Vi tror at Gud leder våre skritt, men likevel er det veldig mange som omtaler ting som tilfeldighet. Kanskje vi skulle ta en revurdering av det uttrykket? For i mange tilfeller er det heller Gud som står bak det hele enn tilfeldighetene.

Tenk på de gangene du ble litt sen ut døra og opplevde å møte på noen som enten trengte en prat eller gav deg den oppmuntringen du trengte. Eller de gangene man er sent ute og på automaten sukker: «Gud hjelp meg å finne parkering» for å løfte blikket og se noen skal til å rygge ut. Eller hva med de gangene man «føler for» å ta frem ekstra mat, bare for å oppleve at det ble noen ekstra rundt bordet.

I Bibelen leser vi om flere episoder som av mange ville blitt omtalt som tilfeldigheter, men som egentlig er bevis på at Gud er der. Det ene eksemplet var jeg innom i dag da jeg igjen begynte å lese gjennom Lukas. Helt i starten finner vi fortalt om da Sakarja ble utvalgt til å gå inn i templet og ofre røkelse. Det var trekning som avgjorde hvem av prestene som skulle gjøre det og loddet falt på Sakarja (Luk. 1:9). Mens Sakarja er der inne får han besøk av engelen Gabriel som forteller ham at hans bønner er hørt og at han skal få en sønn.

Det er så lett å stemple ting som tilfeldig, men hvis vi bruker litt tid til å tenke over situasjonene og omstendighetene så vil vi ofte oppdage at det er alt annet enn tilfeldig, det er Guds trofaste tilstedeværelse og hjelp i vår vanlige hverdag.

Alle de «tilfeldighetene» du har opplevd i det siste, både de som satt deg i posisjon til å være der for andre, de gangene du fikk trøst av andre og de ganger ting bare ordnet seg, er du sikker på at det var tilfeldig? Er det ikke større sjanse for at det var Gud? At det var Guds nådefulle omsorg, hjelp og kjærlighet som ledet deg inn i ferdiglagte gjerninger, som støttet deg og som satte brikkene på plass for deg?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden. (Hos. 6:3)

I Efesos blir jeg til pinse. For her er det åpne dører og rike muligheter for meg, og motstanderne er mange. (1. Kor. 16:8-9)

Når Gud åpner dører for oss så har vi lett for å bli veldig kortsynte. Vi ser den nye muligheten, men glemmer å tenke på at litt lenger nede i veien vil vi møte motstand. Slik er det alltid. Kommer det nye muligheter, vil det også komme motstand.

Hvordan motstanden kommer er ulikt, men det pleier å komme gjennom uvise ord, manglende forståelse for hva som gjøres, direkte motarbeidelse av det aktuelle arbeidet og det kommer også på privaten som sykdom hos seg selv eller nære familiemedlemmer, vanskelig økonomi, plutselig travelhet, uventet tungsinn og annet.

Det burde ikke overraske oss at hvis vi vandrer i lydighet inn i noe nytt så vil vi møte motgang, men likevel blir vi overrasket som om noe merkelig skjer. Men det er ikke merkelig, det er den naturligste ting. Du har en motstander som ikke liker at du vandrer inn i hva Gud har gjort ferdig for deg og han vil prøve på mange måter å stoppe deg og hva du er delaktig i. Djevelen frykter de Guds barn som lever i overgivelse til Guds ord, som i tillit til Guds ledelse vandrer inn i nye muligheter og som våger å tro at Gud vil virke med sin kraft og herlighet gjennom den de er og  gjennom hva de sier og gjør.

Vi skal ikke gå på tå hev og kikke over skuldra hele tiden, vi skal vandre frimodig og i tillit til det kall Gud har gitt, men vi må være vare for hva Ånden sier. Vi vandrer ikke i frykt for hva som kan skje, men i tillit til at Gud har oversikten og at han både viser vei og kjemper med oss. Når motgangen kommer vil Gud ha en vei gjennom og ut av det også, eller det vil bli bekjempet slik David slo Goliat. Holder vi oss nær til Gud og spør han om visdom og åpenbaring, så vil vi få hva vi trenger for å stå støtt i kallet, for å innta nytt land og for å vinne seier og ny mark for vår Herre Jesus Kristus.

Er du der at Gud akkurat har kalt deg inn i noe nytt? Frykt ikke, vandre så sterk som du er og husk at Gud utruster den han kaller, hjelper den som spør og verner om sine barn. Tjen Herren med glede og iver og la Gud ta seg av motstanden og motstanderne.

Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg i retten, skal du kjenne skyldig. Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren. (Jes. 54:17)

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. (Kol. 3:1-2)

Jeg tror det er ikke bare meg som kjenner kampen rase inni meg mellom tro og tvil. Når dagene er gode så er det ikke så vanskelig å tro at Gud er god og at han er tilstede, men når dagene derimot er tunge, kalde og harde, da har tvilen så mye enklere for å komme til.

Det er ikke galt å kjenne på tvil, tvil kan også være nyttig. Den kan få oss til å søke Gud for ny åpenbaring og forståelse og den kan røske opp i hva som viser seg å være menneskekunnskap framfor åndsåpenbaring. men den tvil som rokker ved vår tro og tillit til Gud, den skal vi være på vakt for.

Tvil kan føre til at vi får et nytt, dypere og revurdert bilde av hvem Gud er, men hvis tvil formørker sinnet og tar oss bort fra Herren, så må vi gjøre noe med den. Det beste vi kan gjøre er å sulte den i hjel.

De ting vi gir næring til i våre liv er også de ting som vil vokse og bli sterkere. Så da er spørsmålet: Er det troen eller tvilen vi gir mest næring? Hvilke tanker fyller vi sinnet med, tro eller tvil? Bruker vi Guds ord som redskap for å verne og styrke troen eller lar vi tvilen få skape uro og forvirring rundt hva Guds Ord egentlig sier? Det vi mater, det vi bruker tid og krefter på, det vil vokse.

Vi lar oss lett fange inn av hverdagen og vi lar oss lett bli tatt til fange av uro og motløshet, men vi må reise oss opp mot dette i Jesu Navn og ta den autoritet som er gitt oss. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ba jo fem linjer, vi har et ansvar for å lese Guds Ord, bruke tid på å grunne på ordet, bruke ordet som «styrkedrikk» gjennom dagene og bruke Guds Ord mot  tvil og andre mennesketanker som reiser seg mot kunnskapen og sannheten om vår dyrebare Herre og frelser.

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4:12)

Kjemp for å både bevare og styrke troen din, den er for dyrebar til å la gå under.

Vi er veldig flinke til å finne på mange ting vi kunne gjøre for andre og for Gud hvis vi bare hadde hva andre har. Hvis vi hadde det de har så skulle vi gjort så mye mer utav det enn vi synes de gjør. Vi skulle mangfoldiggjort ressursene, vi skulle gledet Gud med bruken av dem og vi skulle hjulpet og velsignet andre.

Det er to farer ved dette og den første er at vi gjør oss til dommere over andre. Vi tror vi vet hva andre har og vi synes vi kunne gjort bedre. Egentlig vet vi ikke helt hva de har, for vi vet ikke hvilke utfordringene de kanskje møter, men skjuler. Og hva vet vi egentlig om hva de gjør med sine velsignelser? Kanskje gjør de mye i det skjulte som vi ikke vet noe om? Vi burde ikke være så opphengte i hva andre har og gjør, de står ansvarlige overfor Gud for sin bruk av livet, tiden og ressursene sine, ikke overfor oss.

For det andre, ved å fokusere på hva andre har og som vi kunne tenkt å ha tilgjengelig, så fokuserer vi på «mangler» i stede for muligheter. Vi glemmer at vi også har noe vi kan bruke til fellesskapets beste, det gjelder ikke bare de vi tror har mer enn oss.

Du har et eget lager av tid, omsorg, ressurser, Guds visdom, barmhjertighet, praktiske evner og mye annet- hva kan du gjøre med dette? Det er det virkelige spørsmålet. For å sette det inn i tallsammenheng: Det viktigste er ikke hva du tenker du skal gjøre med den millionen du drømmer om å vinne en eller annen gang, men hva du gjør med den tusenlappen du allerede har.

Hva har du?

Og om det føles litt lite og smått ut for deg, så er det ikke det hvis det deles med et hjerte som banker for Gud og mennesker. Husk at du tjener den Gud som skapte himmel og jord og at Jesus mettet ganske så mange mennesker med ei lita lunsjpakke. Ikke stemple hva du har som for lite, når Jesus rører ved det og det blir velsignet fra himmelen så kan det bli til «mat» og glede for mange.

Jeg har lett frem endel restegarn og holder på med gode, «gammeldagse» restetepper. Den enkelte farge ville ikke rukket til så mye, men sammen skal de bli til varmende babytepper. Den enkelte farge er liten i seg selv, men sammen med andre blir det noe.

Gi de minuttene du har, hjelp de gangene du kan, si de gode ordene du tenker, del det ordet du kjente kom opp i hjertet, vis omsorg, vær tilstede, lytt på ordentlig. Be Gud å vise deg hva du kan gjøre med hva du har, og ikke bruk opp tiden på å drømme om alt du skulle gjort med hva du ikke har.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!  Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:10-15)

Jeg fikk en ekkel opplevelse her om dagen. Fortidens skygger snek sin kalde arm opp av graven og strakte seg inn i nåtiden og klemte sin harde, kalde og mørke hånd om hjertet og sinnet mitt. Jeg hadde allerede en veldig tung periode og jeg hadde allerede opplevd endel såre opplevelser gjennom uka og helga. Og du vet hva jeg mener. Du er allerede på felgen og da kommer såre og vonde minner plutselig opp igjen, og da trykker mennesker rundt deg på alle de feile knapper og da går hjertet bare i svart. Men du, husk at vi har en anklager som er ute etter å ta oss, og han kjenner våre svakheter og sår og han setter inn sine angrep når vi er nede i dalen.

Det er bare ett par uker til så er det 16 år siden jeg fikk kikhosten som jeg aldri har kommet meg etter, det er den som for alvor utløste ME’n for min del. Og det ble mange år med kamp, bl.a. mot meg selv og mot systemet før en diagnose var på plass. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har sagt jeg ikke må overdrive eller at så ille er det ikke. De tenker ikke over det; men når de valgte å ikke tro meg, så stemplet de meg også som løgner. Jeg har dermed også kjempet mot meg selv og trodd at jeg kjente kroppen feil, jeg er sikkert bare litt lat og litt ute av form, jeg trenger sikkert bare sove litt mer…. men det var ikke det. Jeg var syk, kroppen min var syk, og jeg sliter fortsatt med å få aksept for at det er så ille som det er. At invaliditetsgraden min er mange ganger høyere enn funksjonsgraden, det er det ikke så mange som vil tro på.

Jeg pleier ikke skrive om de kampene jeg er oppi, men denne gangen får dere litt. For jeg føler meg liten, svak, uønsket og unyttig. 2017 er et år der jeg ble fattigere i meg selv, men jeg håper samtidig at jeg klarte å leve på en måte som gledet Gud og gjorde andre menneskers liv rikere. Men når man føler seg liten og svak, da er det ikke alltid så lett å huske hva som egentlig er sannheten, sannheten om meg, sannheten om deg.

For den finner du ikke i dine prestasjoner eller i menneskers ord om deg, du finner den kun hos Gud. Du er dyrebar og elsket, du er høyt verdsatt og ønsket. Du er tilgitt og renset i blodet. Du har en mening og et kall. Du er utrustet med kraft fra det høye og Guds Hellige Ånd virker i deg. Du er viktig, for Gud og for andre.

Viktigere enn hva vi har, er hvem vi er og viktigere enn hva vi gjør, er hva vi lar Gud gjøre i og gjennom våre liv.

Vi opplever alle tider hvor det føles ut som om mennesker motarbeider oss og er ute etter å gjøre oss små, men husk: Mennesker er ikke dine egentlige fiender, djevelen er. Ikke tro de løgner han prøver å plante i ditt hjerte og ditt sinn, avvis dem og løft fra Herrens Ord. Det er godt mulig at ikke alle mennesker rundt deg verdsetter deg for den du er og hva du gjør, men det betyr ikke at de er bærere av sannheten. Kun i Guds Ord finner du sannheten om deg selv, og jeg om meg.

Husk hvem din egentlige fiende er og minn deg selv på hva Gud sier om deg i sitt ord.

***

Som dere kanskje forstår, jeg har en veldig dårlig periode for tiden. Jeg har derfor måtte avstå fra å svare på kommentarer, men vit at de leses og verdsettes. Jeg fikk så mange gode oppmuntringer gjennom kommentarene som kom i uken som gikk, både bekreftelser på at det var Gud som ledet meg til å skrive noe annet enn jeg hadde planlagt og også at Gud virker gjennom ordene og får berøre andres hjerter. Takk til dere som la igjen noen ord og til dere alle: Guds fred, styrke og glede over uka vi har gått inn i.