Er det noe jeg kjenner på med jevne mellomrom så er det at jeg ikke passer helt inn, jeg føler meg ikke helt hjemme. Det kommer i møtet med mennesker og jeg opplever det i forhold til at jeg har litt andre prioriteringer enn hva endel andre har. Jorden er ikke hjemme, men det er her jeg lever og fungerer, men samtidig er det ikke her jeg ønsker mest å være.

Jeg har en lengsel etter himmelen som noen ganger, når dagene er ekstra tunge, bunner i ønsket å slippe alt det vonde og tunge, men de fleste dager dreier det seg om å skulle få se mer av Gud. Jeg gleder meg til den dag der jeg kan se ham med øynene og se mer av hvem han er. Jeg gleder meg til å i en evighet forundre, undre og la meg fascinere av Ham. Til å stå i målløs beundring av Ham! Jeg tror at vi aldri helt vil forstå og kjenne Gud, selv ikke i himmelen, men den dag skal vi hvertfall få et klarere syn av ham.

Jeg hører sjeldent snakk om at vi er pilegrimer på vandring og at vi er underveis til vårt egentlige hjemland, men jeg kjenner det i eget liv. Jeg er her, men jeg er underveis mot det virkelige målet. Å ikke la seg fange inn så mye av denne verdens gleder og goder at vi begynner å føle oss vel hjemme, er noe vi alle trenger bevissthet rundt. Vi skal få glede oss over det gode, men hvis de ting vi har og opplever her blir godt nok for oss, så trenger vi en fokus-endring.

Jeg tror vi lar oss fange inn av denne verden når vår forståelse av Gud er svak. Hvis vi ser mer av ham og får en dypere erfaring med hans nåde, kjærlighet og barmhjertighet, får se mer av den hellighet, rettferdighet og allmakt han er og har, så tror jeg at uansett hva godt vi opplever her så er det ganske så grått i forhold til ham. Når vi legger iver i å stadig kjenne ham bedre, så vil den kunnskap og kjennskap vi får- gjennom hans nådefulle åpenbaring av seg selv- føre til en sterkere lengsel etter å komme hjem. Vi kobler oss ikke bort fra denne verden, for når vi blir bedre kjent med ham får vi også en dypere nød for menneskers sjeler og en barmhjertighet og omsorg for andre som fører til handling, men vi glemmer aldri at vi er på vandring mot vårt egentlige hjemland. Vi lengter etter å få se Ham vi har mest kjær enda tydeligere, å få sole oss i hans herlighet og få skue hans skjønnhet med større klarhet.

Hvis vi føler oss helt hjemme i denne verden og er fornøyd med alt den bringer, så må vi stille spørsmål med vårt åndelige liv og vårt forhold til Jesus. Har vi slått ned røtter her, har vi avsluttet vandringen mot vårt egentlige hjemland og vårt indre liv er i fare. Vi trenger å løfte blikket og igjen se på korset, vi trenger å få Kristi verk malt for våre øyne slik at vi igjen kjenner lengselen etter å kjenne Han blusse opp igjen. For, da vi ble frelst fikk vi ikke bare et nytt liv, vi fikk et nytt hjemland, og til den dag Herren henter oss hjem er vi på vandring.

I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.

Heb.11,13-16

Ett par tidligere innlegg om dette temaet som kom i tankene i går er Bortenfor på den andre bloggen og på denne bloggen På pilgrimsvandring mot himmelen