Jeg synes jeg er utrolig heldig, jeg kan sove til jeg våkner hver dag! Det er selvsagt dager der jeg ønsket at klokka ringte mange timer senere enn den gjør (eller ikke måtte ringe), men tross alt, jeg sover til jeg våkner. En ny dag starter og jeg glemmer nesten alltid at det er nåde.

Å våkne til en ny dag er så selvsagt, så vanlig, at vi tenker ikke over hvor stort det egentlig er. Vi får en dag til der vi kan glede Gud og mennesker, der vi kan oppleve tilfredsstillelse gjennom arbeid og fellesskap, der vi kan få trekke pusten og oppleve at hjertet slår.

Det ble kveld og det ble morgen er velkjente ord fra skapelsesberetningen, og det har jeg tenkt litt over. Ikke i forbindelse med skapelsen, men i forbindelse med den dagen som jeg er i. For den fikk lov å starte, jeg våknet, og jeg har fått lov til å fylle den med ting. Flere som jeg visste om og andre jeg ikke visste kom. Den har hatt gode stunder og den har veldig tunge stunder.

Det ble kveld, det er kveld, og jeg sitter her og tenker på at også denne dagen hjalp Gud meg igjennom. Jeg har kommet igjennom hva som utviklet seg til en dårlig dag helsemessig, men jeg vet at hva som ligger foran er i Guds hånd. Kanskje må vi til med regulering på den gutten som ikke hadde, tiden vil vise, men om jeg fikk vite det i dag så trenger jeg ikke bekymre meg for det, for det hører til i en dag som kommer. Nå kan jeg legge det på Gud og si at om det kommer så må du hjelpe, og jeg kan la det være med det. Det er nåde, tenk å kunne legge slike ting, som ofte kan tynge og gi bekymring når man er gjennomsliten, over i Fars hånd. Morgendagen kan ha sin bekymring i fred for meg, for i dag hjelper Herren.

Og nettopp det med gjennomsliten har jeg kjent godt på i ettermiddag og kveld. Når man må ha pustepause fordi man har spist middag, da er kroppen sliten. Jeg vet at morgendagen blir krevende siden vi plutselig må ha en bytur, men jeg vet at når vi står der så vil det gå. Som dine dager er skal din styrke være ligger på minnet og får meg til å smile av takknemlighet, takknemlig for alle de ganger jeg har opplevd at Gud gav styrke til å gjøre det nødvendige. Det er mange ganger jeg ikke har krefter til hva jeg har lyst til eller kunne tenke meg, men det har alltid vært krefter til å gjøre nødvendige ting i forhold til guttene. Nåde, er det. Takk gode Gud.

Det er jo ikke opp til meg å avgjøre, men jeg regner jo med at jeg sover til jeg våkner i morgen også, og når den dagen starter så er både den og jeg allerede i Guds hånd. Vi har lett for å gå i det vante, og det er noe trygt og godt med det, men vi trenger også å minne oss selv om at hver ny dag er en gave fra Gud. En dag som vil fylles med både hverdagslige ting og uventede muligheter og utfordringer, og uansett hva den fylles med, så er Gud der med oss og hans nåde mot oss og til oss er nok.

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal. 90,12)

Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag.3,21-23)