Noen kvelder kjenner jeg at kroppen og hodet er mer slitne enn ‘normalt’, og ofte er det fordi dagen har vært fylt med mer aktivitet enn jeg egentlig burde. Torsdag var en slik dag og kveld, så for å gi meg selv en pustepause velger jeg å heller dele torsdagens innlegget fra bloggen «med Gud i hverdagen» med dere. Tittelen er som allerede nevnt: Vil du leve for Jesus? og her følger ett par korte utdrag:

Spørsmålet: «Vil du dø for Jesus»? blir tidvis stilt fra talerstolen og tidvis er det kristne som stiller seg selv spørsmålet. Og det er ikke en dum ting å tenke igjennom, men det finnes et MYE viktigere spørsmål å ta stilling til: «Vil du leve for Jesus?»

Du sier du vil dø for Jesus? Men vil du leve for ham? Vil du gi slipp retten til å kontrollere og bestemme over egne dager og eget liv? Vil du gi opp aktiviteter for å være i bønn og bibel? Vil du droppe vennebesøk for å besøke noen i nød? Vil du sitte å vente på at Gud skal tale til deg i stede for å se en film? Er du villig til å søke Gud med alt du er og har fordi du ikke kan annet? Fordi ditt indre drives av en dyp lengsel etter å komme nærmere Gud, å få se mer av Ham i all hans herlighet og hellighet?

I Kristus finnes en fylde av liv som det er verdt å dø (fra seg selv) for.

Vil du lese innlegget i sin helhet finner du det ved å trykke —>HER<—

Jeg er supersterk! Jeg klarer faktisk å flytte begge guttene mine med en pekefinger! Da må man være skikkelig sterk, må man ikke? Eller kanskje er det mer forventningen de skaper i seg selv når de ser pekefingeren min komme vippende opp og og ned mot dem? Da de var mindre så skjønte de at når jeg gjorde det så nærmet det seg kiling, og siden begge er veldig kilne var det vill flukt eller god latter når de så pekefingeren komme viftende fram. Men de flyktet jo ikke i gledesfylt panikk fordi jeg var så sterk, kun fordi de visste hva som kunne komme.

Vi hadde en slik stund igjen her en kveld rundt legging. De klarer å holde latteren tilbake mye lenger nå, men fortsatt så begynner de å vri seg hvis fingeren kommer for nærme. Og selv om jeg smilte godt etterpå ble det ganske fort et dypt alvor over meg. De siste ukene har jeg tenkt mye på at hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» mange ganger ikke er det… Hva vi tror og oppfatter som Guds Ånd under møter, lovsang og annet er mange ganger ikke mer enn gode følelser, menneskers karismatiske fremtoning og den glede delt fellesskap og mening gir oss.

Det er mennesker som er blitt så «gode» talere at de bruker ordene sine for å skape skyldfølelse, hode-overbevisning og stemning. Lovsang er også et område der det ofte er mer gode og spenstige følelser enn dyptfølt ærefrykt og tilbedelse av Herren. Men verken inspirasjon eller informasjon kan forvandle mennesker eller føre dem inn i Guds nærhet…

Inspirasjon kan gi oss gode følelser og lyst til å gå ut å bidra og gjøre en tjeneste, men hvis ikke Guds Ånd har fått virket i hjertet er det kun en følelse som ramler sammen like raskt som et korthus. Informasjon kan få oss til å innse at jo, vi trenger å forandres, men hvis ikke Guds Ånd har åpenbart det vil det ikke følge med kraft til at forandringen er mulig. Kanskje klarer vi å ta oss sammen for ei kort tid, men bare Gud kan, ved sin Ånd, skape forvandling som er av evig karakter. Gode følelser er heller aldri en god garanti for at det er Gud som virker…

Jeg har vært på møter der andre sier at Guds Ånd virket sterkt, men jeg må med tristhet og sorg si at jeg merket ikke noe… hva jeg derimot så var mennesker som bygget opp følelser og stemninger gjennom lovsang og musikk og talere med en veldig karismatisk fremtoning som også var velartikulerte. Og jeg har tenkt denne siste tiden, hvor mye av hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» er egentlig nettopp det? Og hvor mye er på grunn av menneskers forventning og sterke ønske om at noe skal skje?

Akkurat som guttene mine forventer at det skal komme kiling, selv om de egentlig ikke vet om det vil skje eller ikke, så skaper de en stemning og en innstilling i seg selv som gjør at de ler og kroer seg- akkurat slik kan vi ha så store ønsker om at Gud skal virke at vi tillater vår menneskelige natur å spille oss et puss…

Virker Guds Ånd blir Jesus opphøyet, mennesker får se sin egen tilkortkommenhet, får dypere kjennskap til korsets herlighet og nåde og når vi virkelig får se Gud i hans hellighet og prakt, så blir vi fylt med dyp ærefrykt. Er det Gud som virker med sin Ånd så er ikke hva vi føler og opplever noe som forsvinner så fort hverdagen setter inn igjen. Det er noe som skaper en indre forvandling, ikke bare en forventning. Det er noe som skaper en lengsel i oss etter å se mer av Gud, ikke etter å føle mer.

Jeg prøver ikke å si at alt er menneskelig, men vi skal heller ikke godta at alt som stemples som «Ånden» virkelig er det…

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh. 16:13-14)

Et av de viktigste valgene vi tar i livet er hvem vi gifter oss med. Det er en avgjørelse som ikke bør tas kun utfra fra hva man føler, kunne tenke seg og har lyst til, men den bør i stor grad være basert på vår overgivelse til Gud.

Jeg har fått lov av yngstegutten min å dele hva han tenker om denne saken, og hvis du tror at det ikke er visdom å hente fra en pjokk på 12, så anbefaler jeg deg å lese videre.

Vi var på vei for å bade og fiske da vi begynte å snakke om hvem i familien sin tur det var til å gifte seg neste gang. Jeg sier for fleip at om 3 1/2 år er det storebror min, så 1 3/4 etter på der eldstegutten min og så rett under året senere yngstegutten min. Og slik må det være hvis det skal passe inn, for 14 år etter jeg giftet meg så giftet yngstebror min seg og 7 år etter der mellomste bror. Eldsten min er ikke enig i at han skal gifte seg så tidlig og så kommer det at yngsten vil jo ikke være gammel nok en gang. Og jeg sier på fleip at det er ikke noe problem, vi søker bare fylkesmannen. Da kommer det fra yngsten at nei, han skal ikke gifte seg som 17-åring! Men hva hvis det kommer ei harli fin ei som vil gifte seg med deg da? sier jeg med glimt i øyet. Og da kommer det: Det holder ikke at hun er bare fin, hun må også ha samme tro. Og så må hun være snill. Og jeg tenker: Hørte jeg nettopp dette? 12-åringen min satte som viktigste krav at den han skal gifte seg med må ha samme tro? WOW!

Hva er det så å ha samme tro? Er det nok at noen sier de er kristne? Yngstegutten min skal få lov å fortsette. Det er flere ganger de siste par årene at han har kommet hjem og fortalt hva andre har gjort og sagt etterfulgt av: «Jeg skjønner ikke hvordan han kan si sånne ting og tøyse sånn om Gud? Han som kaller seg kristen og går i menighet og alt. Og så sier de ting til de med annen hudfarge som ikke er fint… jeg skjønner ikke hvordan de som skal være kristne kan gjøre sånt?».

For yngstegutten min er ikke tro noe du sier du har, det er noe du viser gjennom måten du snakker og lever på. Du skal ikke snakke respektløst om Gud, du skal ikke mobbe og erte andre, du skal gi hvis du har mer enn du trenger, du skal gjøre de ting Gud sier er riktig selv om det ikke alltid er lett. For ham er tro levd liv og ikke talte ord. Og jeg vet at det var dette han siktet til da han også sa at den han skal gifte seg med må ha samme tro.

Skal vi leve i lydighet mot Guds ord så er det ikke greit å gifte seg med noen som ikke er frelst. Det er heller ikke greit å bare godta at noen kaller seg kristne, vi har et personlig ansvar for å sjekke at hva de sier stemmer med hvordan de lever. Hvis ikke de lever etter Guds ord, så nytter det lite at de har satt merkelappen «kristen» på seg selv.

Jeg lar det være med guttungens visdom for denne gangen, vi skal en dag snart gå litt mer inn på hva Guds Ord sier om hvem vi kan gifte oss med og ikke.

«Om det er mulig for meg? spurte Jesus. Alt er mulig for den som tror.» (Mark. 9:23)

Etter at Jesus har vært på fjellet der Peter, Jakob og Johannes så hans herlighet og at han snakket med Moses og Elia, kommer de tilbake til de andre disiplene som er omgitt av en folkemengde. I denne mengden finner vi også en far som er dypt fortvilet og i nød for sin sønn som er plaget av en ond ånd. Jesus spør faren ut om situasjonen og faren forklarer og avslutter med: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» (v22)

Før vi fortsetter så ber jeg deg om å igjen lese verset helt i starten. Hvem sier det verset at skal ha troen? Er det faren som skal tro eller er det Jesus? Jeg har alltid satt alt i sammenheng med farens påfølgende, «jeg tror, hjelp meg i min vantro», men denne gangen stoppet jeg opp og leste flere ganger mens jeg tenkte: Sier Jesus egentlig det jeg leser? Sier Jesus at det er hans tro som skal hjelpe gutten? Er det virkelig det han sier?

Vi vet at det flere steder i Guds Ord står at vi må ha tro og at den som tviler ikke kan vente seg svar fra Gud.

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Heb. 11:6)

Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er, og ustø i all sin ferd. (Jak. 1:6-8)

Er vi ærlige så finnes det mange ganger der vi har latt være å be Gud om hjelp fordi vi har kjent på tvil i våre hjerter. Vi klarer bare ikke tro helt at Gud vil og kan gjøre hva vi ønsker å be ham om å gjøre, og derfor lar vi være å be. For hvis vi tviler, hvorfor skal vi da be?

Men det er ett par ting vi ofte glemmer i denne sammenhengen og den første er at Gud faktisk kan. Det er dette som settes fokus på i Jesus sitt svar til faren: «Om det er mulig for meg? Alt er mulig for den som tror!» Jesus visste at det var kraft til å sette gutten fri og han visste at det var etter Fars vilje og hjerte å hjelpe denne familien. Var dette for vanskelig for himmelens og jordens skaper? Nei, langt i fra!

Det andre vi glemmer er at troen faktisk er en gave. Vi kan ikke presse fram en sterkere tro eller bestemme oss for å tro sterkere og mer overgitt. Tro er en gave gitt oss fra Gud. En gave, noe vi ikke kan prestere eller produsere fram i egen kraft. Derfor er faren sitt svar så utrolig passende: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. Han sier som vi ofte gjør, jeg tror at du er Guds Sønn og at du kan, men samtidig så kjenner jeg på tvil i mitt hjerte. Hjelp meg Jesus.

Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. (Rom. 12:3)

Ofte er det beste vi kan gjøre når vi opplever situasjoner der vi ikke klarer å tro 100  % på Gud å si som faren: Jeg tror, hjelp meg i min vantro. At samtidig som vi sier at jeg tror du kan Gud, så er det fortsatt tvil i mitt hjerte fordi min tro enda ikke er sterk nok til å fullt og helt gripe dette, så Gud, hjelp meg og også, styrk min tro.

Ikke la tvil i hjertet hindre deg fra å søke Gud eller å be ham om hjelp. Vi har alle et visst mål tro og vi opplever alle situasjoner som krever større mål tro enn vi har. I de situasjoner skal vi ikke trekke oss tilbake, men vi søker Gud og vi ber om både sterkere tro og hjelp. Om vi ikke helt klarer å tro for den situasjonen vi er oppe i, så tror vi på Gud og hans evne til å både hjelpe oss, bære oss og utruste oss. Bruk den troen du har og be Gud om å gi deg tro for større ting.