Hvem kan gå opp på Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk ed. Han får velsignelse av Herren og rettferd fra Gud, sin frelser.
(Sal. 24:3-5)

Når stoltheten melder seg og jeg opphøyer meg selv, når jeg begynner å tenke og tro at jeg kan gi andre den trøst, hjelp og de ord de trenger…. Gud vis meg da på ny min smålighet og mitt overmot. Skap i meg et rent hjerte og vis meg enda en gang at alt jeg er og har som er godt, er kun av nåde. Bevar meg liten Gud, så jeg kan gjøre Deg stor. 

Når jeg glemmer meg bort, før meg igjen til korsets fot så jeg kan se at jeg trenger Deg. Og når jeg igjen forstår og husker at jeg fortjener ingen ting, aller minst Din nåde, tilgivelse og kjærlighet~ fyll meg da med Din kraft. Legg da Dine ord i min munn. Send meg da ut, ikledd Din kraft. Bevar meg liten Gud, slik at Du gjennom mitt liv og mine ord kan bli gjort stor.

postet første gang på «med Gud i hverdagen» 13.06.17.

Vi kan lett fanges inn av bekymringer og vi blir trette av å stå i hverdagens utfordringer. Vi kan kjenne på at livet her og nå er mer enn vi kan bære og at frustrasjonen og fortvilelsen råder. I slike tider er det viktig å huske på den muligheten vi har, vi kan søke inn til Gud.

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre. (Sal. 18:7)

Det beste vi kan gjøre når vi kjenner trøtthet, fortvilelse og annet griper om oss er å trekke oss litt tilbake og bruke litt tid i stillhet og ensomhet med Gud. Legge bort det som tynger og vende blikket mot Ham som er himmelens og jordens skaper og opprettholder. Den Gud som elsker oss alltid, også når vi er full av fortvilelse, motløshet og trøtthet.

Han rakte ut hånden fra det høye og grep meg, dro meg opp av veldige vann. (Sal. 18:17)

Salmene er full av bønner bedt til Gud i tunge, vanskelige og såre tider, men hva disse bønnene også viser oss er at Gud er en lydhør Gud som ikke vender ryggen til oss når vi sliter. Gud hører våre sukk og rop og han vil komme oss til hjelp.

Herre, du tenner opp min lampe, min Gud lyser opp mitt mørke. (Sal. 18:29)

Når du når enden av deg selv så husk at for Gud er ingen ting umulig og at han er en Gud som er lydhør og raus mot de hjelpeløse og som vil gi styrke til å fortsette.

For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel. (Sal. 18:32-33)

Herre, led meg i din rettferd, så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg! 
(Sal. 5:9)

Hvor lett det er å la egne tanker, drømmer og ønsker lede oss på vår vei. Vi vokser opp og skaper oss en formening om hvordan vi ønsker livet vårt skal bli, hva slags ektefelle vi skal ha, hvor mange barn, hva slags utdanning og jobb, hva slags hus, hytte og bil og mye annet. Og vi kan alle med hånda på hjertet si at livet ikke ble slik vi tenkte, håpet og drømte om.

Jeg ble aldri jagerpilot, ei heller arkitekt og heller ikke sosialøkonom. Gud ledet meg inn på helt andre veier som førte til at jeg ble noe jeg aldri kunne tenke meg å være- førskolelærer. Jeg kunne absolutt ikke se for meg at jeg skulle jobbe med mennesker, og hvertfall ikke med barn. Og her sitter jeg, dog som en tilsidesatt førskolelærer, men førskolelærer ble jeg.

Jeg kunne tenke meg hvertfall 3-4 egne barn og så noen ekstra, men slik ble det heller ikke. Jeg har derimot hva jeg synes er verdens to mest fantastiske gutter. Slik livet ble er jeg både trist over å ikke kunne ha flere, men takknemlig for at jeg ikke har flere. Jeg ønsker å følge opp de barna har, og med den helsa jeg med årene har fått ser jeg at flere enn to hadde vært vanskelig å håndtere.

Noen av oss opplever at mye ikke blir som vi trodde, andre merker forandring på færre områder, men alle opplever vi at livet tar uventede svinger og at fjelltopper og dype daler vi ikke visste om møtte oss. Men Gud visste om alle disse tingene.

Jeg visste ikke at når jeg hadde vandret ei stund med Gud så ville han gi meg en dyp kjærlighet og medlidenhet overfor andre mennesker, men det visste han da han ledet meg bort fra mine kontor- og hjelp-hele-menneskeheten-tankene mine. Gud visste at jeg ville oppleve en kropp som ikke bare skranter, men som tok kvelden, og jeg ser nåde, beskyttelse og omsorg i at jeg er mamma for to, og ikke fem. Gud visste hvor mye jeg i fremtiden ville klare å bære, og han visste hvem jeg ville bli når jeg lot han virke i og gjennom meg.

Gud vet at våre liv ikke vil bli slik vi tenker, drømmer, planlegger og håper- men det rokker aldri med den store hensikt og plan Gud har for våre liv. Ting vil bli annerledes enn vi trodde og vi vil måtte forandre planer, men Guds plan og hensikt med oss står fast.

Jeg har innsett at jeg vet lite om hva fremtiden vil bringe, både av gleder og sorger, både utfordringer og velsignelser, men jeg vet at Gud er med og at Hans vei og plan for mitt liv er det beste, ikke bare for meg, men for alle jeg har kjær og alle jeg kommer i kontakt med.

Når vi går den veien Gud leder oss på så blir ikke livet problemfritt og uten smerte og sorg, men vi kan hvile i visshet om at det uansett er den beste vei for oss. Når vi er lydige mot Guds ledelse vil han gå foran oss å jevne veien, og den veien han vil jevne for oss er ikke vår egen, men hans vei for våre liv. Velger vi å vandre i tillit, overgivelse og lydighet vil Gud alltid føre oss videre inn til en dypere kunnskap, i ett nærere fellesskap, et mer kraftfylt liv og gi oss et mer grunnfestet sinn.

La oss velge bort egne tanker og planer og be Gud med oppriktig hjerte:
Herre, led meg på din vei!

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.  (2. Tim. 2:13)

Sommeren min ble ikke slik jeg hadde sett for meg at den kunne bli, og jeg hadde mange mulige forslag og tanker om hvordan den kanskje ble. Ingen av dem slo til. Jeg har fått lest lite og skrevet mindre, jeg har sukket og tenkebedt mye gjennom dagene og ukene, men lite struktur over bibel og bønn. Livet bare ble slik.

Noen ganger når livet ikke blir som vi tenker kjenner vi på et enormt behov for å søke inn til Herren etter trøst, styrke og hjelp, andre ganger er det mer at vi fjerner oss. Ulike omstendigheter, både i hverdag og egen person, gjør at vi handler ulikt fra tidligere ganger. Denne gangen har jeg følt meg lenger borte fra Gud enn jeg pleier. Jo, jeg har som sagt gått og sukket og bedt mine korte bønner, men jeg har likevel følt at det er ganske lang avstand mellom meg og Gud.

Om avstanden har vært så lang som jeg har følt selv? Det tror jeg faktisk ikke… men jeg vet at jeg i min kamp etter å dra meg gjennom dagene og ukene også har lukket mine ører for endel himmelsendte oppmuntringer og ord, og det fordi kreftene har vært på å overleve hva som er her og nå. Det å være i overlevelses-modus og «bare-kom-deg-igjennom-modus» er ikke mitt favorittsted, og det tror jeg alle kan si seg enige i.

Oppi alt har jeg sukket etter nærhet og fellesskap med Gud, at hva jeg trenger er at Gud hjelper meg å vende omstendigheter i guttene og min hverdag og også mitt eget hjerte og liv, for jeg har ikke hatt krefter og muligheter til det selv. Jeg forstår ikke hvorfor ting drar så ut i tid og hvorfor kroppen blir svakere, men jeg vet at det at det at jeg forstår ikke er det viktigste.

Det viktigste er at uansett hva jeg møter, uansett hvordan jeg handler, uansett om jeg står eller faller, uansett om jeg kommer ut av døra eller ikke, så er og blir Gud trofast. Jeg gir mitt beste, men noen dager er mitt beste faktisk kun å komme gjennom den dagen. De dagene er Gud trofast mot meg, selv om jeg er troløs og glemmer å vende hjertet mot ham og å sette meg ned i hans fellesskap. De dagene jeg gjør noe fordi jeg må, også de dagene er Gud trofast mot meg, selv om jeg glemmer å spørre ham om klokeste vei og handler utfra øyeblikkets behov og eget kløkt og forstand.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Gud er trofast mot oss, ikke fordi vi er så innmari trofaste mot ham, for det er vi ikke alltid, men fordi det er i hans natur. Gud er og blir en trofast Gud, mot deg og mot meg.

Jeg trenger å innrømme egen tilkortkommethet og igjen trekke meg nærmere Gud. Han har lovet at om vi kommer nær til ham, så vil han komme nær til oss. Jeg lengter etter å komme inn i et dypere fellesskap med min Herre og Gud, for jeg elsker ham så mye, men samtidig er jeg fylt av ærefrykt og takknemlighet fordi at tenk, selv om jeg er troløs og feiler, faller og kommer til kort, så er og blir han trofast.

Hvilken fantastisk og herlig Gud vi har!!!

Jeg som håpet at sommeren skulle bli av det litt lettere slaget siden en del av de vanlige aktivitetene ramlet ut… men nei da, den ble langt fra enklere og lettere. Dette året har vært fylt opp med oppgaver og utfordringer av mange slag, og siste måned før ferie var det flere store dager med grunnlovsdag, bryllup, barnevelsignelse og fotballcup. Da jeg hadde vært på noen dagers hyttetur med guttene (som var storførnøyde med turen) sa det mer enn stopp for meg. Så det har blitt mange timer i sofaen og få timer i bibelen, men bønn, det har jeg med meg.

Vi tenker alt for ofte på bønn som uttalte ord- eller i det minste, delvis organiserte tanker- men der har jeg ikke vært. Men bønn er ikke bare at jeg øser mitt hjerte ut for Gud med ord i en eller annen form, det er det nære forholdet til Far, til den jeg har mest kjær. Og de vi er nærmest og har den dypeste kontakten med, trenger ikke alltid at vi sier så mye. De vi er nærmest er de vi også kan være stille sammen med samtidig som vi «vet» hva de sier og tenker. Det holder å kikke på hverandre å smile, det holder å bare nikke med hodet eller gi et lite sukk. Vi trenger ikke alltid de lange samtalene for å føle fellesskap, fellesskapet og nærheten er der om ordene er der eller ikke.

Den bønnen har jeg vært mye i de siste ukene, den stille bønnen, den korte bønnen, den ordløse hjertesukkbønnen. Gud trenger ikke alle mine ord, men han setter pris på at jeg vender hjertet mot ham. Gud trenger ikke en 3 siders søknad om daglig styrke, han klarer seg med mitt svake «Gud, hjelp meg i dag også». Gud liker min ordrike lovprisning og takkksigelse, men han elsker også min trette og korte «elsker deg Gud». Gud trenger ikke at jeg kommer og forteller ham hvordan han skal hjelpe meg, han klarer seg fint med min «ikke vet jeg, men hjelp meg Gud».

Bønn er fellesskap, fellesskap både med og uten ord, fellesskap i tårer og i latter, med jubel og med gråt, i styrke og i svakhet, på fjelltopper og i bølgedaler. Fellesskap som har tålt noen stormer rakner ikke fordi om ordene blir borte, det blir bare mer hjertenært og mer ektefølt nettopp fordi man er svak, sliten og sårbar og velger/våger å være åpen og ærlig om det.

Jeg trenger ikke streve med å prestere og å være god nok. Jeg er god nok på gunn av hva Jesus gjorde og jeg kan være meg, som jeg er og der jeg er. Bønn er ikke å kjempe om oppmerksomhet, men å hvile i visshet om at man er der med noen som elsker en og som forstår både sang, tårer, latter, gråt, sukk og blikk like godt som ord.