Død over småligheten

Jeg skal være helt ærlig med dere å si at denne uka har jeg kjent mye på både smålighet og det å være liten og føle seg mislykket. De henger sammen, selv om vi kanskje ikke alltid ser det. Men når vi er smålige i forhold til andre så er det enten fordi vi har dårlig selvbilde eller fordi vi selv vil ha hva andre har. I mitt tilfelle, begge deler.

Jeg er blitt spurt av ett par stykker om ikke jeg vil støtte tjenesten som en kjenning står i, og han har virkelig en gudgitt gave innen sitt område, men jeg har ikke. Fordi jeg har kjent på smålighet og følelsen av å bli oversett og ikke verdsatt. Jeg vet også at enkelte da tenker automatisk: Da må du jo støtte ham for å ta knekken på den småligheten du sier du har. Og det høres fint ut, men vil det at jeg støtter ham gjøre min innside ren og hel igjen? Vil det at jeg støtter ham fikse mitt egentlige problem? Det ville ikke, det ville bare vært å sette plaster på et sår som trenger grundig rens.

Jeg har mange ganger følt at hva jeg gjør er lite, smått og ubetydelig og for meg er dette en tilbakevendende kamp. Det er få som står opp og gir gode tilbakemeldinger offentlig og når jeg da opplever hva jeg gjorde denne uka, at mennesker som har kjent til min skriving i ett tiår og aldri har sagt noe positivt, er så raskt ute med ikke bare å løfte opp men også løfte frem denne broderens nye tjeneste, da kjente jeg skuffelse, sårhet og smålighet grep meg. Og jeg er ikke interessert i å plastre det bort, jeg vil fjerne roten til den betennelse som er i det sår jeg har.

Jeg har så lenge jeg kan huske båret med meg en usikkerhet om egen verdi og viktighet. Jeg vet at jeg har flere mennesker rundt meg som er glad i meg, men jeg sliter med å føle det slik. Jeg har selvtillit, men selvbildet er ganske skrantende. Når jeg får ei uke der formen er dårlig og det i tillegg kommer slike ting, da forsvinner mitt forsvar og jeg kjenner det meste treffe dypt i hjertet. Og tankene om at jeg bare kan gi opp, bare kan la være å prøve å hjelpe fordi alt bare ramler sammen og blir enten veldig lite eller ingenting, er mange og sterke. Og jeg vet at nå er det ikke tiden til å ta avgjørelser i det hele tatt fordi de da ville vært basert på mine sår og ikke på hva Gud ønsker.

Jeg ønsker mest av alt å leve et liv som gleder Gud og som er til hjelp for andre, men i tunge tider blir det litt tøft. For, det er liksom ingen som kommer å klapper deg på skuldra og sier: Jeg er så stolt av deg! Du kom gjennom denne dagen også! Fantastisk gjort! og det er mange ganger det eneste (utenom middag, litt husarbeid og litt snakk med gutta) som jeg kan vise til- jeg kom igjennom enda en dag. Jeg overlevde, men jeg ønsker å leve (standarduttrykk ift ME er: Det tar ikke livet av deg, det tar livet fra deg).

Småligheten kommer når jeg står oppi tider der jeg prøver mitt beste men ser lite skjer og så opplever at andre både roses i skyene, løftes fram eller opplever den ene velsignelse etter den andre. Da setter mitt såre ego inn og jeg må kjempe, for jeg ønsker virkelig å støtte og oppmuntre andre, men jeg vet at det beste er å ta tak i hva som rører seg i eget hjerte før jeg gjør det- for da kan jeg gjøre det helhjertet, som en kjærlighetshandling, og ikke bare fordi det er riktig, som en plikthandling.

Vi er flinke til å bare sette plaster på de sår som plutselig dukker opp, men kanskje vi skulle la de såre og vonde følelsene få jobbe litt mer? Gi dem tid og samtidig søke Gud både for visdom og legedom. Er vi villige til å gå inn i en periode med dyprens, i stede for å bare plastre over, så vil vi komme ut som helere mennesker. Behagelig er det langt fra, men du hvor herlig når den dag kommer når Gud lar sin olje salve våre indre sår og han bringer legedom til vårt hjerte og vår sjel. Jeg vil heller tåle den smerten det er å stå i den kampen som raser fram til Gud sender sitt ord og leger meg enn å bare plastre over mine kjødelige svakheter og fortsette som ingen ting har skjedd.

Når slike uker som dette kommer da kjenner jeg virkelig at jeg blir prøvd på hva jeg egentlig vil: Vil jeg daglig ta opp mitt kors? Vil jeg daglig dø fra selvet? Vil jeg virkelig? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil ære Gud med mitt liv og det betyr også at jeg ønsker død over småligheten som råder i meg, og en dødsprosess kan være smertefull, men nytt liv vil gjenoppstå når Guds tid for det er der.

6 tanker om “Død over småligheten

  1. Tusen takk for din åpenhet, og for at du er villig til å vise sårbarhet! Vi, alle, trenger ekte mennesker, og alle har en sårbarhet enten de erkjenner den eller ei.
    Den måten du skriver på og dét du skriver om gir «gjenlyd» i mitt hjerte. Jeg er igjennom en periode i livet med mye «sårvask». Ser frem til at «betennelsen» forsvinner og smerten gir seg.
    Ønsker deg en flott jul, med akkurat passe med energi og mye høytidsstemning!

    Liker

    • Dyrebare Ingunn,
      jeg ber og håper at du får styrke til å stå hele løpet ut, de periodene er både såre og tunge, men de bringer så uendelig mye godt med seg.
      Vi trenger vel alle å slippes såpass inn i andres liv at vi ser at de, som oss, er både sårbare og i behov av både hjelp og omsorg?
      Jeg skulle ønske det var mer ærlighetsforkynnelse enn den fluffy herlighetsforkynnelsen (er helt for å forkynne Guds herlighet, men ikke den herlighetsforkynnelsen som lover gull og grønne skoger).
      Må Guds trøst, legedom og styrke fylle ditt indre og må Jesus skinne enda klarere gjennom ditt liv.
      Varm klem og ønsker om en adventstid med lede og en julehøytid med fred.

      Liker

  2. Det er den mest ærlige teksten jeg har sett om dette temaet. Tenker at dette typisk er skambelagt å snakke om, slik at folk ofte er raske til å bruke plaster for å skjule sårene heller enn å rense dem. Du er en viktig stemme. Svært inspirerende!!! Unik❤

    Liker

    • Takk Lillemy!
      Og jeg tror nok det er skambelagt som du sier, men det er jo fordi vi sliter med stolthet…
      Som jeg skrev til Martha, skulle gjerne gitt lengre svar, men blir kort i dag.
      Må Guds fred og visdom fylle ditt sinn og gi styrke og trøst til ditt hjerte. Varm klem

      Liker

  3. Tusen takk for at du velger å dele dine tanker slik du gjør! Du er stadig til stor oppmuntring for meg, og jeg kjenner meg ofte så utrolig godt igjen i tekstene dine. Det er som om du skriver direkte til meg! Takk for at du er så ærlig som du er, om både opp og nedturer i livet, om både gode og vonde følelser. Kom på et vers fra en gammel sang som sier: «Men aller herligste glans og lys utsender, det gode du i stillhet øvde her, som ingen annen enn kun Jesus kjenner, de stråler klarest i din krone der.» Jesus ser oss heldigvis slik vi er, og han kjenner til vårt innerste. Han ser tankene våre, og han ser både smerte og såre følelser. Han ser urettferdighet og han ser motløshet. Må ofte minne meg selv på dette. Om Han ikke tar bort de sår vi bærer på, selv om vi inderlig ber Han om det, så kan hende vi har godt av å ikke være helt på topp, at vi har noen skavanker som minner oss om hvor avhengig vi er av Guds omsorg og nåde. Tenk hvilken oppmuntring, trøst og glede du bidrar med i tekstene dine. Om alt hadde vært perfekt i ditt liv, så hadde du ikke hatt noe å skrive om som kunne trøste andre. Takker Jesus for at du finnes, og takk for at du deler! Gud velsigne deg og guttene dine, og ønsker dere en fredelig og god julehøytid!

    Liker

    • Tusen takk for kommentaren Martha! Var til både oppmuntring, trøst og ettertanke. Har ventet med å svare fordi jeg håpet jeg skulle orke å gi en litt mer utfyllende svar i dag, men det blir ikke det. Men takk! Må glede og styrke i Herren Jesus bli deg rikelig til del! Varm klem fra Cecilie

      Liker

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s