En liten advarsel

Jeg skrev i første innlegg at Jes.50.11 var en advarsel, og vi skal ta den som en advarsel til oss som tror. Den er egentlig skrevet til de som avviser å høre på Guds tjener og stoler på egen styrke- som prøver å skape eget lys, men vi ser på det som en advarsel i den forstand at dette må vi ikke finne på å gjøre, uansett hvor ille, mørkt og tungt ting kjennes ut.

Se, alle dere som har tent opp ild og rustet dere med brannpiler: Gå inn i den flammende ilden deres, mellom pilene dere har tent! Fra min hånd kommer dette over dere, i pine skal dere ligge. (Jes.50.11)

Å stole på egen visdom og eget «lys» over ting vil straffe seg, som verset sier; det vil gi pine. Det kan være fristende å trå til med egne gode råd og tanker, men vi må ikke finne på dette. Å skulle prøve hva som helst for å lette den smerte og lidelse vi kjenner på, i stede for å bare være stille og vente på Herren, er et valg som må tas flere ganger. Når vi ønsker å fikse ting selv, må vi igjen minne oss selv på at det eneste riktige vi kan gjøre er å stole på Herrens Navn.

Syndere advares i verset om å stole på sin egen rettferdighet og sin egen evne til å frelse seg selv, og dette må vi også ta til oss fordi vi har lett for å begynne å skulle ‘klare selv’ når vi føler Gud drøyer for lenge. Vi klarer ikke hvile i nåden, men føler vi må gjøre noe. Vi klarer ikke stole på at Gud har hele kontrollen, og vi må jo vise at vi er villige til å stå på. Vi klarer ikke forstå at noen ganger er det beste og eneste riktige vi kan gjøre å stå fast i troen, i tillit til Guds bærende kraft og nåde, i stede for å kave i tro, bygge gjerninger og gjøre oss fortjent til forløsning og hjelp.

Noe av vårt strev i slike stunder henger sammen med at det i mange miljøer er et sterkt fokus på hva den enkelte troende må gjøre, det er et konstant press om å stå i tro, oppleve større åndsfylde og åpenbaringer, nå nye høyder og være på vei opp og fram i verden så mennesker ser oss og vårt lys. Og det er dessverre nettopp det de ser mange ganger- vårt lys, ikke Herrens lys i oss.

Jeg vet at de som opplever å vandre i mørket vil få mange velmenende råd fra andre troende om at de må bare be mer, lovsynge mer, søke nærværet og annet- men er det noe vi erfarer i slike stunder så er det at vi makter ikke å prestere mer. Vi er bare så tomme, så utenfor og så lei av å måtte vise oss gode nok og hellige nok. De fleste som sier slikt mener nok godt, men det er ikke de riktige rådene. Når Gud tar oss inn i en tid der vi for ei stund vandrer i mørket så er det for å teste vårt hjerte, eller for å vise oss at vi må slutte å stole på egen kraft og egen dyktighet og lene oss fullt og helt på Ham. Vi må ta opp vårt kors, vi må døde selvet og vi må søke Hans vei, Hans nåde og Hans ansikt. Om vi lengter etter det følte nærvær av Gud som vi i denne tiden ikke merker, så må vi aldri glemme at uansett hvor lite vi føler så er Gud der med oss. Han bor ved troen i vårt hjerte, og selv om Han for ei tid er stille, så er Han nær, tilstede og barmhjertig.

Ikke la deg friste til å vende deg bort fra korset og søke til opplevelser og erfaringer som ikke har hold i bibelen, hold deg nære korset og fortsett å sette din lit til Herrens Navn. Det er tungt og vondt, det er smerte og fortvilelse, men den Gud som skapte og opprettholder alt, holder deg i sin hånd også nå.

I neste og mest sannsynlig siste innlegg skal vi se på Jesu ord i Matt.11,28-30 om at Han vil gi oss hvile, tenk det- vi kan oppleve hvile også i slike vonde, tunge og mørke tider!