganger vi ikke opplever at vi får noe spesielt under lesing eller de ganger vi bare leser litt fordi vi ikke har krefter til mer.

Jeg følte jeg orket ikke lese, men jeg satt meg med studiebibelen og gikk igjennom et nytt kapittel av Galaterbrevet. Mens jeg leste var det to-tre steder jeg stoppet opp og tenkte, og det var tanker om Guds godhet og nåde mot oss. Det var godt å bli minnet på hvor stor nåde vi har mottatt og at vi er forsonet med Kristus. At vi trenger ikke streve for å bli rettferdige, for det vil vi aldri klare, men vi kan sette vår lit til Jesus og hans verk, vi blir ikledd hans rettferdighet.

Jeg kan si litt om de ting jeg tenkte, men hva jeg egentlig leste husker jeg bare litt av. Hodet har ikke overskudd til mer enn det denne kvelden, men jeg fikk mat, og det var mat som der og da gav styrke, glede og takknemlighet og det er mat som- selv om jeg ikke husker alt- vil fortsette å gi nødvendig næring til mitt indre.

Noen ganger orker og klarer vi kanskje ikke å lese så mye som vi egentlig ønsker, men glem aldri at noe mat trenger vi å få i oss, selv om det bare er noen få vers. Vi burde være mer nøye med å få i oss mat for sjel og ånd enn vi er med kropp (selv om begge deler er nødvendig og viktig), for det er den maten som former oss og istandsetter oss for evigheten.

I evighet, Herre, står ditt ord fast i himmelen.       
Din trofasthet varer fra slekt til slekt, du har grunnfestet jorden, og den består.
Etter dine lover består de til denne dag, for alle ting må tjene deg.
Hvis jeg ikke fryder meg over din lov, går jeg til grunne i min nød.

Salme 119;89-92

Etterprøv hva du hører (og leser)

Jeg hadde skrevet med ei venninne som nylig flyttet lenger enn langt bort og merket etter at jeg trykket send at det var noen ord som hadde endret seg. Jeg skrev hva jeg mente, men glemte- som ikke uvanlig er- å sjekke at det var de ord jeg skrev som poppet opp og at ordlista ikke hadde endret dem. Igjen ble jeg minnet på viktigheten av å sjekke opp hva vi leser og hører. Og ja, jeg mener dere som leser bloggen skal bruke tid på å sjekke opp hva jeg også skriver. Jeg er ikke ute etter å lure noen, jeg prøver å være trofast mot hele Guds Ord, men jeg er underveis og jeg er ikke lærd.

Jeg selv er ikke alltid av de flinkeste til å sjekke i ettertid at hva jeg har hørt eller lest stemmer med Guds Ord, men jeg blir flinkere til det. Men jeg har lært meg at de ganger jeg kjenner det skurrer i meg, selv om hva som sies/skrives høres godt og rett ut, så sjekker jeg det ut og hvis jeg ikke har krefter til det der og da så holder jeg meg unna til jeg får sett mer nøye på det.

Guds Ord har mange advarsler om at det vil være falske profeter og lærere (bl.a. 2.Pet.2,1 og 1.Joh.4,1), og likevel tar vi det ikke så alvorlig. Vi misbruker Paulus sine ord om at tross alt, Jesus blir forkynt (Fil.1,18). Men hvis det er et falskt evangelium som presenteres oss, eller en veldig ensidig framstilling av Gud og hans ord, er det da den sanne, bibelske Jesus som forkynnes?

Lukas skriver at de troende i Berøa var av et edlere sinn enn dem i Tessalonika. De tok velvillig imot ordet og gikk hjem og gransket nøye hva de hadde hørt (Ap.gj.17,11). Stemte det Paulus sa med hva de leste i Skriftene? Sa han det som det stod eller utelot eller la han til noe? Var han trofast mot Skriften og hadde de ting han fortale om Jesus virkelig hold i hva profetier forutså og Skriften ellers sa?

Vi ser ikke viktigheten av å sjekke hva vi leser og hører av flere årsaker. Den ene er at vi har tillit til den som presenterer budskapet, en annen er at vi faktisk ikke ser viktigheten av at Ordet presenteres nøye og korrekt. Vi har en mangelfull forståelse av viktigheten av å holde Guds ord rent og av å presentere hele Guds ord som det står. Vi liker ensidig forkynnelse om gode ting og lyse utsikter, men misliker advarsler og påbud. Vi liker å høre om våre rettigheter som Guds barn, men ikke om våre plikter. Vi tenker at når hva vi leser og hører får oss til å kjenne på gode følelser, så må det jo være riktig.

Åndelige varslere som står opp og sier at noe ikke stemmer og at ordet forvrenges er verken godt likt eller ansett, men vi trenger dem sårt. Vi trenger dem som våger å stå på Skriften og som holder Guds Ord så kjært og dyrebart at de heller vil motta menneskers motvilje og kommentarer om å være skeptiske, kritiske, gammeldagse og pirkete enn at de vil godta at ordet framlegges feil, med alvorlige mangler eller med stor slagside. Vi trenger dem som har gaven til å skille ånder og som raskere enn andre kjenner at noe er feil, som nøye sjekker ut hva de opplever er feil og som våger å stå fram og ta tak i det. De vil sjeldent bli aksepterte, likt eller hørt, men vi trenger dem sårt.

Det er mennesker som på en spesiell måte er utrustet av Guds Ånd til å skjelne ånder (1.Kor.12,10), og de færreste av oss er nok av dem, men vi har alle et ansvar for å kontrollere at hva vi tar til oss av åndelig føde faktisk er i samsvar med Guds Ord. Å stole på godfølelser er ikke godt nok, for det er faktisk en av de ting som er viktig for de som forkynner halve sannheter, forvrengte budskap og falsk lærer satser på, å få mennesker til å kjenne på gode følelser og føle at de er veldig ok. Vi må gå til Skriften, og ikke bare det, vi må ta avstand fra budskap som ikke samstemmer med Ordet.

Når vi blir oppfordret til å sjekke alt og holde fast ved det gode (1.Tess.5,21), så er det gode ikke det som automatisk får oss til å føle godt, men det som stemmer med Guds Ord. Og husk, det er helheten som teller, summen av Guds Ord er sannhet (Sal.119,116). Selv om en linje presenteres ordrett, trenger ikke utleggelsen i etterkant å stemme med resten av Guds Ord. Vi må lære Skriften å kjenne, hele Skriften.

La meg følge dine forskrifter med helt hjerte
så jeg ikke blir til skamme.

Salme 119:80