Jeg har hatt en sjeldent god dag til meg å være. Jeg har holdt på å styre, rydde, sortere, organisere og vaske i 5 timer (du hadde sikkert bare brukt en eller to, men hva så?). Jeg kjenner i de fleste krinkelkroker av kroppen at den har blitt brukt for mye, men jeg er bare så takknemlig og glad for alt som ble gjort.

Jeg ser at mye er skjedd i huset, både av rydding og rengjøring, men den ene guttungen kunne ikke se at jeg hadde gjort noe som helst de timene han var ute med kompiser. Men jeg vet at det er gjort og jeg ser at det var nødvendig og nyttig.

Etter at han sa han ikke merket at noe var gjort ble jeg gåendes og tenke litt på det, for ofte er det slik vi kan føle det i forhold til mange ting vi deltar i eller er engasjert i, om det gjelder mennesker eller menighet. Vi gjør mye, men det virker som om andre verken ser eller verdsetter det. Tanken om at det er ikke nødvendig at vi bidrar kan komme fordi vi opplever at hva vi gjør gir lite eller ingen ting tilbake.

Vi måler ofte nytten av en handling eller en tjeneste etter de resultat vi ser eller de tilbakemeldinger vi får. Vi vet at vi ikke burde være slik, men vi er sånn. Kanskje ikke hele tiden, men de stundene kommer og spesielt hvis vi over lengre tid har gjort mye og verken ser resultat eller får positive tilbakemeldinger. Vi trenger alle tilbakemeldinger på at andre ser at vi bidrar og vi trenger overvekt av de gode ordene. Det er greit at andre kommer med forslag til endring eller bedring, men helst skal det kommer mellom mye godt. Men hvis man ikke hører noe, eller bare hører hva som bør endres, og i tillegg ikke ser at noe skjer, så kan motløshet dukke opp og følelsen av at alt man gjør er til ingen nytte.

Vi ønsker å oppleve at vi bidrar og verdsettes, men de fleste av oss har også et dypere ønske når vi er i kontakt med mennesker og deltar i aktiviteter- at Gud skal få virke. Og vi vet at mye av det Gud gjør nødvendigvis ikke er synlig, det er et arbeid og verk som ofte skjer inni mennesker og det er ikke alltid det kommer til uttrykk i takknemlige ord, forklarende ord eller forandret livsførsel med det første. Vi vet at det er Gud som virker i oss til å ville og virke etter hans gode behag (Fil 2;13), men vi kan lett glemme at det gjelder for alle andre også. Paulus sier noe viktig når han nevner at én sår, en vanner, men det er Gud som gir vekst (1. Kor 3;5-8). Det viktigste som kan skje i et menneske er at Gud får berøre dem og forandre dem. Vi er i denne sammenheng bare redskap i den allmektige Guds hånd, det er han som må gjøre verket (1. Kor 3;9).

Ikke la motløshet og tanker om at det er ikke til nytte holde deg tilbake. Legg det på Gud slik som du gjør med annet. Fortell at du føler det slik, be Ham om å trøste og lege deg og legg alt- av resultat og tilbakemeldinger over på ham. Fortsett å være trofast i hva du gjør, fortsett å vis omsorg og være til trøst og hjelp. Du ser det kanskje ikke nå, men Gud bruker dine ord, din omsorg og dine gjerninger for å nå andre mennesker med sin nåde, kraft og kjærlighet. Det er til nytte, også når du ikke ser noe skje.