Jeg kom til å tenke på en episode som skjedde da guttene var mange år yngre. Hvordan jeg og den andre moren kom inn på temaet kveldsrutiner husker jeg ikke, men jeg husker godt at hun ble overrasket da jeg sa at mine badet hver kveld. De hadde enkel vask noen dager og bad en dag inni mellom, men som jeg svarte: jeg må bløte mine opp før jeg kan få dem vasket rene. De var veldig aktive gutter og det var alltid en lite pen sand- og jordkant i badekaret etter de var ferdige. Med noen barn holder det med en bløt vaskeklut, men ikke med mine, de måtte bløtes godt opp før de kunne vaskes.

Noen dager føler jeg at det meste går ganske greit. Det er ikke de store utfordringer og hva jeg møter er ganske greit. Det er ikke så mange episoder der jeg utsettes for denne verdens negative tanker og ord og jeg er ganske lett til sinns det meste av dagen. Det er ikke så mye «smuss» som får festet seg i mitt indre. Mens andre dager bare rauser det inn med både utfordringer, tankekjør og negative holdninger og ord. Det i så stor grad at mitt indre tynges ned av det hele og det føles ganske tungt ut. Det kastes mot meg fra morgenen av og når kvelden kommer føler jeg meg ikke bare tom og sliten av alt, men nesten som at jeg er full av «skitt». For hva vi opplever vil enten løfte oss opp eller tynge oss ned, hva vi hører og ser vil enten bygge opp eller rive ned og enkelte dager er det mer «skitt» enn rent og godt som kommer mot oss.

Guds ord er rent og det vil hjelpe med å rense opp i hva vårt indre bærer på av dårlige tanker, følelser og opplevelser. Tid i bønn der vi både lovpriser Gud og minnes hvem han er, samtidig som vi får legge alt det tunge på ham, renser også opp i vårt indre. Det å lovsynge Gud hjelper oss å fokusere på det gode og på hans storhet og ikke på det som drar ned. Når vi bruker tid med Gud vil vårt indre renses og vi vil oppleve at det hele blir bedre.

Vannbadet i ordet var tanken som slo meg da badeepisoden fra guttenes tidlige år kom i tanken og det at noen ganger trenger vi mer for å bli rene. Det andre barnet det var snakk om hadde et aktivitetsnivå som tilsa at klut holder mange dager, mens mine var oppi mye og trengte gjennombløting før vask. Slik er det med oss også, noen dager trenger vi mer tid i bønn, i ordet og med Gud før vi opplever at det blir bedre. Det tar lengre tid å legge av hva som tynger, det trengs mer tid med Gud for å erfare trygghet og for å oppleve at lyset igjen skinner på innsiden. Det er dager der vi opplever at så mye kommer mot oss at vi trenger et ordentlig langt bad i ordet, bønnen og fellesskapet før vi er klare til å legge dagens «smuss» bak oss.

Den ungen som ikke trengte daglig bad hadde ikke hatt vondt av det, men hadde jeg latt være å gjøre det med mine ville det merkes ganske fort. Det er ikke dumt av oss å bruke mer tid i ordet, bønn og fellesskap enn akkurat nok- det er kun til stor nytte, glede og vekst for oss. Derimot vil det å ikke bruke den nødvendige tiden føre til at vi drar med oss gårsdagens «smuss» med over i den nye dagen og det er ikke bra verken for oss eller andre. Noen dager trengs det lengre tid enn andre, men det er viktig at vi gir det det tid som er nødvendig slik at vi kan bevare et sterkt og rent indre.

Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham.
For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe om ikke vår Gud?
Gud er mitt sterke vern, han gjør min ferd hel

2. Sam. 22:31-33

Og nei, jeg er ikke flink nok på dette området, så jeg skriver dette som en påminnelse til meg selv like mye som deg.

Jeg kom til å tenke på påskehilsningen mange gir hverandre: Han er oppstanden! Og det er et fantastisk budskap! Men- selvfølgelig- gikk tankene videre fra det. For det er ikke bare det at Jesus stod opp igjen som er- og igjen ble- så stort, men også dette.

Jesus levde et rettferdig liv- for oss.
Jesus led og sonet straffen uskyldig- for oss.
Jesus døde- for oss.
Jesus ble reist opp igjen- for oss.
Jesus ble tatt opp til himmelen og sitter ved faderens høyre hånd- og han ber for oss.

Gud, i et menneskes skikkelse, kom til oss fordi vi som mennesker ikke kunne komme til Gud, og fordi Jesus levde, led, døde og stod opp igjen så er det en åpnet dør til himmelens trone for oss. Vi har fri tilgang til Gud fordi Jesus banet vei for oss. Å nåde stor!

Jeg skulle kanskje ant lunta da jeg hørte bibelverset, men jeg gjorde ikke. Jeg var på vei til byen og mot normalt hadde jeg på radioen hvor vers 23 i salme 55 ble lest opp. «Kast din byrde på HERREN, han vil sørge for deg! Han lar aldri den rettferdige vakle.» Og jeg ble tenkendes på det at vi er trygge gjennom alle ting. Kanskje ordner ikke alt seg raskt og enkelt, men uansett hva vi går igjennom så er Gud med oss, han holder oss oppe, han beskytter oss og han vil ikke la oss vakle. Vi er kanskje forbi oss selv, men i Gud har vi styrke og hjelp til å stå støtt gjennom alle de stormer som kommer kastende mot oss, og det kom jammen med mange av de digre bølgene kastende over meg i dag.

Trygg gjennom alt.
Når bølgene raser inn på rekke og rad.
Når elver truer med å overskylle oss
og de dype vann vil dra oss under.
Når mørket prøver å fortrenge alt lys
og håpet ser ut til å slukne,
også da er vi trygge.

Det føles kanskje ikke slik ut, men Gud er trofast mot oss og når han er den klippe vi klynger oss til, den styrke vi trenger og den visdom vi søker for å lyse opp veien foran oss, da kan vi midt i stormkastene vite at selv om følelser raser, så er vi trygge. Fordi Gud er for oss er vi trygge, fordi Gud elsker oss er vi trygge, fordi nåden aldri tar slutt er vi trygge, fordi Gud er Gud er vi trygge, alltid.

«Noen mennesker vil bøye troen sin slik at den passer øyeblikket».
(oversatt sitat fra serien: «Snowpiercer»-S2,E2)

Sitatet over satte tankene mine i gang. Jeg mener, som de fleste har fått med seg innen nå, at endel av den forkynnelse vi har i dag ikke er bibelsk korrekt. Jeg tror ikke på aksept av synd, ei heller at alt skal bli bare bra her på jord. Jeg liker ingen av de to grøftene, men hva er egentlig den smale vei?

Jeg har tenkt at en viktig ledesnor er at vi faktisk reagerer på at bibelen sier ting vi ikke automatisk er enige i. Det er utsagn om Gud og hvordan Gud har bestemt at ting skal være som får oss til å reagere. Vår reaksjon er kanskje ulik, men vi opplever at det er ting vi ikke høyt kan si ja og amen til.

Guds Ord er rent og det viser oss både hvem Gud er og hvordan han har bestemt ting skal være. Guds veier og tanker er høyere enn våres og de har en renhet, en hellighet og et majestetisk nærvær med seg som vi jordiske mennesker med kjødelige tilbøyeligheter har vanskelig for å gripe og forstå. Det er mange ting ved Gud, hans natur og hans vilje og plan vi kan stusse over og ha problemer med å godta, men spørsmålet er: Vil vi tro Gud og Guds Ord eller vil vi bøye troen slik at den passer inn i den tid vi lever i?

Vi lever i ei tid der det er mer vanlig enn ikke å tilpasse budskap etter menneskenaturen og kulturen rundt oss, og her er begge de overnevnte grøfter representert. Både en forkynnelse som snakker høyt om nåde og kjærlighet samtidig som den tier om synd og hellighet, og en forkynnelse som lover at vår beste tid er nå og at prøvelser og trengsler er ubibelsk og tegn på svak, feil eller manglende tro. Hva begge grupper ofte skyr unna er at det vil komme en dommens dag og at det vil bli et evig skille mellom de rettferdige og urettferdige.

Vi må velge om vi vil frykte Gud mer enn mennesker, for det er ingen gyllen middelvei. Vil vi ære Gud må vi tåle at mennesker avskyr våre meninger, tar avstand fra oss og også går imot oss. Vi lever ikke lenger i ei tid der gudsfrykt og hellighet har naturlig plass i samfunnet, nå er det skyvet ut til sidene og blir sett ned på. Og nettopp dette er selvsagt en av årsakene til at mange bøyer sin tro til å passe inn i tiden. Vi vil ikke være den sære, dømmende og uglesette, så vi tilpasser oss omgivelsenes meninger og holdninger i stede for å stå støtt i troen og på Guds ord.

Hva slags menneske vil vi være? Den som velger å sette gudsfrykten over menneskefrykten eller den som heller vil være likt av mennesker framfor å underordne seg Guds Ord? Vårt valg, men hva vi bestemmer har ikke betydning bare her og nå, det har betydning og konsekvenser helt inn i evigheten.

Søndag steg temperaturen og med det gikk formen også opp noen prosent. Jeg gleder meg over en dag der det er litt omløp i hjernen samtidig som jeg gruer meg litt til kulda jeg vet kommer de neste dagene. Men den lille pausen fra kraftig hjernetåke og mental utmattelse gjorde godt og gav litt styrke til å møte hva som kommer. Det forunderlige- som egentlig ikke er forunderlig- er hva Gud minnet meg på denne dagen; hvil i frelsen.

Vinteren er en tøffere tid for meg og både kropp og hjerne fungerer ikke særlig godt, noe som merkes etter ett par ekstra kalde uker og en måned med ekstra utfordringer. Vi mennesker ønsker å gjøre ting, og jeg er ikke annerledes, og dermed blir slike perioder med ekstra lav fart ofte frustrerende. For jeg ønsker å gjøre ting, både for guttene, for meg selv, for andre og ja, for Gud. Og det er tøft å se i øynene alt man ikke kan gjøre og også, hvor lite man faktisk makter å gjøre. Derfor var dagens påminnelse om å hvile i frelsen viktig for meg. «Av nåde er dere frelst, ved tro» er verset jeg har gått med i dag.

Vi kan hvile i frelsen fordi frelsesverket ikke avhenger av oss, det er fullt og helt basert på hva Jesus gjorde. Min del er at jeg tok imot hva Jesus tilveiebragte. Jeg har aldri hatt noe å gjøre med selve frelsesverket, jeg er kun en mottaker av den gave Gud, gjennom Jesus, tilbydde meg. Frelsen er en nådesgave fra Gud og siden det er det av nåde så er det fullt og helt for givers regning og aldri basert på mottakers prestasjoner. Jeg kan ikke gjøre frelsesverket større eller mindre med noe jeg gjør eller ikke gjør, jeg er alltid like mye frelst.

Å leve frelsen verdig er ikke det samme, der er det ting vi skal ta hensyn til og må gjøre, men også i dette er Gud med oss og hjelper oss. Vi trenger å innrette våre liv etter hva han sier er godt og riktig og vi må stole på at Gud ved sin Ånd vil gjøre et verk i oss som likedanner oss Kristus og lar duften om kunnskapen om Gud og lyset fra hans herlighet stråler fra våre liv. I disse ting har vi et aktivt ansvar ved å tro hva Gud sier er ant, innrette oss etter det og stole på ham for hjelp og kraft, men når det gjelder frelsen er det fullt og helt Guds nåde.

At vi er like mye frelst på de dager vi ikke klarer noe som de dager vi freser rundt i ferrari-fart er noe alle av oss trenger en påminnelse om. Gud elsker oss like mye på våre dårlige eller svake dager som han gjør i våre gode og sterke dager. Hans nåde forandrer seg ikke, hans kjærlighet forandrer seg ikke, hans barmhjertighet og hjelp forandrer seg ikke utfra våre opp og ned, de er konstante fordi Gud forandrer seg ikke.

Jeg går dager i møte der hodet igjen vil stenge mer og mer ned, kroppen vil igjen miste krefter og øke smertenivået og mye annet, men Guds nåde, kjærlighet og barmhjertighet mot meg vil være akkurat den samme. Jeg kan hvile i at hva Jesus gjorde var nok for både mine sterke og mine svake dager og i at det hviler ikke på meg, det hviler på Jesus, og derfor kan jeg hvile i frelsen.

Så kjære deg som strever med at du ikke makter alt du ønsker du kunne og som synes du er litt unyttig og ubrukelig av den grunn, hvil i nåden, hvil i frelsen. Jesus elsker deg, både på dine gode dager og på de dårlige, når du er i dalen og når du er på fjelltoppen. Ikke slit deg ut på å skulle prestere når du ikke har krefter til det, finn glede og hvile i at Jesu forsoningsverk var perfekt, akkurat hva det trengte å være for at du skulle ha mulighet til å finne hvile og skjul i Gud og kunne bli båret av de evige armer.