Fra jeg ble født, har jeg støttet meg til deg, fra mors liv er du min styrke. Jeg vil alltid prise deg. (Sal. 71:6)

Da minsten var nesten to pleide han å si «esu est, in o’est» – oversatt: Jesus er best! Ingen protest! Det var utrolig sjarmerende, for du kunne spørre: Hvem er best, er det mamma? ei (= nei) kom det fra pjokken. Pappa? ei. Storebror? ei. Hvem da? «esu est» in o’est»!

Jeg vil alltid prise deg fordi du grep inn. Med dine trofaste setter jeg mitt håp til ditt navn, for det er godt. (Sal. 52:11)

Jesus er best, uansett. Vi må bare lære at han er større enn alle våre omstendigheter og at nåden når dypere enn våre verste fall. Gud er utrolig god mot oss! Og han er god alltid, både når vi har gode dager og når vi har vonde dager, han er alltid den samme og alltid verd vår lov og pris.

Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:12-13)

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet. (Heb. 12:15)

I helga hadde jeg ett par ublide møter med noen veivalsere, de ikke bare traff meg i fleisen, de kjørte over meg for så å ta en dans på toppen av meg. Jeg ble igjen stilt på valg: Sinne og bitterhet eller Guds vei?

Til en viss grad vet jeg at de det gjelder ikke forstår hva de gjør og sier, men det er kun en dårlig unnskyldning, for voksne folk burde vite bedre enn barn. Når det er barn som turer frem er det noen ganger forståelig at de ikke vet bedre, men det kan ikke sies om alle voksne. Og jeg ble truffet av en av dem som burde visst bedre…

Jeg har hatt lyst til å skrike høyt og også gi noen gjensvar som ikke hadde vært helt pene av seg, jeg har grått noen liter tårer og jeg har sukket til Gud om hjelp. Jeg vil ikke ha sinne og bitterhet i meg, men jeg vet også at jeg kan ikke vinne kampen mot det alene. Jeg kjemper mot lysten til å trekke meg selv ut av en situasjon som for tiden skaper mye frustrasjon og stjeler krefter jeg ikke har, men kan ikke fordi det vil gå for mye utover den ene gutten. Så her sitter jeg igjen og ber: Gud, hjelp meg!

Bitterhet  er mer ødeleggende enn vi til vanlig tenker over. Det forsurer- og i enkelte tilfeller ødelegger helt- relasjonen til de/det mennesket det gjelder. Det forsurer vårt indre og gir grobunn for nag, motvilje, hat og harde hjerter. Det at vårt indre blir forherdet og bittert, gjør at vi blir hardere, mer fordømmende og mindre mild og nådig mot andre mennesker. Det er også noe som er en effektiv stopper for et nært forhold til Gud. Vi kan ikke tillate oss bitterhet i våre hjerter hvis vi vil leve nær Gud og ha et liv som ærer ham og hjelper andre. Vi må bekjempe det med alle midler tilgjengelig.

Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene, var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg (Gud). Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. (Sal. 73:21-23)

Det viktigste vi gjør er å ikke svelge giftpillen men med en gang vi kjenner tankene og følelsene komme, nekte dem rom i våre tanker og i vårt hjerte. Vi må aktivt bestemme oss for at dette vil vi ikke ha og vi må be om nåde og hjelp fra Far. Bitterhet kom inn i verden med syndefallet og bitterhet ble overvunnet på korset. I Jesus er den trøst, hjelp og legedom vi trenger for å bli fri fra bitterhet. Det krever derimot en villighet fra oss som koster for kjødet vårt, for mange ganger vil vi synes synd på oss selv og mene vi har all grunn til å bli bitre, men vi må velge den bedre vei. Enkelte opplever store urettferdigheter, men selv om det kan forklare bitterheten er det ikke en unnskyldning for å fortsette å mate den.

Det krever mye av oss enkelte ganger, men er vi villige til å velge i samsvar med Guds vilje, hjerte og vei, kan vi også være viss på at vi vil få den nødvendige hjelpen.

Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol gå opp med legedom under sine vinger… (Mal. 4:2)

«Jeg vil høre hva Gud Herren sier, For han forkynner fred for sitt folk, til sine trofaste. Bare de ikke vender tilbake til dårskap.» (Sal. 85:9)

Hvor fort det er å begynne å tvile på at Gud virkelig ser våre vanskeligheter når svaret drøyer. Når ukene passerer og det virker som om ting blir verre i stede for bedre, da er det lett å begynne å tvile, tvile på at Guds godhet og nåde gjelder meg. Det er en tid vi stilles på valg, og valget står mellom å tro hva vi føler og ser eller å tro at Gud er den han sier han er og at hans løfter gjelder oss.

For vi vandrer i tro, uten å se. (2. Kor. 5:7)

Gud er god, uavhengig av mine omstendigheter. Gud er trofast, selv om jeg opplever mennesker svikter. Gud er barmhjertig, selv om andre legger nye byrder på mine skuldre. Gud er fred, selv om omstendighetene stormer. Gud er nådig, selv om mennesker kan være harde. Gud er mild, selv om andre kan trampe brutalt over meg. Gud er en uforanderlig Gud, Han er den samme både når jeg har gode dager og når jeg har dårlige dager.

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Heb. 13:8)

Det er viktig at vi tar tid til å trekke oss tilbake fra hverdagens mas, fra prøvelsenes slit, fra tankene som prøver å lure oss og vende blikket mot Gud, vi trenger å lage rom i våre hjerter og tanker slik at vi kan høre hva Gud sier til oss. Gud ønsker å tale trøst, styrke, fred og visdom inn i våre liv, han ønsker å vise oss veien og gi oss hva vi trenger for å gå det stykket som er foran oss. Men vi må også velge å skape muligheter for dette ved å «gå avsides» for en liten stund. (og ikke fortvil om du føler du ikke finner ro til å høre noe den første dagen eller uka, fortsett å gjøre det).

Jeg var i trengsel og ropte til Herren, han svarte og førte meg ut i åpent land. Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg? (Sal. 118:5-6)

Å vente på svar og hjelp kan være veldig tungt, og vi vil ofte kjenne på fristelsen til å slutte og vente og begynne å styre å streve selv, men dette vil bare slite oss mer ut og gi ekstra brensel til den frustrasjon og fortvilelse vi kjenner på. Å vente på Gud i stillhet og tillit er et valg vi tar igjen og igjen, og det ofte på tross av våre følelser og av hva omstendighetene tilsier. Vi velger å søke Herren på ny, vi velger å igjen legge uro og byrder ned, vi velger å vente på hans svar og inngripen, og vi vil ikke vente forgjeves, for Herren vil svare sine, han vil forkynne fred til sine trofaste, til sine barn.

Verset jeg startet med i dag avslutter med en advarsel til Guds folk. Gud sier at han vil svare dem, hvis de bare ikke vender tilbake til dårskap. La oss ikke bli trette av å søke Herren og av å vente på svar, la oss ikke begynne å prøve å ordne opp egen kraft, la oss vente på Herren uansett hvor lang tid det tar. Gud vil ikke komme for sent og selv om vi føler tiden allerede er ute, vet Gud best.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Jeg har i mange måneder hatt så inderlig lyst å hjem. Jeg er så trøtt og lei av denne verden, sliten av kamper og stadige utfordringer, og jeg ønsker så inderlig å se mer av Gud, å få se ham slik han virkelig er. Men jeg vet at min tid her på jord ikke er omme enda. Jeg skal fortsatt få bety noe for andre mennesker, det er flere jeg skal hjelpe, flere jeg skal elske, flere jeg skal dele Gud og hans nåde med. Om jeg ønsker å hjem, så vet jeg at det er viktig og riktig å godta at min plass for denne tid er her på jord. Ikke min vilje skje, men din Gud.

Paulus skriver noe i brevet til filliperne kap. 1 og versene 21-25 som jeg kan kjenne meg igjen i,

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Ikke min vilje skje,
men må du få din vei Gud
Om det er sol eller regn i sikte
så tar jeg hva du har for meg

Når dagene er gode
la min pris få glede deg
og når nettene er kalde
du fortsatt all ære skal ha

Jeg vil ikke velge veien selv
jeg våger ikke det
La meg med faste skritt få gå
i de ting du har lagt klar for meg

Gjennom tåredal og dødsskygge
Led meg som du ser best
Om det er svingete eller strake veien
jeg vil alltid følge etter deg

Om du helse eller sykdom bringer
hjelp meg bære hva det er
Om det er rikdom eller mangler
hjelp meg stole helt på deg

I dine trygge hender
jeg legger mitt liv helt ned
Jeg ønsker ikke styre selv,
din vilje skje min Gud, min far

De siste månedene har jeg sett litt ekstra på månen og følgt med på hvordan den forandrer seg. Favoritten min er når den er en tynn selvlysende banan vendt ned mot høyre side, Da sitter jeg og kikker, fokuserer og blunker om hverandre og tenker på hvor mye jeg ikke vet om Gud, og hvor sterkt jeg ønsker å lære Ham bedre å kjenne.

Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2. Kor. 4:18)

Det er egentlig litt fasinerende, for med en gang jeg kikker så ser jeg bare den lysende bananen, men når jeg fokuserer så kommer omrisset av månen til syne for meg. Jeg ser at det er mer enn hva jeg først så, men jeg ser ikke tydelig hva det er, bare at det er noe mer. Men så må jeg plutselig blunke, og da ser jeg bare den tynne lysstripa igjen, så må jeg på ny fokusere slik at omrisset igjen blir tydeligere for meg.

Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser… I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. (Heb- 11:1, 3)

Jeg liker best de to-tre første nettene når den er på det tynneste, for det er slik jeg føler det er med meg og Gud. Jeg har grepet en tynn liten flik som står klart og tydelig for meg, men jo mer jeg fokuserer på Jesus, jo mer jeg har blikket festet på ham, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig vet. Jeg vet at Gud er så mye mer enn den «tynne fliken» jeg har erfart og sett, og lengselen etter å se mer, å se klarere, forsterkes. Hvis jeg velger å ha blikket festet på Jesus, hvis jeg velger å tro at Guds ord er sant, så vil troen gjøre at jeg ser mer. Det usynlige blir synlig for meg når jeg velger å ha blikket festet på troens opphavsmann, opprettholder og fullender (Heb. 12:2). Det er ikke slik at vi tror fordi vi ser, men vi ser fordi vi tror. Det er troen som hjelper oss å se mer og mer av hvem Gud er og alt han har gjort, troen hjelper oss å gripe det usynlige og gjøre det synlig for oss.

Jeg vet jeg aldri vil forstå alt, jeg vil aldri fullt ut kjenne Gud mens jeg er her på jord, men håpet og ønsket mitt er at jeg stadig vil vokse i kunnskap og kjennskap til vår dyrebare frelser og mester etter som månedene og årene går. At slik som månen blir litt bredere for hver natt og stadig avslører mer av hva jeg tidligere kun så omrisset av, vil jeg stadig se litt mer og bli litt bedre kjent med Gud og hans hjerte, tanker, veier og planer. Og om livet gjør at jeg plutselig tar en blunk og mister litt fokus, så vet jeg at når jeg igjen vender blikket oppover og fester det på Gud, så vil jeg på ny se mer.

Å kjenne deg Gud, å komme nærmere deg Gud, det er mitt hjertes lengsel.