Jeg ble gjort oppmerksom på et vers jeg ikke har lagt merke til tidligere. Jeg har lest det flere ganger, men denne gangen ble det levende.

Med løgn tar dere motet fra den rettferdige, selv om ikke jeg vil gjøre ham noe vondt. (Esk. 13.22a)

Den jeg snakket med brukte det i en annen sammenheng enn de tanker jeg fikk, og slik er det med Guds levende ord, samme vers kan snakke inn i forskjellige situasjoner og gi oss forskjellige åpenbaringer.

Jeg har møtt endel folk som snakker på en måte om ting som gjør at jeg går bort fra dem motløs. Ofte har det seg slik at de snakker ned om andre, mens de fremhever egen fortreffelighet. Eller så snakker de som at deres meninger er de eneste rette og alle andre er feil. Så er det de som mener godt altså, og derfor sier de ting til meg som ikke er positive om meg (men det er ikke negativ kritikk altså, bare for å hjelpe… ehh). Jeg blir ikke oppmuntret av dem, jeg blir motløs. Deres ord slukker gnisten i mitt hjerte og det føles som om kreftene renner ut gjennom tærne og en tunghet og tomhet kommer over meg.

Mange av de ordene de sier er rett og slett ikke sanne. Kanskje er det en smule sannhet i det, men sannheten blir ofte fordreid eller så pyntet på at man ikke ville gjenkjent den virkelige sannheten hvis man kikket den i hvitøyet. Det å snakke halvsannheter og å bruke omsorg som unnskyldning for å rakke ned på folk er ikke bra, det er som verset sier: Ved løgn tas motet fra den rettferdige.

Opplever du at det er mennesker som snakker på en måte som gjør at du oftere enn ikke går motløs ifra dem? Kanskje er det fordi hva de sier ikke er helt sant? Eller kanskje fordi de bruker ordene sine for å trykke deg ned? Eller fordi de alltid må fremheve egen fortreffelighet? Uansett, det har aldri vært Guds mening at vi mennesker skal bruke ord til å gjøre andre motløse. Våre ord skal skape glede og tilhørighet, styrke og trøste, formane og rettlede, gi hjelp og støtte. Våre ord har makt, og hvis vi ikke er klar over egne feil, svakheter, sår og mangler, kan vi ubevisst gi mange gale ord til andre mennesker.

Jeg velger å tro at folk flest ikke bevisst er ute etter å gjøre andre motløse ved å snakke som de gjør, selv om jeg vet at det ikke er uvanlig at mennesker velger løgn og bakvaskelse for å knekke andre. Derfor trenger jeg trenger å være bevisst på at det kanskje er slik selv om det ikke skal være slik. Hvis andre menneskers ord bare frustrerer meg og gjør meg motløs, er det da de rette menneskene å bruke enda mer tid sammen med?

En annen tanke jeg har sittet med. Det er flere ganger jeg har snakket med mennesker og bare visst at hva de sier ikke er sant, og ettertiden har vist at det var slik (jeg tror det var Den Hellige Ånd som gav meg den innsikten). Men så er det ganger jeg har snakket med mennesker og gått derfra nedtrykt, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor? Kanskje er det et tegn på at hva som er blitt sagt ikke er sant? Kanskje kjenner jeg på motløshet fordi ordene som ble delt ikke var til det gode men til det onde?

Gud vil aldri bruke sine ord for å skade oss, og han vil aldri tale løgn eller halvsannheter, la oss ha ham som forbilde i hvilke ord vi velger å gi til andre.

En liten ettersleng: Da jeg hadde de siste 5 linjene igjen å skrive kom det inn en ny mail, jeg måtte smile da jeg så hva det var. Greit nok det var reklame, men det var for ei kommende studie-bok om å vite hva man skal si, hvordan man skal si det og når det er best å bare holde munnen lukket (Zip it av Karen Ehman)

«Ja takk, begge deler» er velkjente ord for mange, og dessverre er det slik mange kristne lever også. Ja takk, litt himmel og litt verden, litt hjelp fra Gud og litt egen styrke, litt helliggjørelse, men ikke så mye at jeg må slutte med alt. Ja takk, begge deler funker rett og slett ganske dårlig hvis vi ønsker et sterkt og virkekraftig kristenliv.

I Markus 11. 27-33 er en episode som kalles Jesu fullmakt. En gjeng ledere kommer til Jesus og stiller spørsmål ved hvem som har gitt han fullmakt til å gjøre hva han gjør. Jesus svarer med å stille dem et spørsmål tilbake: «Johannesdåpen, er den fra himmelen eller mennesker?» De som spør ønsker ikke å gi et svar på dette fordi de uansett hva de sier vil havne i en kinkig situasjon, så de spiller dummere enn de er og svarer at de vet ikke. De vil ikke at Jesus skal stille spørsmål om hvorfor de ikke tror hvis de svarer himmelen, og de frykter for menneskemengden hvis de svarer fra mennesker. Det siste verset viser godt dette og Jesus sin respons

Så svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.» (vers 33)

Det ble plutselig et veldig alvor over disse ordene for meg, og mest sannsynlig henger det sammen med to andre vers jeg rett før hadde stoppet opp for. De er hentet fra stunden rett før Jesus rir inn til Jerusalem på eselfolen. Han sier disiplene skal gå inn til byen og finne en eselfole som står bundet og som intet menneske har sittet på, den skal de løsne og ta med seg. Hvis noen spør dem om hvorfor de gjør dette, skal de bare si: «Herren har bruk for den og han sender den straks tilbake igjen» (Mark. 11.3). Disiplene går avgårde og finner folen, og mens de løsner den så blir de stilt spørsmålet Jesus nevnte. Svaret deres og reaksjonen til de som spurte var hva som fikk meg til å stoppe opp.

De svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de gå. (vers 6)

Så enkelt, de svarte akkurat som Jesus hadde sagt og da fikk de gå. Tenk om vi ble flinkere til å handle mer nøyaktig på de ting Jesus forteller oss? Tror ikke du også at da ville mye gått enklere for seg og ikke krevd så mye slit og annet? Det tror jeg, jeg tror vi gjør lurt å å være mer lydhøre og mer villige til å følge Jesu instrukser nøyaktig.

Og her kommer vi over på at det fungerer dårlig med «ja takk, begge deler». Vi kan ikke velge litt himmel og litt verden, litt Jesu og litt meg. Det er bare ikke slik det fungerer. Hvis Gud sender oss på et oppdrag så forventer han at vi fullfører det som vi ble fortalt. Hvis Jesus har sagt det er noe vi skal gjøre, så ventes det at vi gjør det. Uavhengig av situasjoner og mennesker rundt oss. Vi skal ikke som lederne i teksten over være mest opptatt av å verne om eget navn og rykte, men vi skal være opptatte av å tjene Gud fullt og helt.

La meg bare nevne ett par eksempler helt kort.
Hvis Jesus sier at vi skal gi noen 2tusen kroner og vi gir 1500, er det riktig?
Hvis Jesus sier vi skal tilgi noen som har gjort oss galt, er det da rett av oss å kun gi tilgivelse for deler av det gale?

Alvoret for meg ble liggende i det siste svaret til Jesus, hvis ikke de ville gi et ordentlig svar til ham, så fikk de ikke svar på hvor Jesus hadde sin fullmakt fra. Og det er her jeg tror vi mister mye mange ganger, vi er ustøe i vår vandring og vi er ikke alltid helt lydige, og dermed mister vi endel av hva Jesus har for oss.

Hvis vi lever (bevisst og med overlegg) etter ja takk begge deler kan vi heller ikke forvente at hele himmelens ressurser er på vår side og at vi alltid får den hjelp og støtte vi mener vi har krav på. Vi må stå opp og ta et valg for Jesus som innebærer at vi løfter hans navn opp og lever etter hans ord, uansett hva mennesker rundt oss sier og mener, uansett om det vil sette oss i en vanskelig situasjon, uansett om det vil bli hengende ved vårt navn og rykte. Vi kan ikke bare følge Jesu når «vi føler for det».

Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. (Matt. 10:22-23)

Etter ei helg som har sugd mer krefter ut av meg enn jeg liker å innrømme, var det tungt, ja nesten umulig å skulle sette seg ned å skrive. Ikke har jeg fått lest mer enn et vers her og der, og hva skal man da gi til andre? Jeg har alltid ment at jeg skal ha et ord fra Herren å dele, ikke bare dele noe for å la stemmen min høres. Siden jeg ikke orket å følge opp lesingen verken i Jeremia eller Markus, valgte jeg å slå opp i salmene bare for å få meg litt mat om ikke annet. Og den salmen jeg havner på er salme 100, ei salme som har vært spesiell for meg i flere år.

Tjen Herren med glede, kom fram for ham med jubel leser vi i vers 2 og allerede der stoppet jeg. Kom fram for Herren med glede? Glede? Jeg kjenner ikke noe på glede, jeg kjenner på milevis av slitenhet… med jubel? Vel, sukk og tårer høres mer ut som om er i min lei. Så kommer tanken: Jammen, fordi om du er så sliten som du er nå, så kan du glede deg i Herren. Gud ser på deg med glede også i denne stund når du er mer enn sliten og ikke orker gi noe, du kan glede deg over at du er elsket og juble over at du er tilgitt og får leve under nåden. JA! Jeg kan!

Det er så godt å kunne være ærlig om sine egne følelser og tanker mens man leser. jeg trenger ikke gjemme meg for Gud. Han kjenner hele meg, han elsker meg alle dager, han ønsker å dele fellesskap med meg om jeg er pynta i finkjole eller subber rundt i slitt joggebukse. Gud finner glede i meg hver dag, og jeg kan finne glede i ham hver dag.

Kjenn at Herren er Gud! fortsetter det med i vers 3, Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokk han gjeter.

For Gud er det mer enn greit at jeg er meg selv slik som jeg er den enkelte dag, ja det er vel slik at det er det han ønsker av oss? At vi er ærlige om egne liv? Jeg er hvertfall veldig takknemlig for å ha en Gud som fryder seg over meg selv når sliten-dobbelt-haka henger ned i knehøyde og tårene har forflytta sminka fra i går noen hakk lenger sydover.

Du trenger ikke være på topp for at Gud skal elske deg eller synes godt om deg, Gud elsker deg alltid. Gud ønsker å være med deg der du er, om det er sol eller regn, latter eller sorg. Du er alltid god nok for Gud, alltid. Uansett om du orker å tjene i menigheten eller ikke, uansett om du må trekke deg fra en oppgave eller orker å gå inn i en ny, uansett hvordan din dag og dine følelser og tanker er, du er god nok som den du er der du er. Gud møter deg ikke «på andre siden av gata», han møter deg der du er.

Når jeg blir minnet om at Gud tar meg som jeg er og at jeg er god nok som jeg er og der jeg er, ja da er det såååå  mye enklere å glede seg og være takknemlig. Ikke fordi jeg er så innmari flink, men fordi Gud er så god mot meg. Ikke fordi jeg plutselig har tusenvis av krefter, men fordi frelsens glede fikk titte fram og varme hjertet mitt, ja det ble til og med så varmt at jeg sitter og smiler her jeg taster i vei! Og når vi har slik en god og stor Gud, da blir det en enkel, takknemlig og gledesfylt ting å gjøre hva vers 4 og 5 sier:

Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang! Lov ham, velsign hans navn! Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt  til slekt.

Har du noen gang opplevd at Gud har sagt du skal gjøre noe som virker komplett umulig ut? Jeg har, mange ganger. Det har vært tider der folk har gått mot meg med løgner, og Gud har sagt jeg skal være stille. Andre ganger har folk gjort skikkelig stygge ting mot meg, og Gud sier jeg skal tilgi og gå videre. Så er det de gangene jeg ber om tålmodighet og styrke, og ting blir øyensynlig bare verre.

Kanskje opplever du dette nå? At Gud har bedt deg om å gjøre noe som virker umulig ut? Det kan være å gå til noen mennesker, det kan være en praktisk ting eller kanskje Gud har bedt deg om å ta tak i noe ved deg selv som ikke er bra. Uansett, du står der og føler at dette er bare ikke mulig.

I Markus 6:10-46 leser vi historien når Jesus metter 5000 (på sidelinjen, har du tenkt på at Jesus talte til alle disse menneskene, uten mikrofon? Tror han måtte heve stemmen litt innimellom for å bli hørt). Altså, der er de altså, alle de tusener som har hørt Jesus tale og det har ei stund kommet noen mageromlinger fra de ulike kantene. Disiplene tenker at de får jo sende folket avgårde til omliggende landsbyer og gårder så de kan få seg litt mat, det er tross alt sent på dag. Og da kommer den velkjente linjen: Dere skal gi dem mat! Hva???

Vi vet alle hva som skjer, men la oss se litt nærmere på hvorfor dette Hva???et kom. Det kom fra disiplene fordi de, som oss, tenker og ser menneskelig på den utfordring eller det oppdrag som ligger foran dem/oss. Vi kobler inn menneskelig fornuft og innsikt og vurderer situasjonene med menneskelig forstand. Og da ender vi opp som disiplene: Dette er bare ikke mulig.

Jesus gir oss noen pekepinner til hvordan vi kan takle våre umulige oppdrag gjennom hvordan han håndterer situasjonen. For det første: Hva er tilgjengelig av ressurser? De hadde noen få brød og fisker, hva har vi? Kanskje litt tålmodighet, litt innsikt, litt tid, litt penger? For det andre: Det som var tilgjengelig ble lagt i Jesus sine hender. Og som brød og fisker ble lagt i Jesu hender, må vi legge våre ressurser og liv i Jesu hender. Legg ned alt du har og er, dine sår og dine styrker, dine evner og dine mangler, legg det alt i Jesus sine hender. Det tredje punktet er det bare Jesus som kan gjøre: Han velsigner og bryter brød og fisker. Vi må stole på at Jesus vil både velsigne oss og våre liv, samtidig må vi også være forberedt på at det kan være ting i oss han vil fjerne eller la oss gå gjennom sønderbrytelse for at vi skal bedre utrustes til å leve Kristuslivet i hverdagen og gjøre hva han har kalt oss til. Så er det fjerde punkt: Jesus gir hva han har velsignet og brutt tilbake i disiplenes hender og sier at nå skal dere gjøre deres. Og det må vi også. Vi må gå med hva Jesus har gitt tilbake til oss, vi går med den styrke, den visdom, den kraft vi har. Vi vurderer ikke mengdene vi har, men vi stoler på at når Jesus sier gå og gjør sånn, så vil vi ha hva vi trenger for å fullføre oppdraget.

Mange oppdrag i livet føles umulige ut, og de er det i menneskelig kraft og med menneskelig fornuft, men la oss ikke glemme at vi har å gjøre med den Gud som bragte universet fram ved sitt ord og som ved sitt ord skapte alt vi er og har. Det er kanskje umulig for deg i din egen kraft, men ikke i Gud sin kraft.

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

Spør jeg «hvem er Jesus?» så vil mange komme med flere svar på rappen. Stiller vi spørsmålet litt annerledes, «Hvordan var egentlig Jesus da han gikk her på jorden?» så er det flere av oss som vil ta en tenkepause før vi svarer. Det er liksom ikke like enkelt å svare på… Jo da, vi vet han helbredet og talte om Guds rike, vi vet han stod opp mot de religiøse og stod opp for de svake og utstøtte, og det er liten tvil om helbredelser og demonutdrivelser. Det vet vi, men hvordan var personen Jesus? Hva var det som gjorde han sint? Glad? Lei seg? Hva fikk han til å føle på medlidenhet? Harme? Glede?

Jeg har tenkt litt på dette i det siste, at selv om Jesus er midtpunktet for troens basis, så har vi ofte en tendens til å sette han i ytterkanten når vi leser i Bibelen. Mange liker bedre å lese brevene enn å lese evangeliene, og er det egentlig ikke litt rart? Selv om brevene selvsagt er viktige og inneholder sterkt budskap om Jesus, så kanskje trenger vi å bruke litt mer tid med å bli kjent med Jesus slik han var da han gikk på jorden?

Hvis vi ser på hvordan han behandlet mennesker, vil vi ikke da lære hvordan vi skal være mot mennesker? Hvem var Jesus hard mot, og hvordan og hvorfor? Hvem var han mild mot, hvorfor og på hvilken måte viste han det? (tenk f.eks på kvinnen som rørte ved kappen hans og ble helbredet umiddelbart) Hvordan brukte Jesus tiden sin? (tenk f.eks. etter på hvor ofte han trakk seg tilbake for å be, selv om det var masse folk med behov rundt ham) Hvordan tok Jesus kontakt med mennesker?  Begynte han med å peke på deres synd eller begynte han med småsnakk? (tenk f.eks på historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen). Hvilke tema snakket Jesus mye om?

I Markus 3:1-6 leser vi at Jesus helbredet en mann med vissen hånd, på sabbaten av alle ting! Dette skaper oppstyr for det er enkelte som mener at dette er helt horribelt og å bryte sabbaten. Jesus sin reaksjon forteller meg mye både om hjertet han har for de som lider, om frustrasjonen over hvor langt bort fra lovens mening de lærde var kommet, om den sorg som ligger på Guds hjerte over menneskers harde hjerter og om det dype ønske Gud har om å hjelpe mennesker.

Men han sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og kom fram!» Så spurte han dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Men de tidde. Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter, og sa til mannen: «Rekk fram hånden!» Mannen gjorde det, og hånden ble frisk igjen. (v 3-5)

Jesus er de gode nyhetene, men hvordan levde og snakket han? Hvem var han da han gikk på jorden? Jeg trenger å vite det også, og ikke bare vite om den oppstandne frelser og herre. Jeg merker at jeg trenger å bli bedre kjent med hvordan Jesus var mens han levde, for gjennom det vil jeg ikke bare komme nærmere han, men jeg vil også lære hvordan jeg på en praktisk måte kan leve ut evangeliet i min hverdag.