Hvordan kan det ha seg?

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å elske meg?
Ser du ikke at jeg er liten
og mange ganger svak og ynkelig?
Ser du ikke mine sprekker
og alle mine verkende sår?

Din kjærlighet, Gud
er overveldende.
Den holder meg oppe
og den bringer meg håp.

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å tilgi meg?
Ser du ikke at jeg feiler,
at jeg ikke er bare god?
Ser du ikke kampene
som raser i mitt sinn?

Din tilgivelse, Gud
er overveldende.
Den gir styrke til å forandres
og den hjelper meg å vokse.

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å lede meg?
Ser du ikke at jeg famler
og ikke alltid finner veien?
Ser du ikke at jeg ikke alltid hører
og velger utfra egne lengsler?

Din ledelse, Gud,
er overveldende.
Den holder meg på den rette sti
og den vil bringe meg hjem til deg.

Hvordan kan det ha seg
at du elsker en som meg?
At din nåde og barmhjertighet
aldri tar slutt for meg?
At din godhet og miskunn
etterjager meg hver eneste dag?

Din kjærlighet, Gud,
din tilgivelse og ledelse,
din nåde og barmhjertighet,
din godhet og miskunnhet,
alt er så overveldende,
og det er min daglige redning.

Jeg er kanskje svak i egne øyne,
og noen mener jeg er ubetydelig,
men for deg så er jeg dyrebar,
jeg er elsket og alltid husket.
At du elsker meg på en slik måte,
gjør at jeg daglig ønsker å ære deg.

Tidligere postet på «med Gud i hverdagen» mai 2017

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)


Håpefull ventetid

Vi hadde besøk og selskap for gutten som ble 18 forrige uke og underveis ble noen av merkestedene jeg har i Bibelen flyttet på av den ene ungen som var der. Gjør ikke meg noe, men i dag tenkte jeg at jeg ser hvor de er blitt plassert, og det ble en vakker og dyrebar påminning om Guds godhet og allmakt. I går fikk jeg ett par opplevelser som tok litt piffen ut av meg og jeg hadde noen sukk til Far om dem. Den ene ser ut til å gå forholdsvis greit, den andre må jeg fortsatt få ordnet opp i. De havner også i de to kategoriene jeg er blitt ekstra hardt kjørt på de siste månedene, overbelastning av kroppen og økonomi. Men jeg vet at også dette vil ordne seg.

Mens vi venter kan det være vanskelig å vente med håp og i tillit, det er liksom så mye uvisshet som prøver å trekke fokuset vårt bort fra Gud og over på våre egne manglende muligheter og de frådende bølgene. Glemmer vi hvem Gud er, så er det vår svakhet og omstendighetene som tar over roret på skuta, og da seiler vi raskt inn i et usikkert farvann fylt med tvil, frustrasjon og motløshet. Å dunke borti klipper av håpløshet er nesten sikkert og at vi slår hull i skroget vårt og opplever at vi begynner å trekkes under like så. Klarer vi å holde blikket festet på Jesus så vil mye være enklere. Ikke det at ting på magisk vis ordner seg, men når vi legger vår uro og bekymring på Gud fordi vi vet vi er elsket, sett og holdt oppe av ham, så vil vi ha en indre ro og trygghet som gjør at omstendighetene ikke drar oss ned. Når Jesus får styre skuta leder han den sikkert forbi farlige klippekanter og gjennom truende bølger. Når Jesus får ta over og vi tar passasjerrollen, så vil vi komme trygt igjennom. Når vi legger det på Gud kan vi stole på at han hører og at han vil hjelpe, og mens vi venter kan vi gjøre det i tillit til hans godhet og nåde og med takk og pris for hvem han er. Mens vi går veien sammen med Jesus og lar han være los, så vil vi komme dit vi skal på den beste måten.

Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. (Sal. 71,14-16)

En liten oppdatering:
Nå er det ca 4 timer siden jeg postet innlegget. Etter jeg hadde gjort det kjente jeg bare den følelsen inni meg «nå gjør du det». Jeg tok telefonen til verkstedet og fikk mot normalt komme inn en time senere. Det som virkelig rørte opp takknemligheten i meg da jeg kjørte hjemover var at jeg hadde sluppet å betale, og den godheten fra deres side tok jeg som Gudsendt. Vi vet alle at det er ikke alltid det ordner seg så fort og greit, jeg er hvertfall ikke vante med det, men du hvor godt å merke Guds nåde, omsorg og hjelp så konkret og kjapt de ganger det skjer! Gud til ære, oss til gagn.

Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12

En smak av sommer

Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.