Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

Venter du på himmelen?

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb. 12:1-3)

Nå er det mange barn som venter på 1.desember og at de endelig kan åpne kalenderen, og endel har begynt å snakke om julaften allerede (heldigvis sjeldent her i huset!). Blant voksne er det de som venter på at livet skal bli lettere, at dagene skal bli lysere, at noen skal bli friske, at man igjen skal se enklere dager og mye annet. Vi mennesker venter på mye.

En ting vi ikke er flinke nok til å se med iver og lengsel etter er himmelen. Tenk hvilken herlig dag det skal bli! Eller rettere sagt, hvilken herlig evighet vi som tror har i vente! Vi skal vente med lengsel på den dag Herren kommer for å hente sine. Ikke bare fordi vi da skal slippe alle byrdene og all den smerte som livet bringer med seg, men fordi vi skal se Gud som han er og få være i hans nærhet.

Vi skal ha himmelen i minnet og vi skal ha tanker og hjertet vendt mot det evige. Vi er ikke fastboende her på jord, vi er bare innom for en kort tid. Og mens vi lever her, er det viktig at vi ikke lar oss fange inn av alle bekymringene og gledene som det jordiske bringer med seg. Vi skal ha blikket rettet på Jesus, vi skal ha et hjerte som lengter etter Herrens komme og vi skal med iver arbeide på egen frelse slik at vi blir bevart helt til den siste dag.

Det kan være lett å glemme hva vi har i vente der framme når livet er fullt av smerte, prøvelser og stormer. Vi blir oppslukt av å komme gjennom den ene dagen etter den andre og i stede for å gi byrdene over til Jesus hver gang de melder seg, så strever vi ofte for å overleve dagene i egen kraft. Noen glemmer de at de har en evighet i Guds nærhet i vente fordi livet er fyllt med så mye godt. Det er gleder i fleng og alt kjennes godt ut. Men hva vi opplever i livets gode og lyse dager er kun en bitte liten forsmak på hva som venter oss.

Uansett om du har gode eller dårlige dager i livet, hold fast ved troen og lev overgitt Gud. Har du gode dager, så husk å ikke la velstand og lykke fange deg inn og fra deg bort fra avhengigheten til Gud. Har du dåårlige dager, så husk at det er en som forstår. Jesus vet at det er ikke bare enkelt, og han er alltid villig og rede til å hjelpe deg. Husk hva vi som tror har i vente. En dag vil de som har holdt ut og bevart troen få erfare at Gud ønsker oss velkommen hjem! For en herlig dag det skal bli!

Venter du på den dagen? Eller glemmer du litt fort at vi ikke lever bare her og nå men også for evigheten?

Hverdagslykke

Sånn innimellom kommer de herligste og reneste øyeblikk av lykke over meg.

Som når en av guttene uventet sier «DU er den beste mamma som finnes»
eller gir en overraskende klem i forbifarten.

Som en uventet sms eller mail med gode ord,
eller en uventet telefon som igjen bringer en kjær stemme helt nær.

Som når fuglungen som kræsjet i vinduet igjen tar vingene fatt,
eller når man endelig kan vandre barbeint gjennom gresset igjen!

Som å sitte med kaffekoppen i verandadøråpningen en sen sommerkveld,
mens en svak bris stryker over håret og fuglekvitringen fyller lufta.

Lykkelige minutter som er som små pusterom der alt kjennes riktig og godt ut.
Øyeblikk der verden rundt stopper opp og gledefull fryd over å leve fyller hjertet.

Jeg vet aldri når de øyeblikkene inntreffer, de kommer like overraskende som den første isete morgenen på høsten. Plutselig så er de bare der, plutselig så er alt bare godt, plutselig… Øyeblikk jeg kan velge å nyte og glede meg over, eller la passere fordi jeg ikke tar tid til å stoppe opp å glede meg. Valget er mitt. Valget er ditt.

Men så er det en tanke som gjør at slike stunder kan ta pusten fra meg når jeg i ettertid tenker på dem, tenker på at der og da fikk jeg se et lite glimt av evigheten. Jeg fikk se og erfare litt av Guds fremtidige løfter. Og det… det gjør slike stunder så uendelig store og verdifulle. Jeg har fått et glimt av himmelen og jeg har fått en liten «smakebit» på den dag da alt skal være godt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp. 21:4)

Har du tenkt på at de herlige stundene med hverdagslykke er en forsmak på hva vi har i vente?

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?

Du må velge selv

Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. (5. Mos. 30:15)

Guttungen på 8 lurer på hvorfor Gud skapte veps. Han er ikke fornøyd med skapninger som flyger rundt og kan stikke mennesker. Og hvertfall ikke veps, for det gjør vondt! Han er overbevist om det, selv om han aldri er blitt stukket. Men hva tenkte Gud på da han skapte veps?

Jeg sier at det var ikke slik i begynnelsen. Før menneskene tok feile valg var alt godt, da var det ikke noen som skadet andre. Det høres nesten for utrolig ut for gutten som er litt kveldsredd for veps som kryper rundt på golver og kan stikke. Om vepsene dødde eller ikke har jeg ikke svar på, men at de ikke gjorde mennesker vondt, det er jeg ikke i tvil om. Jeg forteller også at det vil komme en dag når Jesus henter sine hjem igjen og at vi da skal erfare en ny himmel og jord der alt igjen er godt og slik Gud hadde ment det. «Men da kommer jeg til å være død» sier han med overbevisning i stemmen. Jeg kikker på gutten og sier at det kan jeg ikke svare på. Og han fortsetter «jeg håper Jesus kommer i natt jeg!». Jeg sier at det er det mange som tenker og håper og også at jeg tror Gud forstår at vi tenker slik. Så sier jeg at Bibelen sier ikke når Jesus kommer, men at den forteller oss om hvorfor vi må vente. At det er fordi Gud vil at flere skal høre og få mulighet til å ta imot, at Gud er tålmodig med oss.

Vi snakker om at hvis alle forteller noen om Jesus og de forteller andre igjen, så vil alle få høre og kunne ta valg. For det er vi selv som må velge, men for å kunne velge må vi ha hørt. Så snakker vi om at Gud ønsker vi skal leve godt mens vi er på jord og at en del av det for barn er å høre på sine foreldre. Det innrømmer han fort at han ikke alltid gjør, noe jeg sier meg enig i. Men så sier jeg også at det er jo ganger han gjør det og at han også gjør mye godt og rett uten å ha blitt spurt. Dette tar oss over på at det er mye vondt i enkelte mennesker og at det er vi selv som må velge hva vi vil si og gjøre. Som svar på at det er vi selv som må velge mellom godt eller vondt kommer: «Men alle gjør galt» fra gutten. Det er sant, svarer jeg, men det er forskjell på å ville gjøre godt, men ikke alltid klare det og det å bare gi blaffen fordi vi inni mellom vil feile. Det er forskjell på å gjøre to gale ting og hundre riktige og det å gjøre hundre gale og to gode. Han er enig i dette.

Vi står alle overfor de samme valg, vi kan velge Jesus eller fornekte, vi kan velge godt eller vondt, vi kan velge fortelle eller å tie om Jesu forsoningsverk, vi kan velge velsignelse eller forbannelse. Det å ikke velge side er også et valg, for er du ikke for Gud og hans ord, vilje og vei er du faktisk imot, det finnes ingen gylden middelvei. Valgene er dine, ingen andre kan ta dem for deg.

Jeg ber om at du har mot til å velge godt for evigheten og ikke bare for denne dagen. Må Gud gi deg styrke til å stå sterkt for Ham og til å leve et liv som er Gud til ære og andre til gagn!

Å vente på den siste morgenen

De som sår med tårer, skal høste med jubel. (Sal. 126:5)

Som det alltid kommer morgen etter natt og det er alltid kommer vår etter vinter, lover Gud at det alltid vil følge jubel etter tårer.

Er vi i tunge tider og vi hver kveld væter puten med tårer, lengter vi intenst etter en ny morgen der latteren og jubelen får slippe løs. De nettene kan være lange og tunge, de kan være trykkende mørke og virke som de aldri ende vil ta. Men de vil gjøre det… til slutt… en gang. Det at vi vet de tar slutt gjør derimot ikke smerten lettere, men det gir oss et lite håp som gjør at vi holder ut litt lenger.

Mange av oss har fått erfare flere slike morgener i livet. Tider der de tunge stundene og periodene plutselig er over og vi merker at nå gryr det av dag. Vi kjenner at byrden letter og at gleden vinner mer og mer plass. En jubel vi egentlig ikke kan beskrive fyller hjertene. Det er en forsmak på himmelen, en liten appetittvekker på hva vi har i vente.

Om jeg lengter etter morgen i livet her på jord, så lengter jeg enda mer etter at den siste morgenen skal komme. Den dagen Jesus henter sine hjem og det aldri mer skal være sorg, smerte og plager. Når de morgener vi opplever her i livet kan være så herlige, så jubelskapende, så intense, tenk hvilken herlig dag det vil være når det for siste gang gryr av morgen!

Med himmelen i hjertet

Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. (2.Kor.1:21-22)

Da vi ble frelst fikk vi også den Hellige Ånd dette er beviset på at vi er født på ny. Samtidig som Ånden vil hjelpe oss i vår daglige vandring med Gud og til å leve gudfryktige liv, er de ting Ånden er og gjør i våre liv også med på å gi oss en forsmak av hvordan himmelen vil bli.

Gud har satt sitt segl på oss står det i dagens vers. Ordet segl sier oss kanskje ikke like mye i dag som det gjorde for mennesker i tidligere tider. Et segl tjente som en underskrift og markerte eierskap og eiendomsrett, samtidig som det garanterte ektheten av en handelsvare eller et dokument. Det vil si at de mennesker som er fylt av Guds Ånd ikke bare er Guds rettmessige eiendom, men de er også ekte barn av Gud. Ånden er vårt «stempel» på at vi er tatt inn i varmen, vi er elsket og akseptert! Samtidig er det ett bevis på at Gud har tatt ansvar for å bevare oss og bringe oss fram til vårt mål, både hel og uskadet. Og det er som sagt tidligere, av bare nåde! Når du leser at du er merket med Herrens segl, betyr det at Gud har gjort deg til sin og at han garanterer at Han vil ta vare på deg til den siste dag.

Så leser vi også at Gud har gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. Når vi tenker på hva pant er, tenker vi på en gjenstand som er i vår besittelse mot en liten motytelse som vi vil få tilbake når vi leverer gjenstanden tilbake. Som når vi kjøper og panter flasker, vi betaler litt for flaska men får det igjen hvis vi leverer flaska tilbake. Men det er ikke denne betydningen det har når vi leser det i dagens vers. Ordet pant er her hentet fra handelsspråket og betegner den første utbetalingen ved en handel. Pantet er altså første «avdrag», men samtidig fungerte det også som en sikkerhet for at det ville komme mer. Og her er en dybde i verset som vi ofte ikke forstår, de ting Ånden gjør i våre liv, er en forsmak på hva vi vil oppleve i himmelen. Ånden er pantet, den første utbetalingen, men det er mye mer i vente. Du har kanskje opplevd at noen ganger blir du helt plutselig fylt av en ubeskrivelig glede som egentlig er uforståelig? Det er Ånden som virker i ditt liv, samtidig er det en forsmak på himmelen! Kanskje har du opplevd å få en dyp fred i hjertet mens alt stormer rundt deg? Det er Guds fred som overgår forstanden, og i himmelen vil du alltid ha det slik! Du har kanskje opplevd at smerte eller verk plutselig er borte fra kroppen? Det er Guds verk, og en forsmak på at i himmelen er det ikke sykdom og smerter.

Gud har satt sitt segl på deg og gitt deg Ånden som pant i ditt hjerte. Du er Guds rettmessige og ekte barn, han har tatt deg til seg som din og han lover å bevare deg og ta deg trygt fram til den siste dag. Og alle de mektige og guddommelige ting du opplever her i dette liv, er både for å hjelpe deg og bevare deg, men de er også en liten forsmak på hva du har i vente i himmelen!