Andakt

av

Vær grunnfestet i Herren

Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. (Kol. 1:23a)

De tre siste dagene har jeg stått og kikket på et blad som hadde kilt seg fast mellom to av plankene på verandaen. De to første dagene var jeg forundret over at det ikke tok avgårde. Det danset i vinden og ble tatt både hit og dit, men det stod der fortsatt. Den tredje dagen kom med minimalt med vind og varmende sol, og hva hadde skjedd på ettermiddagen? Jo bladet hadde lagt seg over og løsnet fra det faste grepet.

Jeg har tenkt masse rundt dette de siste dagene, og jeg tenkte den andre dagen at du skal se bladet tipper når en god dag kommer, noe det altså gjorde. Hvorfor jeg har tenkt så mye på dette? Fordi Gud og jeg har pratet mye om det. Når det stormer så er det mange kristne som intenst søker inn til Herren og de utvikler en avhengighet til Ham som gjør at de står fast, uansett hvor mye det blåser rundt dem. De er grunnfestet i Kristus og de har sin trygghet og tillit i den faste klippen. Bibel og bønn blir like naturlig for dem som vanlig mat og de vet at dette er det kun Gud som kan hjelpe dem med og ta dem igjennom. De klynger seg til Herren og Han holder dem til gjengjeld fast og lar dem stå støtt selv under de verste stormkastene.

Men så kommer de gode dagene, og hva skjer? I stedet for å fokusere på å være klynget til «festet» så løfter vi blikket og begynner å ta inn over oss alt det gode som er rundt oss. Vi tar oss selv bort fra avhengigheten til Gud, for vi trenger ham liksom ikke like mye i de gode dagene som da det stormet. Dette, og at man plutselig ikke er så ivrig etter å søke Gud, vente på ham, hvile i hans styrke og å stole på hans forsørgelse, gjør at vi går fra dyp avhengighet til å leve mer etter hva som kjennes greit ut, og dermed beveger vi oss også bort fra å være grunnfestet i Herren til å gå og leve i egen kraft.

Israelsfolket fikk klare advarsel om å passe sitt hjerte når rikdommen kom, for Gud visste at de var tilbøyelige til å velge det enkle og godtfølendes, og dette er en advarsel som gjentas flere steder i Bibelen. Vær på vakt når de gode tider kommer, slik at de ikke tar deg bort fra Herren. Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. I stillhet og tillit skal deres styrke være (ikke i gode dager med glede og egen styrke).

Hvor du er i livet kan ikke jeg si noe om, du vet det selv, men jeg vet bare at alle er vi ett av fire steder.
1) Der vi klynger oss til Gud fordi livet stormer slik at vi vet at det er ikke hjelp noe annet sted.
2) Der at det er gode dager og man føler man har god oversikt og kontroll på egen hånd.
3) Dårlige tider uten tillit til Guds trofasthet og hjelp
4) I gode tider men med et hjerte bevart ydmykt og i avhengighet til Gud.

Vi har selv et ansvar for å søke Gud og bevare oss selv i avhengighet til ham. Det er kun i Kristus vi kan stå som mer enn overvinnere gjennom hva livet bringer oss, både av gode dager og av onde dager. Er du grunnfestet i Herren eller må du omvende deg og igjen søke Gud fremfor alt annet?

av

Hva er kallet ditt?

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh. 15:5)

Noen av de som leser tittelen vil kjenne det knyte seg i magen og at mismotet spretter fram. Det snakkes ofte om kall blant troende, og det er ikke noe galt med det, men hvordan vi opplever det hele avhenger av tre ting. Hva oppfatter vi som kall? Har vi funnet vårt kall? Hvordan snakkes/forkynnes det om kall?

De som har en veldig klar forståelse over hva de skal gjøre med livet sitt og hvordan de skal tjene Gud og andre, vil ofte bli veldig oppmuntret av taler om kall, mens de som egentlig ikke vet helt ofte vil bli nedtrykt og mismodige. Har ikke Gud noe spesielt for dem? kanskje de har hørt feil og mistet kallet sitt? Kanskje de ikke er gode nok? Ofte er endel av de tanker og følelser knyttet til en ensidighet i forkynnelsen av kall, vi snakker om tydelige tjenester og ikke levd liv som tjenere for Gud og mennesker og det å bære frukt.

Vårt kall er å leve et liv for Gud og andre. Det viktige er ikke hva vi kan gjøre for Gud, men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss. Det er mange som i det synlige kan se ut som om de står i sterke tjenester, men som nødvendigvis ikke bærer rik frukt i sine liv. Det har sammenheng med at hva de gjør er blitt viktigere for dem enn hvem Gud vil gjøre dem til.

Jesus er kanskje det beste eksempel vi kan bruke. Han gav avkall på sitt eget for å tjene Gud og mennesker. Han var alltid beredt til å hjelpe de svake og trengende, han hadde alltid et sannhetens eller oppmuntringens ord og han prioriterte tid til fellesskap med Far.

Jesus sa selv at de som blir knyttet nært til ham er de som vil bære rik frukt og det at vi er etterfølgere av Jesus og bærer frukt, ærer og gleder Far. Vårt kall er å elske og ære Gud og å elske og ære andre. Så er vi ulike og har ulike utrustninger som gir seg uttrykk i at noen synger, andre taler, noen skriver, andre organiserer, noen strikker og andre bygger, men dette er bare de ytre uttrykk for det kall vi bærer. Det viktigste er at vi er knyttet til Kristus og at i vi i stort og smått i hverdagen bringer det liv vi får ta del i ut til andre.

av

Er du rede?

Torsdagskvelden satt jeg og gjorde ferdig innlegget som skulle postes fredag. Jeg hadde skrevet og planlagt innlegget for posting. Det som var igjen var å gå over det og sjekke at det var greit skrevet, forståelig og å luke unna de verste skrivefeilene. Så langt kom jeg aldri fordi internett forsvant og kom ikke tilbake på noen timer. Guds Ånd minnet meg nesten umiddelbart om viktigheten av å være rede.

Bibelen sier at vi hele tiden skal være rede til å gi en forklaring på det håp vi har, at vi skal være rede til å dele ordet og at vi skal være rede til Jesu gjenkomst. Vi vet aldri når en dør blir åpent og vi vet heller ikke hvilken dag Jesus kommer igjen.

Jeg hadde skrevet det meste, men ikke fått luket ut småfeilene. Jeg hadde gjort hva jeg kunne innen den tid det ble umulig å gjøre noe mer. Er jeg slik i hverdagen og hjertet mitt også? Er jeg opptatt av å dele ord og hjelp de gangene mulighetene åpner seg opp? Er jeg opptatt av å leve et liv som ærer Gud og holder meg nær ham og i avhengighet til ham? Er jeg bevisst slik at jeg ikke fanges så  mye inn av hverdagens mas, jag og slit at jeg glemmer det viktigste, å bevare hjertet rent og mykt innfor Herren? Er jeg rede nå? Rede til å dele Guds omsorg og nåde med andre i både ord og gjerninger. Er jeg rede til at Jesus henter meg hjem? Vi vet aldri når den tid kommer, den kan være langt framme og den kan komme plutselig.

Er du rede? Både til å tjene og ære Gud i dag og rede for evigheten?

 

av

Ny uke, nye utfordringer, samme Gud

Jeg er ikke helt i slaget og har gått og snufset og nyst hele søndagen, men det er ikke så stor krise som det kan føles ut som. Jo, jeg orker mindre og hodet vil ikke være med på tanker lengre enn noen få ord, men hva så? Min Gud er like trofast på slike dager som på mine bedre dager. Ja ikke bare det, men han har lovet å hjelpe meg igjennom mandagen også. Så ikke bare er det meg som skal se yngsteguttens uventede fotballkamp i kveld (fikk greie på den søndag kveld), jeg tror jammen med at Gud også får den med seg 😉 Ikke verst følge å ha med seg når man skal avgårde å heie på en fantastisk gutt.

Jeg orker ikke skrive en av de vanlig typene innlegg jeg skriver, men noen ganger er det greit med hverdagsprat også 🙂 Så her er jeg og (atsjoo) minner deg om at (snuffs) Gud er trofast og like god denne dagen som (ahhhtsjoo) alle dager. Du er trygg og du trenger ikke frykte. Du har en Far som verner om deg og som elsker deg, en Gud som er en trygg og fast klippe. Vi er så utrolig heldige og velsignet som får leve hver dag sammen med Gud og hver dag får legge våre byrder, våre tanker, våre behov og våre liv i hans hender.

Ønsker deg og alle du har kjær ei god og velsignet uke.

IMG_20171016_004937.jpg

av

Pris Gud også FØR du krysser Sivsjøen

i 2. Mosebok kap 14 kan vi lese hva som kalles Sivsjø-underet. Israelsfolket er blitt tvunget til å forlate Egypt etter den tiende plagen og de er nå kommet til Sivsjøen. De slår seg ned her og oppdager etter litt at bak dem kommer Farao med hele sin hær. Han hadde latt dem reise, men så hadde Gud forherdet hans hjerte slik at han satte etter dem for å bringe dem tilbake. Men nå skulle vel folket ha forstått at Gud var på deres side og at han var mektig til å hjelpe dem? Nei da, de begynner å klage og sutre… Moses sier at de må ikke være redde og at de denne dagen skal se at Herren strider for dem. Vi vet hvordan det går, vannet deler seg og folket går tørrskodd over til andre siden mens Farao og hans hær drukner. På den andre siden bryter det ut lovpris og lovsang til Herren.

Israelsfolket var der endel kristne er i dag, de må se og erfare Guds kraft og godhet før de kan bringe ham takk og pris, men dette er en tro som ikke er blitt grunnfestet. Det er en tro som er avhengig av gode omstendigheter og som ikke hviler på hvem Gud er. Når en tro er bygd på hva Gud gjør for oss og ikke på hvem han er, vil man under motgang klage og sutre og  ikke før etter forløsningen er kommet vil man bringe takk og lovprisning.

Vi må videre i fra dette, vi må inn i en tro som priser Gud til og med før vi ser forløsningen og hjelpen komme. Hvis vi gjør oss avhengige av å se Guds makt i aksjon før vi kan tilbe og prise ham, så vil vi ikke oppleve å kunne stå støtt når nye prøvelser eller ny motgang møter oss. For Israelsfolket tok det ikke mer enn 3 dager før neste utfordring var der, og selv om de akkurat hadde opplevd hvordan Gud stred for dem og på mektig vis hjalp dem, så klaget de ved første nye motbakke. Hva de hadde opplevd hadde ikke styrket troen deres… Deres tillit og tro til Gud hadde ikke vokst eller blitt mer grunnfestet selv om de opplevde hva de gjorde…

Vår takk og pris skal gå til Gud når han gjør godt mot oss og utfrir oss, men vi må også huske at vi skal ikke bare takke ham for hans henders gjerninger, vi skal også prise ham for den han er. Himmelens og jordens skaper, troens opphavsmann og fullender, vår frelser og befrier, vår venn og vår Far, vår klippe og vår styrke, vår visdom og vår fred. Vi må ikke la vår takknemlighet og lovprisning kun være basert på Guds gjerninger mot oss, det må i hovedsak være bygd på hvem Gud er. Det er godt å prise Gud etter man har krysset Sivsjøen, det er bedre å prise ham før man krysser.

Syng for Herren, all jorden! Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! For Herren er stor og verdig lov og pris, verdt å frykte mer enn alle guder. (1, Krøn. 16:23-25)