Jeg sier ikke dette fordi jeg mangler noe, for jeg har lært å være fornøyd under de forskjellige forhold jeg har vært i. Jeg vet hva det er å være fornedret, og jeg vet hva det er å ha overflod. Overalt og i alle ting har jeg lært både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød. (Fil. 4:11-12)

Har du noen ganger hørt om en rik som har nok penger?

De færreste vil innrømme at de er av typen som stadig vil ha mer og bedre fordi de fortjener det. Man snakker om at vinner man den store lotto-potten så skal man hjelpe ditten og datten, men hvem er det egentlig man vil hjelpe mest? Man jobber mer enn nødvendig fordi vi skal forsørge familien bedre, men er det egentlig ikke for å henge med i verdens kjøpekalas?

De rikeste menneskene jeg har møtt er de som er fornøyde med nok og som samtidig er takknemlige for at de har mer slik at de kan hjelpe andre. Disse menneskene har ofte en bevissthet om egen svakhet, om egen indre fattigdom som gjør at de kan gjenkjenne og identifisere seg med andre menneskers fattigdom på flere plan.

De har ikke vansker med å si at de gjerne vil ha lette og gode dager, men at det er viktigere å leve rett enn enkelt. De velger å være fornøyde når de har hva de trenger og de velger å se andre og å hjelpe. De vet at for å ha det godt trenger de ikke like mye som alle rundt dem- bare litt mer enn nok, og viktigere for selvfølelsen er å kunne hjelpe andre, ikke å ha mer selv.

***
Dagens luke i adventskalenderen på den andre bloggen inneholder to strikkede kluter som du kan være med i trekningen av ved å gjøre noe så enkelt som å skrive navn og adresse inn i et skjema og trykke send.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. (2. Kor. 1:4-6)

Vi tenker ofte at vi må være sterke og kraftfulle hvis vi skal hjelpe andre, men ofte er det det motsatte som er tilfelle.

Hvis jeg kommer rik på mer enn nok og mangler ingenting, uansett om det er fysisk, økonomisk, menneskelig eller åndelig talt, hvordan skal jeg da kunne hjelpe den som er fattig? Vil jeg ikke bare trykke den andre ned og skape større rom for motløshet og håpløshet? Men hvis jeg erkjenner min egen fattigdom, i hjerte og sjel, vil jeg kunne forstå på et dypere nivå og jeg vil også møte den andre på et mer jevnbyrdig nivå.

Vi kan ikke hjelpe dem som lider, uten å selv ha kjent på lidelse.
Vi kan ikke trøste den som sørger, uten selv å ha opplevd trøst for sorgen.
Vi kan ikke hjelpe den motløse, hvis vi aldri har opplevd å ikke makte selv.

Det er kun når vi erkjenner at vi selv er i stort behov av Guds nåde og hjelp, at vi på en nyttig og god måte kan være der for andre i deres nød, prøvelse, fattigdom, sorg og utfordringer. Når vi erkjenner og omfavner vår egen fattigdom som noe bra, så kan vi være Guds redskap for å nå en lidende verden.

****

I dag starter adventskalenderen på den andre bloggen. Hver dag kan du være med i trekningen av en liten, hjemmelaget ting. For å lese om dagens gave og evt melde deg på trekningen, se HER

Det er utrolig hvor mye ressurser vi har tilgjengelig i løpet av få sekunder, om vi vil lese småstykker, utgreiinger eller høre taler- det er alt noen tastetrykk unna. Det er positivt at vi enkelt kan hente fram slike ting, men det er også noen store farer ved det.

La meg spørre deg, hvor ofte setter du spørsmålstegn med hva du leser her på bloggen? Antageligvis for sjeldent… Forstå meg rett, jeg er ikke ute etter å lure noen, jeg prøver ikke å sko meg på evangeliet og jeg skriver utfra hva jeg har sett og erfart. Men jeg er også veldig klar over at jeg bare har skummet overflaten av de ufattelige rikdommer Skriften inneholder og jeg har bare sett en liten flik av hvem Gud er og hvordan hans rike er og vil bli. Jeg tror at hele Guds ord er sant og troverdig, men jeg vet også at min innsikt og forståelse av Guds ord ikke er. Jeg er underveis på så mange vis… og nettopp derfor er det jeg med jamne mellomrom minner om dette: Du skal prøve alt og holde fast på det gode.

Flere av dere har over tid opparbeidet en tillit til meg som gjør at dere ikke gransker og vurderer hva jeg skriver så nøye, fordi dere stoler på meg (takk for tilliten). Og det samme gjør vi i forhold til kjente forkynnere, forstandere, evangelister og andre. De vi hører mye godt om, de vi har et positivt bilde av, de vi har kjent i noen tiår, de har vi tillit til og ofte så glemmer vi å vurdere hva de egentlig formidler. Vi svelger hva som blir servert uten å vurdere «næringsinnholdet og renheten» i hva vi blir servert.

Jeg tror de aller fleste som deler evangeliet med andre er både velmenende og oppriktige. Det er mennesker som elsker Gud og som ønsker å føre mennesker inn i tettere og dypere fellesskap med Herren. Jeg tror fåtallet er ute etter kun egen vinning og for å skaffe seg suksess og kjendisstatus. Den tilliten har jeg, men det betyr ikke at jeg godtar og svelger ned alt jeg hører.

Hvis jeg leser på nett eller i en bok, hvis jeg hører en tale på konferanse, nettet eller i menigheten, jeg har et ansvar for å vurdere hva jeg leser og hører opp mot Guds ord. Stemmer hva jeg her leser/hører med summen av Guds ord? Er dette virkelig slik det er?

Dette ansvaret har den enkelte troende, vi må granske skriftene og vi må vurdere hva vi leser og hører opp mot hva skriftene sier. Vi skal ikke ha mistro til andre, men vi skal være oss vårt ansvar bevisst- og det er den enkeltes ansvar å vurdere hva man tar inn.

Vanligvis har jeg en aning om hva jeg skal skrive når jeg åpner dataen, ikke denne gangen. De gangene jeg ikke har en aning, pleier jeg å få det når jeg kommer inn på en av bloggene, ikke denne gangen. Så etter å ha sittet og arbeidet med ett par sider og et innlegg på den andre bloggen var det tid for en pause (det kommer adventskalender med daglig give-away på den andre bloggen, vil du vite mer kan du lese innlegget det nærmer seg advent).

Jeg kobler ut og sukker til Gud: Gud, er det noe du vil jeg skal fortelle dem? Og svaret er der umiddelbart: Jeg er trofast.
Jeg svarer tilbake at «ja det er du» og tanken om at noen sliter og trenger denne påminnelsen kommer raskt etterpå. Er det deg? Kanskje er det du som opplever at livet er ikke godt akkurat nå, at problemene og utfordringene er større enn du kan overskue og du vet ikke hvordan du skal komme deg gjennom enda en dag med det slitet…

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt,  den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag. 3:22-23)

Jeg er trofast, sa Gud, og det skulle jeg si videre til deg, Gud er trofast- alltid.
Når du ikke har krefter, Gud er trofast.
Når du ikke ser lyset. Gud er trofast.
Når sykdom rammer deg eller dine nærmeste, Gud er trofast.
Når pengene har ørnevinger, Gud er trofast.
Når venner forsvinner, Gud er trofast.

Gud er trofast, alltid og gjennom alle ting og tider.
Følelsene våre kan gjerne si noe helt annet, at Gud ikke bryr seg og at han ikke kan hjelpe, men sannheten er at Gud er trofast, han ser deg og din sak, han kjenner dine utfordringer, han teller dine tårer, han forstår det er tøft og han har fremtid og håp for nettopp deg.

Det er vanskelig å aktivisere troen når man er sliten og utenfor, men det er viktig. Vi må minne oss selv om alle de ganger Gud har vist seg trofast, vi må bekjempe løgnen som hvisker til oss med sannheten i Guds ord, vi må velge å legge byrdene på Herren (og gjenta det hver gang de prøver å komme tilbake) og vi må forstå- og velge å tro- at Gud virker i våre liv, gjennom våre liv og på våre vegne- selv når vi ikke ser eller føler det.

Uansett hva du møter her i livet: Gud er trofast, også mot deg.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12.2)

Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6:11b-12)

De siste par ukene har jeg til stadighet blitt minnet om at det finnes en usynlig virkelighet som vi ikke må glemme, overse, overdrive eller undervurdere. Det finnes et mørkets rike som kjemper mot lysets barn og mot han som sitter på tronen i våre liv.

I eget liv har jeg opplevd at det har rast i eget følelsesliv og også at det er kommet angrep på barna mine i forstand av mobbing, kroppslig ubehag og annet. Og en del av dette er med menneskelige øyne uforklarlig. Det er ikke noe særskilt grunn til at noe av dette skulle skje, det er ingen fornuftig forklaring på at vi skal oppleve disse tingen nå. Og jeg har hørt det fra flere andre trossøsken som jeg holder nær, nå raser det rundt dem og i dem.

Det vi snakker om er mer enn naturlige svingninger i livet, det er mer som at du treffes av en veivals, at bunnen i deg ramler helt ut, at mørket og tomheten plutselig blir enorm og at det er en konstant utmattelse og uro over det hele. Det som er uforklarlig og uforståelig med menneskelig forstand, er helt selvfølgelig his vi ser på det med åndelige øyne og visdom.

Det foregår en kamp mellom det gode og det onde i den åndelige verden, og som troende er vi midt i skuddlinjen. Jo mer du velger å leve overgitt Guds vilje og vei, jo mer hel du er i din ferd med Herren, jo flere og kraftigere angrep vil du oppleve.
Samtidig, vi skal heller ikke glemme at også nyfrelste opplever sterke angrep. Ofte på en litt annen måte  i form av spørsmål som : Er Gud virkelig, er jeg frelst, har jeg brukt opp nåden, dette er ikke for meg osv samtidig som de opplever latter, motstand og avstandstakelese fra f.eks. familie, venner og folk på skole/arbeid.
Så har vi dem som har fornyet sitt løfte til Herren, de som for en tid var lunkne men som har vendt om og igjen begynt å følge Herren helhjertet, også disse opplever angrep. Det kan være muligheter som går tapt, at alt plutselig blir veldig travelt (f.eks akkurat i det tidsrommet man skulle be/lese) , at andre synes man er blitt for ekstreme og annet.

Vi må ikke tro at demoner og mørkets rike kun opererer i bushen i Afrika eller i fjerne strøk av Asia, dette er en virkelighet som er like sann og reell også her i vesten. Vi har prøvd å få den til å forsvinne ved å ikke snakke om den, ved latterliggjøring av de som tror på slikt og gjennom at vi ubevisst er påvirket av det sekulære samfunn og den tidsånd vi er omgitt av. Disse tingene har faktisk ført til at det er enklere for mørket å vinne frem siden lysets barn ikke står imot, taler imot, befaler og kaster ut og annet.

Jeg er like mye motstander av de grupperinger som er overfokusert på den åndelige virkelighet som av de som prøver å overse den og gjemme den bakerst i skapet. Den første gruppen av slitt ut mange mennesker med stadig fokus på at ALT må stås og bedes imot i Herrens navn, og de har også ført mennesker inn i frykt fordi fokuset har vært for mye på det mørke og ikke på seierherren Jesus Kristus. Den andre gruppen mangler kunnskap og visdom som gjør at de ikke lever så seirende i sine hverdagstrosliv som de kunne og de kan heller ikke hjelpe mennesker i den grad de er ment å gjøre.

Uansett hvilken «kategori» du er i av alt jeg har nevnt, husk at det finnes en verden som vi ikke kan se med våre menneskelige øyne, men fordi om vi ikke ser den, så betyr det ikke at den ikke er der… og husk: Jesus er seierherren!

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:37-39)