Jeg kunne ikke annet enn å flire på morgenen da 15-åringen avviste totalt hva jeg sa ville være en bedre løsning, som jeg sa til ham; jeg kjenner meg igjen og det er typisk for alderen! Om jeg visste best da de var små, så gjør jeg hvertfall ikke det nå når de er tenåringer. Men som jeg også sa til ham: Fordi om man er en «besserwisser», så betyr det ikke at man vet sannheten.

Jeg husker et program jeg så for flere år siden om hjernen og dens utvikling og akkurat det programmet tok opp hvor ulikt vi forholder oss til enkelte problemstillinger utfra alder og hjernens utvikling. De viste det ved å stille spørsmål til barn, ungdom, voksne og eldre. På alle spørsmål var det samsvar på hva barn, voksne og eldre svarte, men ungdom skilte seg alltid ut. Det ene spørsmålet var: Er det farlig å svømme med hai? Barna svarte det fordi de hadde lært av voksne at det var farlig, voksne og eldre fordi de satt med større kunnskap og ungdommen? Vel, de mente at det nødvendigvis ikke var farlig, det var mer med hvordan man oppførte seg og situasjonen var. Vi vil selvsagt riste på hodet av det, men det hører faktisk alderen til å sette spørsmålstegn med mye av det man er opplært til og i og finne sin egen vei og sine svar, og det å lære seg at endel faktisk er skrevet i stein; som at det å bade med hai ikke er det smarteste du gjør.

Og den gangen ble jeg sittende å tenke at det er litt slik med vår åndelige utvikling også. Som åndelige barn er mye av det vi vet om Gud og Guds Ord ting vi har lært fra andre. Vi begynner så smått å utforske og lære på egen hånd gjennom både erfaring og egen lesning, men vi er til dels avhengig av andre rundt oss for den kunnskap og næring vi trenger og for å skape mening og sammenheng. Dette viser oss hvor viktige de åndelige mødre og fedre er og hvor viktig riktig forkynnelse er. Så går årene og vi vokser til, vi blir mer grunnfestet og vi forstår bedre, og vi har en egen sekk med gudserfaringer med oss og så skjer hva mange ikke tenker over: Vi går inn i en «ungdomsfase» med troen vår og plutselig vet vi bedre enn mange andre. Om hva de sier stemmer med Guds Ord er nødvendigvis ikke så viktig, for vi vet bedre, ja mange ganger vet vi best.

Den ungdommelige påståeligheten som vi finner i våre tenåringer, finner vi også i troende. Du har nok møtt dem, og vært en av dem selv kanskje?, de som vet bedre. Det er endel av trosutviklingen som kan være vanskelig fordi vi som våre barn stiller spørsmål ved enkelte grunnleggende sannheter, og for noen er det denne tiden hvor alle spørsmålene virker større enn svarene som fører dem bort fra troen (og her ser vi igjen viktigheten av gode åndelige mødre og fedre). Det er faktisk en viktig del av modningen av vår tro fordi vi må finne ut for oss selv hva som egentlig er sant. Hva stemmer av alt vi har lært? Hva er levedyktig? Hva betyr det for meg?

Har vi slike troende rundt oss er det viktig at vi tillater alle de spørsmål og undringer de har, samtidig så må vi også være tydelige på de grunnleggende sannheter og også sette foten ned på feil lære. Men både raushet og tydelighet er viktig. Er vi en av dem som er kommet i denne fasen er det viktig å ta inn over seg at det finnes faktisk troende som har mer kunnskap og innsikt enn vi har selv, og at vi kan dra stor nytte av å lytte til dem og lære av hvordan de lever sine liv.

Modenhet, dypere kunnskap i Guds Ord og nærere kjennskap til Gud er mål for oss alle. Vi skal vokse i både kunnskap og kjennskap og på vei dit så vil vi måtte gjennom en ungdomsfase i troen også. Det er både mange spørsmål, endel tvil og også påståelighet i den tiden, men hvis vi virkelig setter Gud og hans rike først vil vi komme ut av denne tiden med en mer grunnfestet tro og et sinn som er stødigere.

Den tanken jeg satt med da jeg igjen ble minnet om dette er noe jeg tenker ofte, at jeg må bevare en ydmyk innstilling til Guds Ord. Gud går alltid god for sitt ord, men han går ikke god for hele min forståelse av den- og derfor er åpenhet og ydmykhet viktig for å kunne vokse og modnes videre. Jeg vet endel, men det er utrolig mye jeg ikke vet, og nettopp derfor er det viktig at jeg ikke er for påståelig. Noen ting er skrevet i stein, og de skal vi holde fast på, men endel ting trenger vi Åndens lys og åpenbaring over og også; huske at kunnskap og kjennskap kommer over tid, ikke i en engangskopp ved starten av trosvandringen.

Jeg skal ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har så lite lyst til å dele et innlegg og har utsatt det så lenge, som med dette. Det er mange uker siden jeg hadde et dypdykk i galaterbrevet og jeg har allerede delt endel fra det, men et vers som stod fram for meg og som jeg ikke har delt noe om er dette.

Den som får opplæring i Ordet, skal dele alt godt med sin lærer.

Gal. 6,6

Det har med jevne mellomrom kommet opp i tankene igjen og da er det jo litt vanskelig å avvise at det er noe som skal deles. Jeg tror vi alle trenger å minnes om det og vi trenger å ta inn over oss at vi faktisk har en forpliktelse til å sørge for at de som flittig og iherdig arbeider både med å sette seg inn i Guds ord og å dele det med oss, skal få vår støtte tilbake. Og vi snakker ikke bare om et klapp på skuldra eller en liten oppmuntring med måneders eller års mellomrom, vi snakker også påskjønnelser i form av penger, gaver og annet.

Jeg har hørt fra flere sammenhenger at forkynnere og pastorer ikke skal klage over lav lønn, for de skal jo stole på Herren for sin forsørgelse- og dette blir feil. Jo, de skal stole på Gud og det tror jeg mange av dem gjør, men vi kan ikke fraskrive oss vårt ansvar i denne sammenheng. Hva jeg har tenkt flere ganger er at nettopp det at vi kan si og tenke slike ting sier mye om oss som ikke er helt bra. Hvor høyt setter vi Guds ord når vi ikke kan verdsette våre lærere? Hvor stor respekt har vi for dem som bruker timesvis hver uke på å være i Ordet og fram for Guds trone for å fø, lede og styrke flokken? Hva sier det om vårt forhold til penger?

Jeg snakker ikke om å stadig fylle lommene til rike predikanter og andre som har mer enn nok, jeg snakker om forstandere i mindre menigheter, om omreisende forkynnere og bibellærere uten fast ansettelse og andre innen dette. Det er heldigvis blitt en bedring av enkelte pastorer og lederes lønninger slik at de faktisk kan klare seg greit, men det er fortsatt mange som jobber i mindre sammenhenger eller som ikke er knyttet til en spesiell menighet som lønner fast. Det er fortsatt mange lærere som må stole på Gud for penger til husleie, mat og nødvendigheter og som ikke tar det som en selvfølge at de kan ta familien med på en ferietur. Vi er alle kalt til å hjelpe disse, de er våre søsken og vi skal vise omsorg for dem og også støtte og oppmuntre dem.

Vi skal ikke blindt så våre penger ut, men vi må søke Gud med et åpent sinn og et hjerte som er villig til å støtte våre lærere og ledere. Kanskje har du kjent at det er noen du skulle gi en liten påskjønnelse eller kanskje er dette det puffet du trengte, men om du velger å gjøre det- spør Gud om hvem du skal gi en påskjønnelse til og i hvilken form den skal være. (og et lite tips, har du lyst til å oppmuntre eller hjelpe men ikke får noe spesielt navn, husk at det også står mange ektefeller bak våre lærere og ledere som ofrer mye og som har godt av et klapp på skuldra).

Egentlig skulle innlegget vært avsluttet med avsnittet over, men som jeg startet med har jeg hatt lite lyst til å dele dette. Grunnen for det er at jeg er usikker på hvordan enkelte vil oppfatte det at jeg deler dette. Jeg ser ikke på meg selv som «lærer» selv om jeg vet jeg har noen trekk derfra, men jeg vet det er enkelt som har oppfattet meg slik- og derfor har jeg hatt litt uggen følelse i forhold til å dele dette. Jeg har ikke noe problem med alt mellom første avsnitt og dette, jeg står fullt og helt for det, men jeg håper inderlig at ingen oppfatter det som et sleipt forsøk fra min side for at noen skal føle seg forpliktet til å gi meg noe. Det er ikke hensikten med innlegget overhode, som sagt, jeg ser ikke meg selv i den kategori som er nevnt og også: Gud er den jeg stoler på når det gjelder både å ha nødvendig og å ha nok til å dele med andre. Jeg skriver dette av samme grunn som jeg alltid gjør; jeg er en liten stemme som deler hva hun føler Gud leder til, om litt skrøpelig, så i trofasthet uansett tema som kommer opp i hjerte og tanker (selv om jeg noen ganger lar enkelte innlegg hvile litt først).

Vi har møkkavær her i sør i dag og det førte til at sporene i veien var ganske så vannfylte da vi kjørte over heia. Ett par steder kjenner jeg plutselig at vi planer og det støkker i meg. Det er over før det nesten får startet, men hva som ikke er over er tankene. Jeg tenker ikke på hvor galt det kan gå i slike tilfeller, men på hvor likt min opplevelse var med å ha et stødig sinn. Har vi et sinn som er grunnfestet i Guds ord og har vi blikket vendt mot det som hører Gud og hans rike til, så vil uventede ting ikke så raskt vippe oss av pinnen. Vi kan møte å utfordringer som for en kort tid setter en støkk i oss og får oss litt ut av balanse, men fordi vi er grunnfestet i ordet vet vi at uansett hva vi møter så er Gud større og mektigere enn det og han makter å ta oss igjennom.

Når det uventede plutselig kommer over deg, husk at du har en Far i himmelen som makter å hjelpe deg i og gjennom alt.

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!

Sal. 51,12

Stille lydighet er ord jeg har gått og tenkt på i går og i dag. Det dukket opp i tankene fordi jeg kom over en bloggpost som minnet meg om noe jeg selv skrev om for litt siden; at det er en god del kristne som ber til Gud om ting de allerede vet svaret på. Som er det greit å være samboere før man gifter seg? Er det greit å gifte seg med en ikke-troende? Er sex før ekteskap greit når man likevel skal gifte seg? Er det riktig å overse at bedriften man jobber for ikke er helt ærlige? Er det riktig å ikke ta tak i andres baktalelse? Skal man stå og se på at andre blir tråkket på eller urettferdig behandle Er løgn greit i vanskelige tilfeller? Bibelen er tydelig på disse tingene så det er ikke noe vi trenger å be over, hvis vi føler vi trenger å be over det så er det fordi vi dypest sett ikke ønsker å følge Guds Ord og vi ønsker å prøve å overtale Gud til å komme over på vår side. Vi velger ikke lydighet fordi det i øyeblikket er vanskelig, uønsket eller smertefullt og vi glemmer at det er en evig verdi og velsignelse i å velge lydighet overfor Guds Ord og framfor Guds trone.

Noen ganger er ikke svaret på de utfordringer som ligger like foran oss så tydelige, andre ganger kommer de som muligheter fra Gud som vi vet vil skape smerte og ubehag. Som Maria, det er egentlig henne og den stille, ærbødige og gudfryktige lydigheten hun utviste jeg har tenkt på. Da Maria fikk beskjed om at hun var utvalgt til å bære fram frelseren var det mange spørsmål som dukket opp i henne, både praktiske og andre. Men, hun har et hjerte som virkelig har Gud først og når hun innser at dette er Guds Plan og vei, så bøyer hun seg for det og velger å være Herrens tjenerinne slik han har valgt. Hun er nydelig den unge jenta, tenk hvilken skam hun utsatte både seg og sin blivende ektemann for? Vi vet ikke noe om foreldrene til verken Maria eller Josef, men levde de tror jeg de var lite glade for at hun var gravid før ekteskapet og også påstår at nei, jeg har ikke hoppet til sengs med noen, dette er Guds verk. Maria bøyer seg i stille, ærbødig og gudfryktig lydighet.

Lydighet kan koste, men lydighet mot de ting vi vet er Guds sannhet og gode plan er bedre enn alle erstatninger vi noen gang kan komme opp med. I GT leser vi at «lydighet er bedre enn offer» og det er viktig å huske, vi kan aldri oppveie ulydighet med andre gode gjerninger eller gaver… Harde ord, men de er sanne, er de ikke?

Lydighet er dyrebart og kostelig i Guds øyne, det er en skatt som bringer vellukt og også skaper glede- og hva vi ofte glemmer: Lydighet bringer ære til Gud og hans store og opphøyde navn. Fra krybbens tre til korsets tre var Jesu liv et liv levd i lydighet til Far og Guds Ord. La våre liv bringe vellukten av denne stille, ærbødige og gudfryktige lydighet som et takkeoffer til Gud for den nåde og godhet han har vist oss i alt. Den vil kanskje ikke alltid vises for mennesker, men den skinner klart og tydelig for Gud.

Tidligere om Maria og lydighet: Lydighet selv når det koster

Jeg har sittet og tenkt på ett par episoder og satt dem i sammenheng med hva jeg har delt de siste ganger om profetier. Vi ser ikke en øyeblikkelig sammenheng mellom hva som skjedde meg og profetier, men de minnet meg om noe viktig. Jeg har sagt at det er mange profetier om hva Gud hadde planlagt og forberedt i GT og vi vet også at når Guds tid for det hele var inne, så skjedde det. Det skjedde som Gud hadde planlagt og ikke som mennesker tenkte, trodde og ville.

I går hadde jeg satt av eldstegutten ved skolen og skulle bare innom en butikk i sentrum for å kjøpe ett par ting. Når jeg svinger inn til sentrum kommer tanken om å hente ut medisiner på apoteket og jeg gjør det, selv om jeg egentlig hadde planlagt det for neste uke. Når jeg etterpå er kommet til butikken finner jeg ut at jeg kan like godt handle med litt ekstra og en vogn fylles sakte men sikkert opp til jeg kjenner at nei nå orker jeg ikke mer. Når jeg står og skal pakke varene så ser jeg plutselig ei nydelig eldre dame som jeg ikke har sett på ett par år og får beskjed om at en prat er nødvendig. Vi snakker ca 20 minutter om mye forskjellig, men mest om Gud. Og hun nevner at Gud er nok og Gud har nok. Jeg går takknemlig og oppmuntret fra møtet med henne og selv om det førte til mange timer som kaputt slakt i sofaen etterpå, var det en av Guds gode og rike gaver inn i mitt liv. Jeg fikk møte noen jeg er glad i og vi fikk dele en stund sammen, og jeg fikk påminnelser om Guds nåde og godhet mot meg og oss alle. Hvis jeg ikke plutselig hadde gått på apotek og også handlet mer enn jeg planla så hadde jeg mistet denne gylne stunden, men fordi jeg gjorde de tingene jeg plutselig fikk tanke om så fikk jeg et himmelsendt møte med en herlig søster.

I morges etter at samme guttunge var sluppet av tok jeg igjen turen mot sentrum. Jeg hadde egentlig tenkt å innom ett par andre steder før jeg gikk på posten, men ender opp utenfor posten først. Samtidig med meg parkerer en bil med snø på taket og jeg spør hun som kommer ut hvor høyt oppe fra hun kommer. Det var ganske der jeg trodde, men en kommentar jeg gir fører samtalen inn på familie. Det viser seg at hun kjente godt til besteforeldrene mine, visste hvem mor mi var og også, var kusine til ei inngiftet tante. Vår lille, store verden sier jeg når vi begge går videre og ønsker henne ei god helg. Plutselig var det et menneske der som gjennom en helt vanlig prat minnet meg om at jeg hører til et sted. Jeg har mine røtter og jeg er del av et fellesskap som er større enn bare mine helt nærmeste.

Profetiene om Jesus er ganske greie å forstå for oss i dag fordi vi vet hva som skjedde, men for dem som fikk dem overlevert i starten var det mye de ikke forstod. Det at de ikke helt forstod gjorde at de skapte seg forestillinger om hvordan ting skulle skje og med det fikk de ikke med seg hva Gud egentlig gjorde. De så ikke Gud og hans verk selv om det skjedde rett foran deres øyne. Når ting plutselig (for dem) skjedde så så de det ikke. Men er vi så mye bedre? Ser vi hvor tilstede og hvor aktiv Gud er i våre hverdager og liv? Hva jeg har beskrevet over kan med første øyekast se ut som helt vanlige hverdagshendelser, men er de egentlig det? Er de ikke like mye Guds nåde mot meg? Gud som førte meg sammen med mennesker som viste omsorg og som lot meg huske at jeg hører til? Mennesker som gjennom sine ord, både bevisst og ubevisst, pekte min oppmerksomhet mot Guds godhet og nåde?

Vi ser ikke alltid hvordan Gud virker inn i og gjennom våre liv fordi vi har våre formeninger om hvordan det skal skje, men det betyr ikke at Gud ikke er tilstede og virksom i våre liv. Ser vi alt det gode Gud har gitt oss og ser vi at vi har nok? Og selv når vi føler at vi mangler både det ene og det andre og søker Gud for disse ting, både av åndelige og materielle karakter, husker vi at selv om vi er i behov av Gud og hans nåde og hjelp, så har vi fortsatt nok til å være der for andre og velsigne og hjelpe andre når muligheter plutselig dukker opp? Ser vi at vi har nok selv når vi har mangler og behov? Gud er nok og har nok for hver enkelt av oss.

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål,
så dere alltid og under alle forhold har nok av alt,
ja, har overflod til all god gjerning.

2. Kor. 9,8