Bibelens kostholds- og treningsprinsipper er ikke gått ut på dato, de er fortsatt like gyldige, like effektive og like helsebringende som tidligere. Mens verden ser på det fysiske som viktigst, så ser Gud på vårt indre menneske som viktigst, og også denne delen av oss trenger godt stell for å trives, vokse og bli sterkere.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Mat
Ta til deg av Guds Ord, grunn over Jesu offer, Guds nåde og tro hva du leser.

Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt. 4:4)

Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»… Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre… (Joh. 6:33, 35a)

Husk å handle på hva du vet er riktig og å være Guds kanal for å nå andre mennesker med evangeliet, godhet, barmhjertighet, nåde og sannhet.

Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. (Joh. 4:34)

Drikke
Viktig å ta til seg i større mengder! Kilden med levende vann er ikke tørket ut. En berøring av Herren vil fylle sjelen, dekke tørsten og stille både dine og andre behov. Guds Ånd i oss vil både levendegjøre Guds ord og løfter for oss, virkeliggjøre Guds vilje og plan gjennom oss og muliggjøre at vi lever liv til Guds ære og andres beste.

(Jesus svarte)  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh. 4:14)

Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Joh. 6:35)

Trening
Vi har endel muskelgrupper som stadig trenger å brukes for både vedlikeholdet sin del, men også for å bli sterkere slik at de, ved Guds hjelp, kan overvinne de svakere sidene våre. Her er noen få:
Giverhjertet må styrkes gjennom å ta inn over oss at andre har behov vi kan dekke, så må vi handle på dem.
Omsorgsmusklene må stadig brukes gjennom at vi ser andre og tar inn over oss deres situasjon og behov, ber Gud gi oss kjærlighet, barmhjertighet og medfølelse for dem- og viktig, viktig: Rekker ut åpne armer mot andre (eller bretter opp ermene og tar ett tak hvis det er det nødvendige).
Trosstyrken må vi ikke glemme, her står mye og faller på oss selv og vårt valg. Velger vi å tro selv om det virker umulig ut menneskelig sett? Tro er en gave gitt av Herren, som alt annet godt, men hva nytte er det i en gave hvis den ikke brukes?
Ydmykhet kan faktisk også oppøves. Sann ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg selv, men å tenke mindre på seg selv. Vi må velge å sette andre foran oss selv og gjennom det styrker vi dette viktige karaktertrekket

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Pet. 4:10-11)

Da vil jeg ønske alle lesere ei velsigna god helg, så møtes vi igjen til mandag, litt sterkere enn i dag 😉

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

I går snakket jeg mest om at vi skal dra lærdom av historien vår gjennom å se hva som er bra og hva som bør endres, i dag skal vi snakke kort om noe annet: Glem ikke Guds godhet mot deg!

Vi har alle en forhistorie som er full av feil og fall, men vi har også en historie som vitner om Guds trofaste nåde og kjærlighet mot oss. Når vi feilet, fikk vi erfare nåde, tilgivelse og gjenopprettelse. Da vi syndet, fikk vi tilgivelse og ble renset ved Jesu blod. Da vi ikke hadde styrke til en dag mer, hjalp Gud oss igjennom. Da vi ikke visste ut eller inn, så bragte Herren lys gjennom sitt ord og sin visdom. Gud har vært god og trofast mot oss, selv når vi sviktet, feilet og falt, var han trofast.

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv. (2. Tim. 2:13)

Vi har også mange opplevelser av Guds ledelse i våre liv. Som da vi sa noen ord som ble til hjelp for andre, som da vi sendte en mail og svaret var, takk jeg trengte det nå. Eller de gangene vi tror vi er for sent ute, mens så viser det seg at vi er akkurat i tide til å møte ett menneske som enten vi trengte å snakke med eller som trengte å snakke med oss. Vi har opplevd at ord plutselig kommer opp i hjertet og når vi deler dem, bringer det tårer i andres øyne. Vi har erfart at ett klapp på skuldra, eller en god klem, gir eller bringer styrke, trøst og legedom. Enten har vi gått i Guds ferdiglagte gjerningene og blitt til hjelp for andre, eller så har andre gått i Guds ferdiglagte gjerninger og blitt til hjelp for oss.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef, 2:10)

Gud har vist seg trofast mot oss så mange ganger, men hvor ofte glemmer vi det ikke? Når en ny storm raser inn, så synker vi sammen og tror håp er ute, i stede for at vi minner oss selv om alle ganger Gud har hjulpet oss tidligere og at han fortsatt vil. Hvis vi glemmer hvordan Gud har handlet mot oss og på våres vegne i tidligere tider, vil vi slite med å stå sterk i nåtiden. Vi skal huske Guds godhet og barmhjertighet mot oss.

Israelittene bygde steinaltere eller hadde andre måter å huske på, og kanskje skulle vi også gjøre dette? Ja, ikke at vi skal bygge steinaltere inne eller i hagen, men finne en metode som hjelper oss å huske hvor god og trofast Gud har vært mot oss. Ett alternativ er å ha en bok der du skriver ned ting du opplever, hvordan Gud både hjelper deg, viser seg for deg og virker gjennom deg. Ved å skrive ned enkelte episoder, har du noe å gå tilbake til å lese når ting blir vanskelig, du har opplevelser som kan hjelpe deg å finne trøst, styrke og hjelp i en vanskelig tid. Ikke glem den delen av din historie der Gud viste deg sin nåde, kjærlighet og allmakt, det vil hjelpe deg i dag og i tiden som kommer.

Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem. (Sal. 103:17-18

I anledning helgens snøfall med påfølgende skuffing, blir det gjensyn med noen innlegg fra april 2015 denne uka. Ønsker alle ei god og velsigna uke!

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

De siste dagene har jeg tenkt litt ekstra mye på ei kjær venninne og noe hun ofte sa: Hver gang jeg har gått igjennom en tung tid eller en utfordring så setter jeg meg ned og spør både Gud og meg selv: Hva kan jeg lære av dette? Jeg ønsker ikke å gå unødvendig mange ganger rundt fjellet (sikter til israelittenes vandring i ørkenen). Hun hadde opplevd mange ganger at andre sa til henne at nå må du glemme fortiden og se fremover, og at når hun gjorde hva hun gjorde, så satt hun fast i hva som hadde vært og glemte hva som er, noe som selvsagt ikke er sant.

Hvis vi aldri tenker over hva vi har vært igjennom og aldri tar tid til å dra lærdom av hva vi opplevde, hvordan skal vi da kunne bli sterkere og kunne handle mer vist og veloverveid neste gang vi havner i en liknende situasjon? Vi må ikke glemme vår egen historie, vi må se på den og dra visdom og lærdom fra den.

Det er menneskelig å ville glemme det vonde fortest mulig og bare glede seg over at det er bedre, men selv om det er menneskelig, så betyr det ikke at det er klokt gjort av oss. Når vi har gått gjennom tider som er tunge er det flere spørsmål vi bør stille oss i etterkant, her er noen få forslag:

• Hva har jeg lært om meg selv? Er det styrker jeg ikke visste om? Svakheter? Har jeg uvaner som jeg fort faller inn i og bruker som trøstehjelp? Er det følelser jeg håndterer bedre/dårligere enn trodd? Hvordan oppfører jeg meg mot andre i tunge tider? Stoler jeg på Gud eller prøver jeg å klare selv?
• Hva har jeg lært om Gud og hans veier? Lar jeg Gud bestemme kursen eller prøver jeg å styre Gud? Hvordan viste Gud seg for meg og hvordan hjalp han meg?

Hvis jeg ser at årsaken til at jeg hadde det tungt er fordi jeg alltid feiler i en spesiell situasjon, er det ikke da lurt av meg å tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og så prøve å finne andre mulige måter å håndtere den situasjonen på neste gang? Hvis jeg aldri tar en selvvurdering vil jeg fortsette å gjøre de samme feilene… og det er ganske dumt av meg å tro at hvis jeg fortsetter å gjøre akkurat den samme tingen (feilen) mange nok ganger, så vil det jo gå bra til slutt. NEI!, jeg må forandre mine veier for at endring og mulighet til å lykkes skal komme! Og for å få en slik forandring til, må jeg se på min egen historie! Og takk Gud, jeg trenger ikke å klare alt selv. Gud er med meg og han vil både vise meg ting, forklare meg ting og forandre ting i meg. Når jeg velger å gå veien sammen med Gud, så vil han hjelpe meg å vokse og modnes i troen og som menneske. Glem ikke din egen historie, la den heller hjelpe deg videre.

Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på hele ditt verk, grunner på det dine hender har gjort.
La meg høre om din miskunn om morgenen, jeg setter min lit til deg! Lær meg den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel til deg.
Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn.
(Sal. 143:5, 8, 10)