For snart 3 uker siden så reiste guttene og jeg til en av nabobyene. Vi har reist bort der til spesialist i flere år, minsten har gått der rett over 12 år og eldsten i nesten 5. På det verste hadde vi ukentlige turer, på det jevne annenhver måned og denne gangen hadde vi ikke vært der på ett år (rekord). Da de hadde tatt alle de tester de skulle hos sykepleierne var det inn til spesialisten. Han kikker over tallene og sier at det var bra. Han avrunder med at det er egentlig ikke nødvendig med videre oppfølging så bra som det ser ut, men om vi ser det nødvendig? Jeg avslår det tilbudet og sier at vi vet hvor vi skal ringe hvis det dukker opp noe.

På vei hjem snakker vi om det og jeg sier at det er litt rart at vi ikke skal til Arendal mer, rart men veldig godt. Vi har hatt grusomme år bak oss, men i alt har Gud vist seg trofast og god, også de tidene der søvn var bortimot et ukjent begrep og yngsten hostet og spøy ut både sengetøy og dyner (ja, flertall) nesten hver natt, også da var Gud nær og hjalp. Vi har opplevd at legedom er kommet på mange måter. Begge guttene ble operert for mandler og polypper, og fikk det bedre etterpå. Jeg fortalte for litt siden om at det gikk ikke så greit med yngsten etter den operasjonen, men at Gud grep inn og snudde situasjonen. Hva jeg ikke skrev da var at noen dager etter det vendepunktet gikk det opp noe for meg, ikke bare hadde guttungen begynt å spise og drikke igjen og fant tilbake til styrke, men astmaen hans var borte vekk! Han pleide å ha 40 doser medisin nesten daglig og nå var det ingenting! Det var et stort takkeemne da og nå bringer det også glede og takknemlighet til hjertet.

Noen vil si at det er ikke uvanlig at astma forsvinner ved operasjon av mandler og polypper, og som sant er, for endel blir plagene mildere. Hva som de fleste ikke opplever, er å ha refluks i tillegg, noe yngsten min hadde. Det vil si at lukkemuskelen til magesekken ikke fungerer ordentlig og magesyre kommer opp, noe som selvsagt forverret astmaplagene. Astmaen hans forsvant men refluksplagene var fortsatt like sterke og påvirket både søvn og tidvis almenntilstand. Det gikk 6 år med medisiner og annet før vi endelig fikk henvisning til operasjon som ble gjort på Rikshospitalet. Jeg hadde helt roen for hva som skulle skje, jeg visste at han var i gode hender (både i Guds og av dyktig helsepersonell). Etter den operasjonen var plagene helt borte.

Eldsten hadde på den tiden også blitt henvist til samme spesialist og fikk behandlig for astma, vi hadde også begynt med vaksinering mot bjørkepollen da han hadde store plager. Etter ett års tid har han plutselig ikke astma mer og etter rett over 3 år med vaksiner er pollenplagene minimale.

Vi har med andre ord opplevd at legedom kommer til oss på flere vis. Ved Guds direkte inngrepen som da astmaen forsvant, ved hjelp av medisiner som ved vaksinering og ved hjelp av operasjoner. Og alle ting har jeg takket Gud for. Gud har sendt oss mennesker som har tatt oss på alvor i disse sakene og vi har fått hjelpe, selv om det noen ganger har drøyet lenge og jeg har grått noen svømmebasseng fulle. Men vi har sett Guds godhet, omsorg og trofasthet mot oss.

Det var godt å oppleve at vi kunne snu arket og avslutte det kapittelet av livet vårt, vi er selvsagt igang med et nytt og en ny utredning på den ene guttungen, men også i dette er Gud med og vil være trofast og god mot oss. Kanskje blir det ikke helt som jeg tenker og håper, men jeg vet Gud er med og at han vil hjelpe oss i og gjennom dette også.

Det er alltid noen som vil ha oss til å tro at alt skal skje fort og at det skal skje totalt med en gang, men hva vi har opplevd er derimot at Gud bærer oss igjennom, at vi blir dradd inn i en dyp avhengighet til ham og at han er trofast i alle livets situasjoner. Jeg har fått høre jeg mangler tro, ligger under det onde og proklamerer for lite, og andre får mene hva de vil, jeg vet at jeg har klynget meg til Gud.

Ikke la andre ødelegge troen din, ikke la andre få deg til å tvile på din overgivelse- klyng deg til Gud og hold løftene opp som sannhet. Gud gjør ikke alltid ting på enkleste måte, men alltid på den beste måte og han er med deg og han vil vise sin trofasthet og kjærlighet mot deg gjennom alt du står opp. Sammen skal dere gå igjennom dette, du er trygg i hans sterke og kjærlige favn.

Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2. kor. 10:4-5)

Vi bruker ofte mye tid på å tenke igjennom ting og prøve å finne ut av ting. Det kan være noe vi ikke forstår, både av ting vi har lest eller ting vi har opplevd, eller utfordringer eller oppgaver som ligger foran oss. Vi tenker hele tiden og tankene er ikke alltid under vår kontroll. Hvor mange av oss har ikke opplevd at vi er mer slitne og motløse etter å ha prøvd å tenke oss igjennom ting enn vi var før vi begynte.

Vi trenger å øve oss selv opp i disiplinen «å tenke godt og rett». Det er sagt at å tenke godt er en kunstart og det er mye i det utsagnet. Tanker som får fly avgårde kan ta oss til steder som bringer glede og varme, men de kan også ta oss inn i mørke og motløshet. En enda viktigere ting er å lære seg å la våre tanker bli til bønner. Tankene våre trenger ikke å føre oss fram til gode løsninger og svar på hva vi tenker over, men bønn til Gud vil alltid føre positivt med seg på mange vis.

Hvis vi bruker tid til å tenke på utfordringer og vanskeligheter så setter vi også vår lit til egen kløkt og forstand og i mange tilfeller vil ikke dette gi de svar vi trenger. Det kan gi hva som ser ut som gode løsninger, men gode løsninger er nødvendigvis ikke hva vi trenger mest. Hvis vi derimot lærer oss å «fange de tanker» som begynner å rase rundt inni oss, og gjøre dem om til bønner, så vet vi at vi vil få gode svar.

Versene jeg startet med dreier seg egentlig ikke helt om dette, men samtidig så er det gode påminnelser og ledetråder å hente. Paulus snakket om at deres våpen var ikke menneskelige, men har sin kraft i Gud og kan legge festninger i grus. At de tok tanker og annet som reiste seg mot Gud og kunnskapen om Gud til fange under lydigheten mot Kristus. Vi ser at det å følge og lyde Kristus er en viktig ting og at det er derfor dette gjøres, samtidig så sier Paulus at dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Gud er mektig og kan gjøre dette i oss og for oss.

Vi ønsker å leve liv som er under lydighet mot Kristus, vi ønsker å søke Gud og hans rike og rettferdighet først og vi ønsker at Gud skal være vår klippe og vårt vern og derfor er det også viktig at vi legger hele vårt liv under Gud- men likevel prøver vi å finne ut av det meste på egenhånd uten å legge det fram for Gud og ta ham med inn i det. Våre tanker om og over ulike ting er naturlig, vi er mennesker og mennesker tenker og prøver å forstå og finne løsninger, men jo mer vi klarer å vende tankene om til bønner og spørre om Guds vilje, lys og ledelse i den sak det gjelder, jo bedre får vi det i forhold til Gud, oss selv og mennesker rundt oss.

Ikke la tankene tynge deg ned, gjør dem om til bønner og legg dem fram for Gud. Han vil gi deg svar, styrke og hjelp.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6:10-12)

Hodet var alt annet enn behagelig å ha på toppen av kroppen der det banket og dundret i vei. Ikke nok med at det var høylydt inni der, men det fungerte absolutt ikke til hva jeg skulle ha det til å gjøre. En dag er kjipt nok, andre dagen, blæhh! Hva er det Gud? spør jeg på kvelden og får opp i tankene bønnemåneden jeg har bestemt meg for.

Kanskje har du opplevd noe av det samme i det siste? Du har bestemt deg for å gjøre noe godt, noe som du vet er i Guds vilje og til hans behag, noe som ikke er for deg selv, men for å hjelpe andre. Så går det ene med det andre galt. Kanskje kjenner du det på kroppen slik jeg gjør eller kanskje opplever du at det kommer uventede vanskeligheter og smerter inn i livet.

Det er ikke uvanlig å oppleve motgang og angrep når vi har bestemt oss for å følge Guds vilje og ledelse, det er vel heller mer normalt. Noen ganger kommer det raskt, andre ganger litt senere. Men har du bestemt deg for å leve i Guds vilje, så vil motgang komme din vei. Du vil oppleve merkelige utfordringer, vond kropp og annet.

Vi har en motstander som ikke er interessert i at vi lever i Guds vilje og at vi har Guds ære og andres beste for øye. Djevelen ønsker ikke at du skal vandre i lydighet og overgivelse, han vil at du skal kaste inn håndkleet og si deg enig med ham om ‘at det var kanskje ikke Gud likevel’. Løgnen han har hvisket i ditt øre er og blir det, en løgn. Ikke la deg lure til å gi opp. Bestem deg for å stå støtt og gå strakt inn i, eller videre i, hva Gud la på ditt hjerte. Ikke la litt motgang, litt smerte, hindre deg fra å gå inn i hva som ligger foran. Ikke tro løgnen, og heller ikke følelser, omstendigheter og kroppens skrik.

Gud vil hjelpe deg, han vil gi deg hva du trenger og når du lar Han styre skuta og også være den du stoler på for kraft, visdom og styrke, da kan det ikke annet enn å gå til seier! Strid den gode striden, din hjelper er himmelens og jordens skaper og han vil la det lykkes når du står i arbeid og tjeneste for hans rike.

For ett par dager siden satt jeg og yngstegutt og kikket på film med spansk tale. Ingen av oss kan spansk, men han hadde valgt og fått spansk som språkfag. Jeg kan ikke hjelpe ham med å lære dette, men jeg kan likevel gjøre noe. Så der satt vi og lo og flirte og skjønte bare bitte litt, men vi fant da noen ord som vi skjønte og kunne øve på. Om ett år vil vi forstå bedre, han mer enn meg.

I den filmen var det en av mennene som hadde med seg en tegning som han hadde fått av guttungen sin, han tok det fram med jevne mellomrom og gledet seg over det. Det var fra hans gutt! Hans gutt hadde laget det til ham!

Jeg kjenner igjen den gleden og stoltheten som viste seg i ansiktet og som ble uttrykt i ordene, for jeg har gjort det samme selv. Det er tegninger og små lapper rundt forbi som jeg opp igjennom årene har fått fra guttene og de gleder meg. Ikke fordi de er mesterverk, men fordi de er fra guttene mine som jeg elsker. De ville gjøre noe for å glede meg og jeg gleder meg over hva de laget og gav fordi jeg elsker dem. Gleden er ikke over at de laget noe fantastisk, men at de- som jeg elsker- laget noe som uttrykte deres kjærlighet.

I forhold til Gud tror jeg det er likt, bare på et dypere og mer omfattende måte. Gud gleder seg over de små gavene vi gir ham, ikke fordi gavene i seg selv er så store og flotte, men fordi vi har gjort og gitt ting for å gjøre godt, for å uttrykke vår kjærlighet.

Hva slags gaver jeg snakker om? Gaver som å gi tid til å lytte på andre, gjøre rett selv når det er vanskelig, stole på Gud selv om alt er vanskelig, gi en håndsrekning når vi kan og annet. Dette er gaver som gleder Gud, ikke fordi gaven er stor og flott men fordi den kommer fra et av Hans barn som han elsker. Gud gleder seg over oss og over vår trofasthet, han gleder seg over å se at vi elsker, støtter og hjelper andre og at vi velger andre fremfor oss selv, rett fremfor enkelt.

Gud gleder seg over dine gaver, over hva du gjør for å ære ham, for å dele ordet om ham og for å støtte og hjelpe andre. Gud gleder seg over det og over deg! Du føler kanskje at det er lite og ubetydelig, og for mennesker er det kanskje det, men ikke for Gud. Din melding til en venn i nøden om at du ber, er viktig. Dine lapper med bibelvers er viktige. Dine gode valg når annet er enklere, er viktig. Din tid med de som har det tungt, er viktig. At du står opp for Guds sannhet når andre er unnvikende, er viktig. Dette er gaver som Gud verdsetter og gleder seg over. Ved å gjøre dette gleder du Gud og han gleder seg over deg og dine gaver, fordi han elsker deg.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3: 12-17)

Husker du hvordan du var før du virkelig bestemte deg for å følge Jesus? Hvordan du var da du tenkte bare på deg selv og hva du hadde lyst til, da du styrte eget liv inn i større mørke og tomhet? Da gledene var kortvarige ble etterfulgt av en større tomhet som du prøvde å fylle med mer moro og aktiviteter?

Husker du hvordan det var da du kjente det knuget i brystet fordi du visste at du var en synder, at du stod uten noe fremfor en hellig Gud? Og den gleden som fulgte med avgjørelsen om å ha Jesus som frelser og Herre? Den renhet som plutselig fylte deg, tryggheten, gleden og freden?

Husker du hvordan du ikke kunne få nok av Guds nærvær? Hvordan du leste side opp og ned i Bibelen bare fordi du ville, du trengte, du lengtet etter at Gud skulle møte deg? Kanskje fikk du ikke alltid så mye, men du lot som du fikk fordi du bare måtte ha mer av Gud. Du var som en nyforelsket ung kvinne eller mann som gjorde hva som helst for å få et glimt av hjertets utkårede og du svevde på skyer de ganger du ikke bare fikk glimt men øyeblikk sammen.

Husker du hva som førte deg inn i lunkenhet? Hva som gjorde at kjærligheten til Gud ble alminnelig, ble hverdagslig? Hva som fanget deg inn av oppgaver og plikter, av verdens gleder og bekymringer?

Vi sier så ofte at vi skal «glemme det som ligger bak», men det er ikke sant. Vi må aldri glemme hvem vi var og hva Jesus gjorde for oss og i oss. Vi må aldri glemme at Guds nåde og kjærlighet fylte oss og forandret oss. Vi må aldri glemme de spesielle stundene der Gud ble vår redning og vår forløser.

Mens Israelsfolket vandret i ørkenen og etter at de begynte å innta landet fikk de flere ganger beskjed om å bygge steinaltere (se f.eks. Jos. 4:4-7). Disse altrene var ikke fordi Gud er steingal, i forstand at han er spesielt interessert i, opptatt av og fascinert av steiner- de var minnesmerker om Guds godhet. De var fysiske symbol som skulle hjelpe folket å huske Guds storhet, kjærlighet og allmakt mot dem. Symboler som skulle hjelpe dem å huske at den Gud som tidligere utfridde og løste dem ut fortsatt var med dem og ville hjelpe dem og at deres Gud var den ene, sanne Gud som skulle følges, adlydes og æres.

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen. (Sal. 103.1-5)