To ganger den siste uka har kveldslesningen med guttene inkludert historien om bryllupet i Kana, og begge gangene er det ett vers som har pekt seg ut for min del:

Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det… (Joh.2:9)

Og begge gangene har tankene gått til oss mennesker. Vi kan møte ting i livet som i utgangspunktet ikke er godt, men så skjer det noe inni oss som gjør at hva som var ment for ondt, plutselig blir til et sterkt og mektig vitnesbyrd om Guds kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Hva som kommer mot oss får ikke knekt oss, det blir det redskap Gud bruker for å forvandle oss på innsiden, og når det en gang vises på utsiden- gjennom ord, levd liv eller forandret livsførsel, så vil de skape forundring hos de som er rundt oss. De som er oss nærmest vet hva livet har bragt oss, og om de ikke kan forklare hvordan det har fått forvandle oss på en positiv og god måte, så kan de ikke unngå å legge merke til det.

Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. (Jes. 54.17a)

Eller livet kan gi oss en hverdag som er så «helt vanlig» at vi tenker at våre liv utretter lite for Herren. Men i denne tiden så gjør Gud et verk på innsiden av oss og selv om vi ikke merker det, begynner vi å bli litt mildere, litt mer vennlig innstilt, litt mer oppmerksomme og barmhjertige mot andre. I den vanlige hverdagen viser Gud oss sin kjærlighet og forsiktig peker han oss i retning av mennesker som vi kan gi denne nåde, kjærlighet og omsorg videre til. Det virker så hverdagslig og ubetydelig ut, men når «vann blir til vin» så vil det skape forundring hos mennesker rundt oss. Gjennom dette vil vi etterhvert få mulighet til å fortelle hvorfor vi bryr oss så om andre og hvorfor vi strekker oss så for å oppmuntre, styrke og hjelpe andre videre.

Vi elsker fordi han elsket oss først. (1. Joh. 4:19)

Uansett hva vi møter i livet vil Gud bruke det til

1. å vise oss sin nåde og kraft,
2. forme oss til å bli mer lik Jesus og også,
3. bruke det for å nå andre mennesker,

om det er godt, hverdagslig eller ondt har lite betydning, Gud bruker oss og det livet vi har som det er. Når Jesus kunne gjøre vann om til vin på en så lettvint måte, så kan Gud bruke hele vårt liv til Hans ære, vårt beste og sjelers frelse. Uansett hvor du er i livet og uansett hva du møter- husk at Gud med letthet forandrer ting på en overnaturlig måte. Gud er ikke ferdig med deg, han vil ikke gi deg opp og han vil ikke la motgang knekke deg.

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den- helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Noen ganger tvinger livet oss til å leve utenfor det fellesskap vi tidligere var en selvsagt del av. Det er skjedd ting som gjør at man ikke lenger kan ta del verken i menighetens indre liv eller i de sosiale og åndelige fellesskap man pleide å ha. Man er satt utenfor det gode lag, og det er en tidvis ensom, kald og hard plass å leve- men også en velsignelse…

Noen er satt der fordi livet deres ble for hardt og de fikk seg en knekk som tvang dem til å trekke seg unna det meste. Andre er der fordi sykdom satte dem ut av spill og låste dem inn innenfor eget hus sine fire vegger. Atter andre er der fordi de må pleie mennesker i nær familie som er i behov av dette, og det tar så mye av tid og krefter at annet bare ikke er mulig lenger.

Man får seg en knekk når man blir plassert utenfor, og den kommer på alle livets sider- både psykisk, fysisk og åndelig. Det kommer en dag der man ikke klarer å ta seg sammen å være sterk og modig nok lenger, man synker sammen på knærne mens tårene triller og det sukkes sårt: Gud, jeg klarer ikke dette.

Han bryter ikke et knekket siv
og slukker ikke en rykende veke.
Med troskap skal han føre retten ut.
(Jes. 42:3)

Fredag tok jeg med meg blomster hjem fra butikken. Da jeg skulle stelle dem og sette sammen bukett så oppdaget jeg at den ene rosens stilk var knekt nærme blomsten. Jeg holdt på å kaste den, for jeg hadde jo mange andre, men så kommer tanken: Broken, but beautiful. Og jeg kutter stilken forsiktig, finner noen ekstra blader og setter rosa i en lav vase for seg selv. Den andre buketten står så vakkert og bringer meg glede hver gang jeg ser på den, men den enkle rosen bringer stor takknemlighet og ærbødighet til hjertet mitt.

Vi ønsker alle å være del av det store fellesskapet, være en av mange. Være omsluttet av mennesker som verdsetter oss og som liker å være sammen med oss. Med andre har vi en trygghet i å være en av mange, samtidig en beskyttelse når dagene blir tunge. Vi har noen rundt oss som går veien sammen med oss og som kan hjelpe oss videre, og vi kan få ha betydning inn i andres liv. Vi trives bedre når vi føler oss som en verdsatt del av ett eller flere fellesskap.

Men hva så når man uten å ville det blir tatt ut av fellesskapet og satt utenfor? Når vi plutselig mangler sikkerhetsnett og den kjente og varme tryggheten og lever i det store ingenting? Da kan vi lett tenke på alle de vi savner og ønsker var rundt oss, de som fortsetter sitt liv og klarer seg godt. Vi har fått en knekk, og rekker plutselig ikke opp til deres standard og aktivitetsnivå lenger, vi passer ikke inn. Mens vi ser på hva andre klarer og hvor godt de klarer seg, så blir vi selv så små og ubetydelige… Hva er meningen? Hva verdi og nytte har jeg? Hvordan skal jeg kunne tjene Gud og hjelpe mennesker her utenfor?

Vi ser så fort at den store buketten er vakker og at de enkelte blomster utfyller hverandre, men vi ser ikke den sarte skjønnhet som er i den enkle rosen. Den står kanskje der alene og den strekker seg ikke like høyt opp som de andre, men den bringer smil og glede. Selv om den har fått en knekk, så er den likevel vakker.

Du lever kanskje utenfor fellesskapet og du kan kanskje ikke bidra og delta like mye som tidligere, men det betyr ikke at du er unyttig og mindre verdt.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

DU er dyrebar og høyt elsket, og det er bruk for deg.

I din svakhet så kan du fortsatt bringe glede til Guds hjerte ved at du fortsetter å søke ham, du kan bringe håp til mennesker ved å gi omsorg inn i deres liv. Du kan kanskje ikke gjøre hva du kunne før, men det er fortsatt ting du kan gjøre. Du føler deg utenfor og litt alene, i utkanten av samfunn og menighet- men vit dette: DU er i sentrum for Guds oppmerksomhet, kjærlighet og nåde. Gud har alltid hatt et spesielt hjerte for de som andre overser, for de som er utenfor. Og om du har fått en knekk eller ti, de sprekkene som er kommet i det skrøpelige karet vi mennesker er, gjør bare at enda mer av Guds herlighet, nåde og kjærlighet vil skinne gjennom deg og berøre andre menneskers hjerter. I din utenforskap er du omsluttet av Guds nåde og kjærlighet, og du vil bringe håpet om herlighet og ordet om Guds trofasthet til mennesker som deg; de som trenger Gud mer enn noe annet.

Jesus spurte en gang disiplene sine om hvem folk sa han var, og svarene var mange og ulike. Så spurte han dem om hvem de mente han var, og Peter svarer at han er Guds sønn. Mitt hovedspørsmål i dag er: Hvem sier du at Gud er? Underspørsmålene er hvem er Gud når du har gode dager og hvem er han når du har dårlige dager? Mange av oss har minst to ulike gudsbilder, og vi er sjeldent klar over det. Den Gud vi snakker høyt om, er ikke alltid den samme som vi opplever når vi har det vanskelig.

På våre gode dager, når livet er godt og enkelt, så er det lett å snakke om Gud som god og det er enkelt å prise ham og mene at alle burde oppleve dette. Og vi mener det, men samtidig så er dette også ofte en mer intellektuell kunnskap om hvem Gud er, altså vår hodekunnskap om hvem Gud er. Og når vi er på livets topper så er dette bra nok for oss, vi er sterke i oss selv og vi kan klare oss med linjene om at Gud er god, Gud er allmektig og Gud er alltid nær.

På våre onde dager kan vi gjerne si de samme ordene, men de føles ofte så mye plattere og tommere ut, dette er fordi vi da snakker ut fra hjertet vårt. Vi har ikke styrke i oss selv- og heller ikke grunnfestet nok tro- til å kunne uttale med fasthet at vi opplever Gud som god og trofast. «Magefølelsen» vår av hvem Gud er, samstemmer ikke med hva vi i hodet vet er riktig, altså er det gudsbildet vi føler, opplever og forholder oss til, nødvendigvis ikke det samme som hva vi mener med hodekunnskapen. Og dette er mange av oss ikke klar over, vi vet ikke at vi bærer med oss flere sett med gudsbilder.

Ta meg f.eks., når ting blir tungt over tid må jeg plutselig forholde meg til en prestasjonsgud jeg vet ikke er Bibelens Gud. Når jeg ikke har krefter til å hjelpe andre, til å skrive, til å gjøre ting, så begynner tankene om at jeg er ikke nok. Jeg er havnet på et sted der jeg føler jeg må prestere for å være god nok, for å fortjene å bli sett og verdsatt og for å få klapp på skuldra. Det kan være sant i forhold til enkelte mennesker, men ikke i forhold til Gud. Gud vet at jeg ikke alltid makter og han krever ikke at jeg må prestere for å få pluss i boka og for å bli elsket. Han elsker meg like mye de dagene jeg har nok med å komme ut av senga, som de dagene jeg er avgårde på besøk til noen jeg er blitt minnet om. Jeg trenger ikke prestere for å være elsket, jeg kan få lov til å være meg som jeg er.

Mange av oss har med seg ett eller flere ubevisste gudsbilder som er blitt formet i dem oppigjennom årene. De er knyttet til levd liv og erfaringer med både nær familie, venner, menighet og også Gud. Noen har en dommergud som holder strengt oppsyn og fører pluss og minus ned i boka, noen har en fraværende gud som sitter på sidelinjen og venter på de gode dagene, noen har en skamfølelsegud fordi de ikke er gode nok og klarer nok, noen har en hevngjerrig gud som mener at nå fikk du som fortjent og flere…

Jeg må gå mot de tankene og følelsene når de kommer opp i meg, samtidig som jeg må være ærlig innfor Gud og be han kjempe denne kampen sammen med meg- for ofte har jeg ikke styrken til det selv. Jeg må minne meg selv om hvordan Gud egentlig er, at han elsker meg uansett, at han er nådig og barmhjertig, at jeg er verdifull fordi han skapte meg som jeg er. Jeg må innrømme at jeg har et gudsbilde som ikke er sant og jeg må bruke Guds ord til å avvæpne både følelser og løgntanker. Som Jesus brukte Guds ord mot djevelen når han ble fristet, så svarer jeg på løgnene med Guds ord.

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4:12)

Til ettertanke, har du noen ubevisste gudsbilder som viser seg i hvordan du tenker, føler og handler i dårlige tider?

Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos. 31:6)

De to siste kveldene har yngsten og jeg vært ute etter mørkets frembrudd. Den unge karen er ikke helt glad i mørket og vil ikke gå ut alene, så han er storlig fornøyd de gangene mor vil gå sammen med han. Når jeg går ved sida hans så er ikke mørket skummelt lenger, det er heller ikke truende, helt enkelt fordi det er noen der sammen med han, og den noen er en han stoler på.

Når vi møter utfordringer og prøvelser i livet kan vi kjenne på en lignende utrygghet som gutten min gjør. Vi er skremte og vi vil helst ikke bevege oss videre. Aller helst vil vi bare finne en lys og trygg havn og være der til mørket letter. Men akkurat som vi noen ganger må ut i mørket så må vi noen ganger fortsette i hverdagen selv om den er skremmende, mørk og truende. Men du er ikke alene oppi hva du gjennomgår, du har en venn som går tett ved sida di, og der vil han være hvert eneste steg på veien.

Du vet kanskje ikke ut eller inn, men Gud har både oversikten, kontrollen og løsningen på dine prøvelser. Han vet hva du er gått inn i og han kjenner til utgangen på det. Du vet kanskje ikke hvordan du skal komme gjennom dagen, men Gud er mer enn sterk nok for dere begge. Du vet kanskje ikke hva du skal si eller gjøre, men be Gud om visdom, han har sagt at han villig vil gi til den som ber. Du er ikke alene oppi hva du opplever, du har universets beste følgesvenn- himmelens og jordens skaper og opprettholder. Og han vil ikke svikte deg og ikke forlate deg.

Kjære Gud, jeg ber om at de som opplever vanskelige og tunge tider skal kjenne fred og trygghet i hjertet sitt. Takk for at du er med alle dager, også de tunge og vanskelige. Vi ber om din hjelp inn i denne situasjonen, må din visdom gi ledelse, ditt lys bringe håp, din styrke ta oss gjennom en dag til, din beskyttelse verne oss på alle kanter og din forsørgelse dekke alle våre behov. I Jesu dyrebare Navn, amen.

«Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode».  (1. Pet. 4:19)

Alle venter vi på forløsningen, hvertfall på den siste store forløsningen der Jesus henter sine hjem. Men det er også andre typer forløsninger som vi venter på, de som er personlige. For noen er de knyttet opp mot helbredelser, for andre mot indre frihet. For noen er det at gudgitte gaver og talenter kommer sterkere i bruk, mens for andre er det å oppleve at omstendigheter endelig løsner opp og hverdagen blir enklere å forholde seg til.

Er vi inne i en tid der det er noe vi venter på, er det lett for at vi blir passive. Vi setter oss selv litt på sidelinjen og venter på at «den store forløsningen» skal skje slik av vi endelig kan fungere mer i hva vi tror vi er skapt for. Vi tillater oss selv å bli passive, fordi vi ikke ser at i det øyeblikket så er vi akkurat der vi skal være.

Det å gå og vente på at noe skal skje kan være en ganske opprivende periode i livet for mange. Ikke bare har de bekymringer, tanker og frustrasjoner i forhold til hva det enn er de venter på skal skje, men det at det ikke skjer når de ønsker det skal skje, forsterker ofte den indre konflikten og det igjen bringer en passivitet over mennesker. Når vi er i mellom ting så blir vi ofte usikre på hvordan vi skal leve og hva vi skal gjøre, og da er det lett for at vi gjør ingenting. Det krever mindre av oss, og i en opprivende periode kan det bli ei hvilepute for oss.

Ikke misforstå meg nå, jeg mener ikke vi skal streve og styre på i egen kraft for å få ting til å skje, det er lov å hvile og vi skal ta slike tider «i stillhet og tillit». Men det er da ikke riktig at vi skal trekke oss unna alle og alt? Vi skal ikke slutte å være vitner og redskap i Guds hånd bare fordi vi er inne i en tålmodighets-og utholdenhetsprøve av en ventetid. Også dette er en tid der Gud virker både i oss og gjennom oss. Han former vårt indre samtidig som han ønsker å nå andre mennesker gjennom oss. At vi ikke er på topp og ikke vet helt ut eller inn, er ikke viktig, for Gud er alltid på topp, han vet alltid hva vi trenger og han vet hvem vi kan være til støtte, trøst og hjelp for. Hva jeg kan gjøre for Gud avhenger ikke av hvordan dagsformen min er eller hva jeg føler for, det avhenger av min villighet til å lytte til hva Ånden sier og min lydighet til å handle på hva jeg hører. Gud trenger ikke min styrke og positive dagsforminnstilling, han trenger at jeg er villig til å gå- også når jeg føler meg tom og ikke har lyst.

Dagens vers sier det så enkelt og fint, når vi er i prøvelser så overgir vi alt til Gud og gjør det gode, eller som den norske King James oversettelsen sier: «Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sjelene sine til Den trofaste Skaper, MENS de gjør det gode».(egen framhevelse)

Mens vi venter på vår forløsning så gjør vi det gode, og det er så enkelt som at vi er oppmerksomme mot andre menneskers behov og gjør det vi kan for å hjelpe. Vi lar Gud ha ansvar for vår sak og vi lar Gud virke i og gjennom oss slik at andre mennesker kan få en berøring av hans godhet, omsorg, nåde og kjærlighet gjennom våre handlinger og ord.