Jeg har hatt en sjeldent god dag til meg å være. Jeg har holdt på å styre, rydde, sortere, organisere og vaske i 5 timer (du hadde sikkert bare brukt en eller to, men hva så?). Jeg kjenner i de fleste krinkelkroker av kroppen at den har blitt brukt for mye, men jeg er bare så takknemlig og glad for alt som ble gjort.

Jeg ser at mye er skjedd i huset, både av rydding og rengjøring, men den ene guttungen kunne ikke se at jeg hadde gjort noe som helst de timene han var ute med kompiser. Men jeg vet at det er gjort og jeg ser at det var nødvendig og nyttig.

Etter at han sa han ikke merket at noe var gjort ble jeg gåendes og tenke litt på det, for ofte er det slik vi kan føle det i forhold til mange ting vi deltar i eller er engasjert i, om det gjelder mennesker eller menighet. Vi gjør mye, men det virker som om andre verken ser eller verdsetter det. Tanken om at det er ikke nødvendig at vi bidrar kan komme fordi vi opplever at hva vi gjør gir lite eller ingen ting tilbake.

Vi måler ofte nytten av en handling eller en tjeneste etter de resultat vi ser eller de tilbakemeldinger vi får. Vi vet at vi ikke burde være slik, men vi er sånn. Kanskje ikke hele tiden, men de stundene kommer og spesielt hvis vi over lengre tid har gjort mye og verken ser resultat eller får positive tilbakemeldinger. Vi trenger alle tilbakemeldinger på at andre ser at vi bidrar og vi trenger overvekt av de gode ordene. Det er greit at andre kommer med forslag til endring eller bedring, men helst skal det kommer mellom mye godt. Men hvis man ikke hører noe, eller bare hører hva som bør endres, og i tillegg ikke ser at noe skjer, så kan motløshet dukke opp og følelsen av at alt man gjør er til ingen nytte.

Vi ønsker å oppleve at vi bidrar og verdsettes, men de fleste av oss har også et dypere ønske når vi er i kontakt med mennesker og deltar i aktiviteter- at Gud skal få virke. Og vi vet at mye av det Gud gjør nødvendigvis ikke er synlig, det er et arbeid og verk som ofte skjer inni mennesker og det er ikke alltid det kommer til uttrykk i takknemlige ord, forklarende ord eller forandret livsførsel med det første. Vi vet at det er Gud som virker i oss til å ville og virke etter hans gode behag (Fil 2;13), men vi kan lett glemme at det gjelder for alle andre også. Paulus sier noe viktig når han nevner at én sår, en vanner, men det er Gud som gir vekst (1. Kor 3;5-8). Det viktigste som kan skje i et menneske er at Gud får berøre dem og forandre dem. Vi er i denne sammenheng bare redskap i den allmektige Guds hånd, det er han som må gjøre verket (1. Kor 3;9).

Ikke la motløshet og tanker om at det er ikke til nytte holde deg tilbake. Legg det på Gud slik som du gjør med annet. Fortell at du føler det slik, be Ham om å trøste og lege deg og legg alt- av resultat og tilbakemeldinger over på ham. Fortsett å være trofast i hva du gjør, fortsett å vis omsorg og være til trøst og hjelp. Du ser det kanskje ikke nå, men Gud bruker dine ord, din omsorg og dine gjerninger for å nå andre mennesker med sin nåde, kraft og kjærlighet. Det er til nytte, også når du ikke ser noe skje.

Forrige uke hørte jeg ett par klipp fra to ulike bibeltimer. Den ene ble holdt av en kar som hadde vært bibellærer noen tiår og han delte en historie fra da han var ung og ny i tjeneste. Han var på besøk hos en eldre kar som i tillegg til å være en respektert bibellærer også var hans mentor. Da kvelden var over så tilbydde den eldre karen seg å kjøre ham hjem. Det var bare noen kvartaler unna, men siden det striregnet takket han ja. De kler på seg og spurter til bilen som står parkert hundre meter nede i gata. Det er to bløte karer som setter seg inn og de har ikke mer enn lukket dørene før den eldre mannen sier: Bare et lite øyeblikk og så er han ute av bilen og springer mot huset før den unge får sukk for seg. Når han ett par minutter etterpå setter seg inn i bilen igjen er han helt gjennomvåt. Den unge karen kikker spørrende på ham og den eldre svarer: Jeg hadde glemt sertifikatet. Den unge utbryter forbauset; men er det så nøye når det er så kort tur? Den eldre svarer: Den som er tro i det lille. Den unge fikk en tankevekker som fulgte og ledet ham i mange avgjørelser og valg siden den gang.

Så lite og uskyldig, det var tross alt veldig dårlig vær og en kort kjøretur. Akkurat som at det er lite hvis vi ikke nevner den tingen til 12,99 som de glemte å slå inn i butikken. Eller konsekvent kjører litt over fartsgrensa. Eller at vi sier til noen at kanskje vi kan hjelpe når vi vet vi verken vil eller kommer til.

De små ting er ikke bare i forbindelse med tjeneste i menighet, det gjelder også respekt, troverdighet, ærlighet, lovlydighet, omsorg, barmhjertighet og mye annet. De ting vi liker å fnyse litt over å si at de er små og ubetydelig. Og skulle vi møte noen som holder slike ting opp som viktig for dem så er det lett å riste på hodet over dem og anklage dem for å tro at de er mer hellige enn de fleste.

Vi tenker ikke over det, og når vi gjør det er det med en litt guffen følelse i magen, men hvordan vi handler i de små ting, i de skjulte ting, avslører veldig mye om
1) hvem vi er og om vår karakter
2) hvor mye Gud har fått gjort i våre liv og hvor dypt vi verdsetter å leve rene liv framfor Gud.

Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. (Luk. 16,10)

Det er over 16 måneder siden jeg tenkte at jeg trenger sikkert bare ei uke eller to med hvile så er jeg tilbake. Men slik gikk det ikke og jeg sitter fortsatt her og kan knapt lese eller være på dataen (noe dere sikkert har forstått av den manglende publiseringen denne tiden). Å finne glede oppi det å ikke kunne gjøre ting som vanligvis bringer litt mening og gir styrke er tungt. For hva er egentlig gleden i å ikke kunne lese mer enn noen setninger før hodet går i tåkegele og tankene kræsjer? Jeg har en som jeg holder fast på og det er at fordelen ved å ikke kunne lese mer enn ett par-tre vers om gangen er at jeg får mer tid til å tenke grundig igjennom hva jeg leser. Og jeg er fortsatt i versene jeg hadde oppe i forrige innlegg.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. (Jak. 1;2-4)

Det er to tider i livet der mennesker ofte mister troen, enten i de gode dagene eller i de veldig tunge. Velstand og lykke kan trekke mennesker bort fra Gud, men det kan også prøvelser og tunge tider, bare tenk på lignelsen om såkornet og hva som skjedde med det som havnet i tornebuskene (Mark 4;7, 18-19). Kanskje er det slik at ektheten i troen vår ikke er så stor som vi mente den var? For ikke all tro er tro fra Gud. Enkelte tror fordi de er «oppdradd» til det, andre fordi det høres fornuftig ut. Denne troen, som er menneskets egen tro, vil sjeldent tåle sterke prøvelser. Så er det de som tror fordi Gud selv har overbevist dem og en tro gitt fra Gud (som den pånyfødte har), vil tåle ganske mye.

Det står skrevet om Jesus at han lærte lydighet gjennom å lide (Hebr 5,8) og jeg har flere ganger hørt at det da blir henvist til den lidelse han gjennomgikk i Getsemane og på korset. Dette er ikke tilfelle, han lærte det gjennom oppveksten og som ung voksen. Den motstand, misforståelse og alt annet han møtte gjennom hele sitt liv og tjeneste, det var i de prøvelsene lydigheten ble styrket og utviklet. Getsemane og korset var der Jesus viste at han «kunne» lydighet.

Peter, som Jakob, skriver også om det å glede seg over at troen blir prøvet, han nevner at det er viktig og at når forgjengelig gull prøves i ilden så er det selvsagt at troen som er mye mer verdt også prøves i ild (1.Pet.1,6-7).

En sann tro, den tro som er gitt oss av Gud, vil tåle prøvelser og den vil komme styrket ut. Jakob sier at det skaper en utholdenhet, en tålmodighet, i oss som vi skal bruke til det gode. De gode gjerninger og det fullkomne mennesket Jakob snakker om er ikke en kristen som er perfekt og aldri gjør noe galt, det er derimot et Guds barn som er underveis. En troende som modnes og vokser gjennom prøvelser av både liten og stor karakter og som lærer å leve et liv i lydighet, utholdenhet, i tillit og ved guddommelig hjelp og kraft.

Det er i de dypeste dalene når vi føler oss mest uverdige og mest udugelige og svake at vi virkelig lærer Gud å kjenne. Det er også i de stundene vi viser- ved vår bestemmelse og våre ord og liv- om vi vil tjene og ære Gud ikke bare for det gode han gir, men også på tross av alt vi må stå igjennom. Jo mer prøvet en tro er, jo mer skinner den for Guds og menneskers ansikt og jo stødigere står det mennesket i livets stormer.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. (Jak. 1;2-4)

Forrige uke hørte jeg de beste beskrivelse av «prøvelser» som jeg har kommet over. Den kom fra Elisabeth Elliot, en dame som er hardt prøvet på mange kanter over flere år. Hun sa at det er en beskrivelse som rommer både de små hverdagslige prøvelser som vi i det store og hele kan karakterisere som bagateller (vrikket ankel, bilen vil ikke starte og man rekker akkurat ikke bussen og å svi steka til en viktig middag og annet)  og de store og livsforvandlende prøvelsene som sykdom, dødsfall, arbeidsledighet og annet.

Prøvelse er å ha noe man ikke ønsker å ha og å ikke ha noe man ønsker å ha. EE

Vi kaller kanskje ikke bagateller prøvelser, men de har en tendens til å vippe oss mer av pinnen enn store ting har, forunderlig nok, og de setter oss i en posisjon vi ikke alltid takler på en god måte der og da. Uansett om det er stort eller lite, så blir vi med et smell blåst ut av komfortsonen vår og den trygghet og kontroll vi hadde er forsvunnet som dugg for sola. Alle ting, både store og små, kan brukes for å styrke vår avhengighet og tillit til Gud.

Jakob sier til sine søsken i troen at de skal glede  seg i alle slags prøvelser, og det er både smått og stort. Han sier ikke at de trenger å glede seg over prøvelsene, men glede seg i dem, og her er det en stor forskjell. Ingen av oss liker den ukomfortabelheten vi kjenner på når ting går galt, den sorg vi har etter tap, den smerte vi føler i møte med sykdom, fattigdom og annen nød. Vi skal ikke glede oss over å ha det vondt, men vi skal glede oss mens ting står på fordi vi vet hvem som er med oss og bærer og hjelper oss, vi vet at Gud kan gjøre mer enn vi ber om og at når vi lener oss til ham og søker tilflukt til ham i det vonde, så vil han ikke bare hjelpe oss men også forme vårt indre til å bli litt mer lik Jesus.

Prøvelser er et tema som vi skal være forsiktige å være for påståelige om fordi det er et stort mysterium i det hele som kun kan forståes gjennom korset. Paradokset at død bringer liv, utfordringer bringer tålmodighet, ufordragelighet og motstand bringer medfølelse og at smerte kan gi en dypere glede, må sees i sammenheng med Jesu verk. Vi kan ikke forvente at mennesker forstår at det er en glede i dette hvis de ikke har tillit til at Jesus er med i det hele. Og her ligger kimen til hvorfor prøvelser aldri er for intet; vår svakhet bringer oss inn i en dypere avhengighet til Gud og vi vet at hans kraft fullendes i vår skrøpelighet. Våre sår skriker etter han legedom, vår ensomhet lengter etter hans nærvær, vår følelse av utilstrekkelighet roper etter kjærlighet og vår manglende godhet ønsker å bli fylt med hans godhet og medfølelse.

Vi trenger ikke glede oss over alt som skjer, men vi kan glede oss i hva vi opplever. Ikke fordi våre følelser er gode, men fordi Gud er trofast og god, alltid.

Beklager til de av dere som satte kaffien i halsen da dere leste overskriften, men dette er en viktig  påminnelse. Først litt om utsagnet:

Forkynneren Donald Grey Barnhouse sjokkerte forsamlingen sin ved å starte en preken med orden: «Prayer changes nothing», eller: Bønn forandrer ingenting. Det ble visst så stille at man kunne høre en knappenål falle! Han ønsket ikke å si at bønn ikke virker, men å rette fokus på Guds allmakt. For, og her kommer den viktige påminnelsen, det er ikke vår bønn i form av de tanker, ønsker og ord vi uttrykker som forandrer ting, det er Gud.

Vi kan ikke med våre bønner forandre verken Gud, Guds vilje, oss selv, andre eller omstendigheter, men den Gud vi ber til, den Gud som hører og den Gud som har makt til å gjøre langt mer enn vi ber om eller forstår, Han kan forandre alt.

Bønnens fokus slik vi gjentatte ganger ser den i Bibelen er ikke på oss og våre behov, men på Gud, Hans allmakt og Hans ære. Jo, vi skal legge fram våre bønnebegjær og vi kan (og skal) komme med våre behov, men husker vi hvem vi ber til? Husker vi å samtidig bringe ham ære og også, å takke ham? Er våre hjerter og liv så overgitt Gud at uansett hva vi ber om så vet vi det vil bringe ham ære eller er vi mest opptatt av øyeblikkelig lindring for vår uro og problemer?

Når vi vet at det er ikke vår bønn i seg selv i form av ord og setningsoppbygning som har noe å si, så burde det frigjøre oss. Det er ikke viktig med riktige ord og god gramatikk, det viktige er at vi vet hvem vi ber til og at Han er en Gud som både hører bønn, svarer på bønn og som har makt til å forandre alt. Det beste tips for et sterkere bønneliv er ikke undervisning og bøker om bønn, men om hvem Gud er. Vår frimodighet, tillit og forventning i bønn øker i takt med vår kunnskap og kjennskap om Gud.

14 Derfor bøyer jeg mine knær for Far,
15 han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
16 Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
18 Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
20 Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
21 ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
(Ef. 3; 14-21)