I det ene bedet mitt så er det endel løkblomster. Det er ikke så mange av dem som kom opp i år, så jeg mistenker at maurene hadde festmåltid i fjor sommer og høst, men det ene stedet så stod det tre fine gule tulipaner og strakte seg høyt mot himmelen. Jeg oppdaget plutselig at bak de tre så var det en liten nusselig en som ikke var synlig da jeg satt på trappa. Den var like mye en tulipan som de andre, men den var litt mindre og var blitt gjemt bak de andre. Den var like gul og fin som de andre, selv om den ikke strakk seg høyt nok opp til at den var synlig. Den var gjemt bak de andre, men etter at jeg oppdaget den, var den aldri glemt, men derimot den jeg liker best.

Det er kanskje noen av dere som leser dette som opplever at dere er glemt. For en tid er dere tatt ut av den sammenheng dere var i og er blitt plassert i eget hjem utenfor fellesskap, arbeid og annet. Kanskje er det tap av arbeid som har ført deg der, eller sykdom av et eller annet slag. Kanskje er det ting i familien som krever så mye av deg at det er det eneste du klarer her og nå, eller at det er pleie av nære som krever det meste du har å gi. Uansett grunn, så er det fort å kjenne på følelsen av å være glemt når man blir gjemt bort fra fellesskap med andre.

Det er de som opplever at mennesker rundt dem er flinke til å holde kontakten og at de strekker ut åpne armer og tilbyr både fellesskap, omsorg og hjelp, men det er også de som ikke opplever dette, og for disse er det ikke bare følelsen av å ha blitt gjemt bort som begynner å gnage, men også følelsen av å være glemt.

Det står i Jesaja at om en mor kan glemme sitt barn, så vil aldri Herren glemme oss! Det er gode ord å huske når man føler seg både gjemt og glemt. Kanskje er vi det for folk flest, men aldri for Gud. Vi er ikke utenfor Hans omsorgsfulle blikk sin rekkevidde og ei heller borte fra Hans hjelpende hånds innvirkning.

Det kan være tungt når slike tider treffer, både for de som har valgt det av hensyn til og kjærlighet for andre mennesker, og for dem som opplever at de er tatt i nakkehårene og ufrivillig løftet ut av den sammenheng de var i. Men uansett årsak; Vi kan stole på at Guds blikk følger oss og at Hans hånd når oss. Vi kan minne oss selv om ordene: Frykt ikke, for Jeg er Din Gud, Jeg hjelper deg og holder deg oppe.

For Gud er vi verken gjemt eller glemt.