Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)

Jeg fikk en mail med bønnebegjær i går som jeg leste før jeg startet på den 30 minutters lange kjøreturen hjem. Mens jeg kjørte satt jeg og ba og da jeg var vel hjemme og hadde ryddet inn og slappet av litt, sendte jeg dette som svar. Det var en påminnelse jeg også trengte da det er orkan i kastene her i huset. Jeg ikke bare tror, men vet, at også flere av dere opplever dette og kanskje; kanskje er dette en påminnelse mange av oss trenger og kan bli til litt hjelp akkurat i denne tiden?

Selv når det stormer er Gud god og trofast.
Selv når vi ikke ser hva som er rett å gjøre, har Gud kontrollen og vil lede oss.
Selv når vi må ta ett og ett skritt i skikkelig stormvær, går Gud foran oss og baner vei.
Selv når angrepene oppleves personlige ut, er de mest rettet mot han som sitter på tronen i våre liv.

Uansett hva som skjer er Gud der, han slipper oss ikke og svikter oss ikke.
Mennesker og omgivelser er ustabile, men Gud er alltid den samme-
Alltid god og trofast,
alltid en trygg klippe og vår styrke,
alltid den som lyser opp og viser vei,
alltid den som trøster og gjenoppretter,
alltid den som går seirende ut, fordi seieren er vunnet.

Joh. 3:16 er det mest kjente og kanskje også det mest siterte bibelverset i hele Guds Ord. Og ofte kommer varianten: For så høyt har Gud elsket Elsa/Per. Personaliseringen av verset er det ikke noe galt i, vi trenger alle å erfare og minnes på at Gud elsker meg. Gud elsket meg så høyt at Jesus kom til jorden for å sone min straff slik at jeg kunne leve i fellesskap med Gud. Vi trenger dette, men vi må også la den personlige erfaringen med at Gud elsker meg videreutvikles til at vi lever hva verset egentlig sier: For så høyt har Gud elsket verden.

Frelsen er for at jeg skal kunne leve i fellesskap med Gud både nå og i evigheten, men det må ikke stoppe med meg, det skal videre. Jeg har et kall til å gi videre hva jeg har fått, jeg skal fortelle andre om at de også er elsket av Gud og at Jesus banet vei inn til det aller helligste også for dem. Har du egentlig tenkt på hvor mange ganger «verden» nevnes i Joh.3:16-17?

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

4 ganger! Hele 4 ganger er verden nevnt, og dette må vi ikke glemme.

Ja, Gud er for meg, men han er også for alle andre, og det er min oppgave å fortelle andre om dette gjennom hvordan jeg lever, snakker og er til. Hvert menneske i denne verden er verdifullt for Gud. Han ønsker ikke at en eneste skal gå fortapt og derfor er det så viktig at jeg tar ordet på alvor og lever for å gi videre den frelse, nåde, kjærlighet, trøst, styrke, håp, godhet, tilgivelse og gjenopprettelse jeg selv har fått.

——-
Litt praktisk info: Jeg har kjøpt domene til bloggen slik at ny nettadresse nå er:
ettordfordagen.blog 
Det har lite betydning for dere da dere automatisk vil bli tatt til den nye siden, men det som kan skje er at siden er en smule ustabil de første 2-3 dagene før det går seg helt til.(dette gjelder også den andre bloggen «med Gud i hverdagen», hvor jeg i oppstarten opplever betraktelig større problemer enn her)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
(Matt. 11:28)

For noen uker siden stod jeg og hørte på ei dame som var en smule frustrert og forvirret. Hun sto foran en stor avgjørelse og klarte ikke helt å finne ut hva som var riktig valg. Uansett hva hun valgte ville det få stor betydning for fremtiden og derfor var det viktig for henne å velge rett. Men hvordan vite hva som er riktig når begge alternativene hadde både positive og negative sider ved seg?

Jeg vet at hun er ei dame som ber, så derfor føler jeg meg litt rar når jeg sier: «Jeg regner jo med du har bedt om det? Og ikke bare snakket med Gud om det». Jeg ser at ordene går inn og vet da at hun har tenkt mye, snakket litt med Gud, men egentlig ikke spurt Gud om hva som er riktig valg å ta.

Og jeg er ikke bedre, forrige uke var det noen ting som ikke var helt enkle og greie å forholde seg til og jeg gikk og snakket med Gud om det. Eller, kanskje det er mer riktig å si at jeg fortalte Gud om hva som stod på. Og da kommer det: «Ikke bare fortell meg om problemene Cecilie…» og jeg vet hva jeg må gjøre. Det er bra at jeg snakker med Gud om det som er vanskelig, men det er også viktig at jeg bestemmer meg for å legge byrdene over på Jesus og be om hans hjelp til å stå støtt, ta gode valg og leve godt. Jeg må velge å la Jesus bære byrdene mine og jeg må velge å stole på hans hjelp, nåde og styrke.

Dagen etter at jeg hadde spurt hu dama om hun hadde bedt over det kom det en melding om at hun hadde tatt et valg, og denne gangen hadde hun helt ro for at det var det riktige valget. Da hun valgte å be Gud om hjelp og visdom, klarnet tankene og hun kunne ta et valg som hun har fred for. Det er i det synlige- og med menneskelig forstand- ikke det beste valget, men både hun og jeg vet at Gud har kontrollen og han vet mer enn vi gjør- så derfor er det det riktige valget.

Ikke bare fortell Gud om smerten, utfordringene og byrdene dine, velg å legg dem på han. Gi det over til Gud, han er sterk nok til å bære alt og han vil hjelpe deg igjennom.

I Norge er det knyttet en stor dose skam til det å slite. Om det er økonomisk, ift sykdom eller annet er det å ikke klare like godt eller kunne like mye som andre en stor utfordring for flere og flere mennesker. Dessverre er det mange som ikke vil tro at det er slik her til lands, men selv om de ikke vil se at mange mennesker prøver å skjule at de sliter, forandrer det ikke sannheten om at nettopp dette er virkeligheten for mange.

«Menigheten er for middelklassen» sa en leder til meg, aktiviteter og annet legges opp for dem og innen et prisområde flertallet kan klare. Denne lederen erkjente at det er dessverre slik det er, men han så langt mer enn de fleste gjør. Han så at det var mennesker som slet, som ikke hadde mulighet til å delta på lik linje med flertallet og vet du hva det flotteste er? Han gjør noe for å forandre på dette. Han lærer opp medledere som skal se at dette er virkeligheten for noen av dem de møter og han utfordrer dem både på tilrettelegging og utøvende omsorg gjennom tilstedeværelse, praktisk og økonomisk hjelp- både gjennom hvordan han leder det arbeidet han har ansvar for OG gjennom sitt eget levde liv.

Da minsten og jeg spiste middag i kveld fortalte jeg at jeg hadde meldt dem på morgendagens tur med juniorgjengen i en av bygdas menigheter. Jeg hadde utsatt påmeldingen fordi jeg ikke hadde penger til det, men så oppdaget jeg i dag at en snill sjel har gitt oss en liten slant (Snakk om at Gud kjenner behovene før vi ber, for jeg oppdaget også at pengene var satt inn på konto dagen FØR jeg fikk vite om turen). Vi snakker også om at det er flere enn oss som opplever det vi gjorde nå, at vi ikke alltid har penger til slike ting, og at det kjennes ikke greit ut å være den som ikke kan være med på det gøye. Så sier jeg at vi fikk dobbelt av hva turen koster for dem to og at jeg hadde bestemt at alle pengene skulle gå til turen, for kanskje var det også noen andre som ikke hadde penger og som nå kunne få være med? Noe minsten er helt fortrolig og fornøyd med.

Jeg forteller at det står i Bibelen om at Gud gir oss mer enn vi trenger slik at vi skal ha nok til «all god gjerning»  og at gjennom at vi fikk hva vi trengte, og kunne gi videre det vi ikke trengte, er flere mennesker blitt hjulpet av dette ene mennesket som så et skjult behov og handlet på det.

Jeg forteller ikke dette for å få sympati eller for å svartmale virkeligheten vår, men for å sette lys på at det er mennesker rundt oss alle som trenger en hjelpende hånd. Noen trenger selskap, noen trenger kjørehjelp, andre trenger en pose mat, mens noen trenger en som kan høre på hjertesukkene deres og gi en varm klem. Hvis vi virkelig vil se, så er det så mange behov rundt oss, så mange mennesker som sliter med det ene eller det andre. Det er ikke slik at fordi om de fleste har det greit og fordi om det for de fleste ikke er et problem, så er det slik for alle, det er alltid noen som sliter og som trenger en ekstra stor dose omsorg, hjelp, nåde og kjærlighet. Og disse får du oftest ikke høre om i menighetens foajé, disse historiene kommer frem utenfor menighetens fine vegger og kun for ører som hører mer enn ordene om at det går greit nok.

Hvis vi virkelig vil se, hvis vi virkelig vil spørre Gud om å få et hjerte mer likt hans, så vil vi oppdage mer og mer at det faktisk er mange mennesker som sliter i skjul. La oss våge å gå inn i deres hverdag og bry oss på en ekte måte, la oss bringe lys inn i deres mørke slik Mesteren selv ble lys for en mørklagt verden.

Våger vi å gå inn til mennesker og dele deres skjulte  utfordringer vil vi oppdage at mange skatter er gjemt der og at de kun trenger litt hjelp for å begynne å skinne som strålende lys igjen.

I mange sammenhenger er det stort fokus på å få mennesker til å stille opp som frivillige, også i menigheter. Og som i de fleste sammenhenger er det også i menigheter en «liten kjerne» som bærer størstedelen av lasset. Noen gjør veldig mye og ofrer veldig mye for at menighetens aktiviteter skal la seg gjennomføre.

Og det er på sett og vis bra, for vi trenger frivillige for å kunne tilby aktiviteter og samlinger der fokus er på Jesus, og vi er også kalt til å tjene Herren og våre søsken, men det er også en dårlig side ved dette som mange kjenner på, men som det sjeldent snakkes høyt nok om.

Mennesker som sier ja til å alltid stille opp blir for ofte «utnyttet» og de får for lite anerkjennelse for all den tid og de krefter de legger ned. Vi har tappet for mange søsken for alle deres krefter og deres motivasjon ved å ubevisst «bruke dem» for å holde menighetens aktivitetsnivå oppe. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt de samme menneskene sukke om at de er spurt om å stille opp den lørdagen også, eller ledere si at det er bare å ringe han/henne, de sier alltid ja. Tar vi noen ganger ett skritt tilbake, trekker pusten og tenker over hva vi egentlig gjør?

Menigheten driver mennesker mot utbrenthet og tap av motivasjon ved å kun anerkjenne dem som arbeidshester og ikke se dem og anerkjenne dem som de unike og verdifulle mennesker de er.

Jeg tror på viktigheten av å delta i menighetens aktiviteter og at den enkelte av oss skal lette baken fra sofaen å bidra, men jeg tror ikke på en menighet som drives av noen få for de mange. Jeg tror alle er kalt til å delta i menighetens liv og gjennom det, tjene Gud og mennesker.

Er man den som alltid sier ja er det vanskelig å si nei, men det er viktig. Det er viktig å sette seg selv så høyt at man tar hensyn til egne behov for avkobling, lek og fellesskap. Det er ikke galt å ta seg selv og ens behov for hvile og avkobling så på alvor at man sier at: «Nei den dagen kan ikke jeg komme, dere må finne noen andre». Det er lov å kjenne på at det blir for mye, for det gjør det for en del, og det er lov å sette foten ned og passe på eget hjerte og egen kropp. Hvis du ikke selv setter tydelige grenser på disse tingene, går veien sakte men sikkert mot utbrenthet og at man til slutt får helt nok av menighetens aktiviteter.

Så er jeg fullstendig klar over at når man gjør dette så er det alt for mange ledere som trekker frem og vifter med «dårlig samvittighet»-kortet. Ja men hvis ikke du kan, det er jo ingen andre… Vet du hva, noen ganger må man si ja å ta et ekstra tak, slik er det, men ikke alltid. Det er ikke alltid du som skal sørge for at det er mat i hus, dekkede bord og at toalettene er rene og pene. Det er fellesskapet sitt ansvar, ikke bare ditt. Det er lov til å ta hensyn til seg selv og noen ganger bare slappe av hjemme, gå ut med venner eller tenk, å være i menigheten bare for Jesus og fellesskapets sin skyld (og ikke for å gjøre noe). Hvis du ikke tar vare på seg selv, hvordan skal du ellers finne ny glede og giv til å stå på videre? Hvordan skal du ellers hente inn nye krefter og ny motivasjon?

Du er kun et menneske og det betyr at du i tillegg til dine muligheter også har dine begrensninger. Det er ingen skam i å kjenne på egen begrensning, ei heller å sette foten ned å si nei når du egentlig ikke orker mer. Tar du vare på deg selv så vil du stå mye sterkere og også, holde ut uten å gå på unødige smeller.