Hun lister seg stille inn og setter seg på sengekanten,
mens hun stryker forsiktig over det mørke barnehåret
begynner tårene å trille stille nedover kinnene.
Med et hjerte fylt med smerte og sorg
sukker hun: Gud, du må se til gutten min.
Du må hjelpe han å takle smerten,
du må gi han kraft til å fortsette å stå på,
du må gi han styrke og mot for i dag
og bevare håpet om en bedre morgendag.
Det er ikke hvem som helst jeg ber for,
det er min sønn.
Hun trekker pusten og går ut derfra,
når sofaen treffes ramler bunnen ut.
All smerte og sorg, all frustrasjon og uvisshet
tømmes ut av et slitent og verkende morshjerte
som sukker: Gud, du må hjelpe meg å hjelpe gutten min.
Du må hjelpe meg å bære smerten sammen med ham,
du må gi meg kraft til å fortsette å stå på for oss begge.
Du må gi oss styrke og mot for i dag
og bevare vårt håp om en bedre morgendag.
Det er ikke hvem som helst jeg ber for,
det er min sønn.
Tårene triller til det ikke er flere igjen,
hun sukker tungt og lukker de trette øynene.
Der i mørket og stillheten fylles plutselig hjertet med fred
og hun hører Guds varme og kjærlig stemme si:
Jeg er her, og jeg ser både gutten din og deg.
Jeg vil hjelpe dere å bære all smerten,
jeg vil gi dere kraft til å fortsette å stå på.
Jeg vil gi styrke og mot for den enkelte dag,
og jeg vil bevare deres håp om en bedre morgendag.
Det er ikke hvem som helst som er svaret på din bønn,
det er min sønn.
Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1)
For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Heb. 4:15-16)