Salme 12 var min lesning i går og som vanlig var det noen vers som stakk seg ut for min del. For det første liker jeg den ærlighet vi finner i salmene om at noen ganger opplever de rettferdige både å bli undertrykt og foraktet og det andre er at det alltid pekes på at Gud vil komme nettopp de nedbrutte og svake til hjelp (v6 og 8-9). Det tredje punktet er at Guds Ord alltid fremstilles som viktig i alle ting og at det er rene, sanne, levende, retningsgivende og livgivende ord (v7).

«Jeg vil berge den som blir foraktet» sier Gud igjennom salmisten i vers 6 og dette er ord som ble trøst for mitt hjerte, og det fikk meg igjen til å tenke på salme 91 som kanskje er en av de salmene flest mennesker vender seg til når de trenger trøst. Der finner vi mange gode løfter om at Gud vil komme de rettferdige til hjelp og det vektlegges at de som kjenner Herrens Navn er trygge. Å kjenne Gud er det samme som å ha et nært forhold til ham, og nettopp det viser salmen oss. Den rettferdige søker skjul hos Gud, stoler på Gud og legger sin bønn fram for Gud og Gud gir gjensvaret:

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»

Sal. 91,14-16

Hva jeg ble sittende å tenke på er hvilke måter kommer Gud oss til hjelp når vi sliter, og spesielt: Hvordan trøster Gud oss? Vi leser i brevene at Gud er vår trøster og at han rikelig gir oss trøst når vi har det vanskelig, men hvordan skjer det? Jeg tenker at det er et trekløver som hører sammen, og selv om de egentlig ikke skal skilles, så er det noen ganger bare to av dem vi kan sette vår fulle tillit til.

Guds ord
Gud bruker sitt ord til å bringe oss trøst. Han gjør det gjennom å minne oss om hans godhet, nåde og kjærlighet mot oss, gjennom å minne oss om løfter og gjennom andre tekster. Det er forunderlig hvilke tekster Gud noen ganger velger å bruke, men han vet å gjøre sitt ord levende og virksomt for oss slik at det bringer oss trøst.

Guds barn
Vi skal fungere i fellesskap, vi er og blir familie og familie skal holde sammen. Men, dette er det punktet som nødvendigvis ikke alle har til stede i deres hverdag. Ikke alle kristne har trossøsken de kan stole på at kommer dem til trøst, oppmuntring og unnsetning når det er behov. Men det skal egentlig være slik, kristenlivet skal være fellesskap mellom mennesker som er født på ny og vi skal søke hverandres beste. Og det at det kommer gode ord, påminnelser om Guds løfter og annet til oss fra søsken som er blitt minnet på oss, er til rik oppmuntring og bringer trøst og styrke til å fortsette.

Guds Ånd
Den Hellige Ånd blir kalt trøsteren, og dette må vi aldri glemme. Gud er i oss, han bor i oss ved sin Ånd og det er ikke bare fordi vi trenger kraft til å stå støtt i troen, det er også fordi vi trenger den trøst som bare Gud kan fylle våre hjerter og tanker med. Gud vet hva vi trenger, og det er kanskje ikke alltid hva vi føler for, men vi kan stole på at når vi ber Gud om hjelp og legger livene våre i hans hender så vil han alltid komme oss til hjelp. Vi er vel ikke så flinke å be Gud om å trøste og styrke oss ved sin Ånd som vi burde være…

Må Guds trøst bli deg rikelig til del, både gjennom GUDs ord, GUDs barn og GUDs ånd. Og husk at når vi mottar Guds trøst så har det dobbel funksjon, Gud hjelper oss samtidig som han utruster oss til å hjelpe andre.