En kveld for noen uker siden kommer jeg ut av en butikk og vender nesen mot hvor jeg parkerte bilen. På utsiden av bilen foran meg står ei dame og jeg får øyeblikkelig tanken «du har rygget i meg». Når jeg kommer bort til bilen og låser opp kommer hun. «Jeg tror jeg har rygget i deg». Jeg legger inn hva jeg har i hendene og sier at vi får jo se om det er noe skade. Vi kikker begge, men ser lite pga mørket. Jeg får nummeret hennes og lover at uansett om det er skade eller ikke, så gir jeg henne beskjed dagen derpå når jeg har fått se på  bilen i dagslys. Formiddagen etter så minner Gud meg på at den damen trenger en oppmuntring. Der og da gjør jeg ikke noe mer med det da jeg må ut døra. Vel hjemme igjen så sjekker jeg over bilen og finner en liten skade, men jeg ser ikke noe poeng i å gjøre noe ut av det. Noen timer senere så skriver jeg ei melding til henne at jeg fikser opp i dette selv og at hun ikke trenger tenke mer på det, og så ønsker jeg en fortsatt god og velsignet helg. Samme kveld minner Gud meg igjen på at hun trenger en oppmuntring, og denne gangen handler jeg. Jeg gjør ferdig en lue med Mariusmønster og pakker inn og jeg setter meg og skriver et brev der jeg sier at jeg tror ikke det var tilfeldig at hun «bumpet inn» i meg, fordi Gud har minnet meg om at hun trenger en oppmuntring. Så deler jeg ord om en Gud som ikke er fjern men tilstede i våre liv og som ønsker å hjelpe oss og støtte oss. Dagen etter finner jeg adressen hennes og slipper brev og pakke i postkassa. Jeg har ikke hørt noe, men det er ikke viktig, det viktige var at dette uhellet satte meg i en posisjon hvor jeg kunne gi ord og oppmuntring fra himmelen til henne.

Han skal vokse, jeg skal avta. (Joh. 3:30)

Det som er viktig er at jeg handlet på den impulsen Gud gav meg. Jeg valgte å ikke gjøre noe stort ut av uhellet hennes. Jeg valgte å velsigne og ikke forbanne og jeg valgte å gi ut en oppmuntring og noen ord fra himmelen. Det er det viktige, at jeg valgte å være mer som Jesus, å vise nåde og godhet, å gi trøst og oppmuntring, samtidig som jeg pekte på den eneste, sanne Gud. Når jeg tar ett skritt tilbake så åpner jeg opp for at Jesus kan tre frem og bli tydeligere i og gjennom mitt liv.

Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. (Kol. 1:9-10)

Mange kristne har en forkjærlighet for å kun snakke om Jesus og dette fører i mange tilfeller til et avstumpet åndelig liv. Det var aldri meningen at vi kun skulle snakke om Jesus, meningen er at vi skal bli som Jesus, snakke som Jesus og leve som Jesus. Og det valget står vi overfor mange ganger daglig, når utfordringer møter oss, når bitterhet reiser seg, når frustrasjon svinger innom, når valg må tas, når vi må prioritere tid og krefter og i mange andre situasjoner. Vi gjør ikke vår plikt som kristne ved å kun snakke om Jesus, vi må legge vårt hjerte og vår kraft i å leve og snakke som Jesus. Gud utvalgte oss ikke til å kun snakker om ham, men til å bli et folk som ligner ham og gjennom både ord og liv forkynner hans pris og herlighet.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. (Joh. 1:14)

Evangeliet er de gode nyheter, nyheten om at Jesus kom, tok på seg vår skyld, gjorde soning og med alt dette åpnet en vei for oss til Faderen. Men dette gode budskapet, hvordan ser det ut?

Hvordan vil «gode nyheter» se ut for en som er sulten, tørst og trøtt? Vil det være en 2-minutters utlegging om at Jesus har gjort alt og det er bare å ta imot med en kort bønn? Eller er gode nyheter de som gir varme klær, noe å spise og ord om at jeg elsker deg fordi Jesus elsket meg først?

Hvordan vil de «gode nyheter» se ut mot en som er deprimert og motløs? Er det de fromme ordene om at du er ikke alene og jeg skal be for deg mens man hurtig haster videre? Eller er det den som setter seg ned og sier: Fortell meg, jeg lytter mens de med omsorg deler smerten og byrden og gjennom en klem og påfølgende ord gir nytt håp og styrke?

Vi tenker først og fremst på evangeliet, på de gode nyhetene, som ord, men kanskje er det mer riktig og virkekraftig hvis vi lar ordene få liv gjennom våre handlinger? Akkurat som ordet ble menneske må vi mennesker bli ordet, og det betyr at vi må mer enn å snakke, vi må leve ut hva vi tror på. Ingen av oss kan redde hele verden, men vi kan alle være tilstede for det ene mennesket som er rett foran oss.

Siden jeg er så heldig å ha overnattingsgjest i hus velger jeg å hente fram ett innlegg skrevet og postet for ett par år siden. Ønsker dere alle ei god og velsignet helg.
Fatt mot, du er Guds dyrebare barn!
*****

Når føler du deg mest elsket av Gud? Når du er på topp eller på bunn?

Vi vet det egentlig, å kjenne Jesus og å få være i Guds nærvær er hvor vi opplever ekte glede og dyp fred. Det er i Faderens trygge favn at vi finner ubetinget kjærlighet. Det er ved Herrens bord vi finner en utømmelig kilde av styrke, glede, fred, visdom og alle andre velsignelser. Det er gjennom å bli likedannet Kristus vi får nærmere kjennskap til hvem Gud er og hvor god han er. Det er gjennom at vi blir mindre i oss selv at Gud får rom til å øse ut mer av seg selv inn i våre liv, og gjennom at han får vokse, mens jeg avtar, finner jeg større styrke, dypere glede, nærere fellesskap.

Men det er en del av meg som vil klare selv. Jeg vil vise at jeg er god nok, at jeg fortjener det gode, at jeg er verdt både tid og krefter. Uansett hvor mye jeg sier jeg ønsker ubetinget kjærlighet, så sliter jeg med å ta det imot. Det skader egoet at andre elsker meg når jeg har gått på tryne. Det bringer flauhet i hjertet når andre ser at jeg «mister grepet» og ramler sammen. Det knekker stoltheten når jeg foran andres øyne feiler, snubler, faller og bare gir opp. Jeg vil bevise både overfor Gud og mennesker at jeg fortjener aksept og kjærlighet.

En av de tøffeste tingene for meg er faktisk å akseptere Guds nåde og kjærlighet for meg. Jeg har ikke problem med at Gud elsker og er nådefull mot menneskeheten og andre mennesker, men jeg sliter med å godta og ta imot det samme i mitt liv. Det er så lett å børste bort ordene jeg er glad i deg, stolt av deg og du er fantastisk. Jeg sliter med å våge å ta dem fullt og helt til meg, å tro dem med hjertet er litt for vanskelig. Jeg vet at jeg ikke burde være slik, men jeg er slik… og jeg har mange ganger lyst å grine over at jeg er slik.

For jeg kjenner mitt hjerte bedre enn mennesker flest. Jeg vet jeg feiler og faller, jeg vet jeg er svak og orker ikke alltid å kjempe, jeg vet jeg mister tålmodighet og tenner på alle plugger, jeg vet… og jeg vet at innfor Gud er det kun en ting jeg fortjener: Evig straff fordi jeg har syndet mot ham.

Samtidig vet jeg at det er en ufattelig kjærlighet og en nåde som overgår alt hva mitt sårede, svake og trengende hjerte lengter etter. Hva jeg trenger finner jeg hos Gud og Gud alene. Gud elsker meg og han ordnet selv opp i hva jeg ikke kan klare. Jesus tok min skyld på seg, han sonet min straff og ved hans blod er jeg vasket ren og kan med frimodighet tre frem for Herren. Jeg er ikke lenger en fiende av Gud, jeg er hans elskede datter. Jeg er ikke lenger en omstreifende vandrer, jeg er hjemme hos Gud. Jeg er elsket på tross av alle mine feil og min tilkortkommenhet, jeg er akseptert på grunn av hva Jesus gjorde.

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1)

Gud hjelp meg å slippe stoltheten, hjelp meg med å rive ned murene jeg har bygd opp for å beskytte hjertet, hjelp meg å ta inn din grenseløse, evige, perfekte, barmhjertige og gode kjærlighet. Hjelp meg til å slippe deg inn og hjelp meg til å kunne ta imot din kjærlighet.

Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten. (2. Tess. 2:13)

Det er ganske fantastiske ord, at vi er utvalgt av Gud! Har du tenkt over hva det faktisk innebærer at Gud har valgt deg? Det snakker om verdi og om å være ønsket. Når Gud har valgt deg så sier han også at jeg elsker deg, jeg ønsker å bruke tid sammen med deg, jeg vil være i fellesskap med deg. Det å være Guds utvalgte er kanskje den ultimate bekreftelse på verdi og mening?

Det faktum at Gud har utvalgt deg beviser at du er både dyrebar og verdifull. 

I efeserbrevets første kapittel kan vi lese at vi ble utvalgt i Kristus allerede før verdens grunnvoll ble lagt. Det er noe stort over det hele, Gud valgte oss ikke fordi vi var ynkelige eller så på ham med triste valpeøyne, nei til og med før vi var i menneskers tanker så valgte han oss, deg og meg, til å vinne frelsen i Kristus og med det bli hans barn. (Ef. 1:4-6).

Gud trengte ikke å velge oss, men han gjorde det like vel. Vet du hvorfor? Fordi han elsker oss. Han utvalgte deg fordi han elsker deg. Han utvalgte meg fordi han elsker meg. Guds utvelgelse kommer fordi han elsker oss og ønsker å være i fellesskap med oss. Guds utvelgelse er alltid fundert i kjærlighet og nåde, aldri i våre prestasjoner eller for den saks skyld, store feil og fall.

Mennesker kan mange ganger velge oss bort, men slik er ikke Gud. Han er trofast i sin utvelgelse og han står for de valg han har tatt. Det er heller ikke slik at han har skiftendes humør og synes vi en dag er ok å være med mens den neste er vi slitsomme, nei, hver dag ønsker han at vi velger å trekke oss nær til ham slik at vi kan dele fellesskap og så vi kan få del i alt det gode han ønsker å være for oss og gi oss. Gud har utvalgt oss, nå er det opp til oss å velge ham, hans vei og hans rike.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Pet. 2:9)

Du er hellig fordi du er i Kristus, og fordi du er i Kristus ser Gud på deg med velvilje. At du har Guds favør over ditt liv er av ren skjær nåde, det har ingen ting med dine egne prestasjoner å gjøre, kun med Kristus sine. Da Jesus tok ditt skyldebrev med seg på korset og gjorde soning for dem, så åpnet han døren og muligheten for at du kunne leve i fellesskap med Gud. Da du aksepterte Jesu verk på korset og tok imot frelsen, så ble du i Guds øyne hellig og rettferdig.

Det er ved korset du finner både din identitet og din mening, ikke i egne eller andres tanker og mening om deg, men i Guds ord og i hvordan Gud ser på deg i Kristus.

Hvem du er og hva du skal gjøre må aldri være grunnfestet i det gamle mennesket, i hva vi kaller gamle Adam eller syndenaturen, det må være i den nye skapningen som er i Kristus. Du finner aldri din verdi og mening ved å høre på hva andre sier om deg eller ved å vurdere deg selv opp mot andre, du finner det bare i Jesus. Den sanne identiteten din har ingenting med navn, yrke, status, barn og venner å gjøre, men den har alt med Gud å gjøre.

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!
For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
(2. Kor. 5:17 og 19)

Ikke se ned på deg selv fordi du føler andre kan bedre. Du er i Kristus hellig og rettferdig, elsket og tilgitt, kalt og utrustet, forsonet med Gud og utvalgt. Du er hans dyrebare og høyt elskede barn, ikke en ‘nobody’ som andre kan tråkke på eller se ned på.

Ikke se inn i deg selv for å finne ut hvem du er, ikke se til andre etter bekreftelse på din verdi, se på Jesus, se i Guds ord, se til din skaper og Far.

På let etter mening og verdi,
falt mørket tungt om meg.
Andre sa ord som trykket ned,
jeg selv så bare udugelighet.
Men du Gud, gav meg aldri opp,
og søkte stadig etter meg.

Den dagen jeg gav opp å kjempe,
og gav slipp på å ha all kontroll,
er ikke dagen jeg mistet meg selv.
Den dagen jeg valgte å tro,
alt det gode du gjorde for meg,
er dagen jeg ble levendegjort.

Da du fant meg, fant jeg meg selv,
Og jo bedre kjent jeg blir med deg,
jo mere finner jeg meg selv.
La meg se meg selv med dine øyne,
og hjelp meg tro jeg er alt du sier jeg er.

I Kristus er jeg dyrebar,
utvalgt og utrustet til tjeneste.
I din kraft og styrke vandrer jeg frem
og vil for alltid dine storverk forkynne.
I Kristus er jeg for alltid trygg
og alt er meg gitt av nåde så stor.