Det blir en dobbelposting denne gangen, dette innlegget ble publisert på «med Gud i hverdagen» i går.

Etter å ha bedt for «de vanlige» om at de skulle bli friske i Jesu kraft, at de måtte kjenne Guds kjærlighet i hjertene og at han ba i Guds hellige Ånd, kommer det amen! etterfulgt av ordene: «Jeg kan ikke be ordentlig». Jeg forsikrer 11-åringen om at han ber akkurat perfekt. Han bruker sine ord og sier de ting som ligger han på hjertet, og det er det som er viktig når vi ber, ikke hvordan vi klarer å formulere ordene våres.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i poden, også jeg tenker mange ganger at jeg kan ikke be. Når noen sier «kan ikke du også be» så kjenner jeg hvordan det snører seg i halsen og knytter seg i magen; «Skal jeg be? Gulp!». Det er sikkert bare jeg som kjenner på dette, for du har aldri følt det slik, har du vel? Du er sikkert verdensvant i bønn og har bedt i så mange år at du også ba sammen med både Abraham, Moses og kong David. Du finner sikkert alltid de riktige ordene og ber kraftfulle bønner for både kjente og ukjente, for andre land og menneskers frelse og helbredelse. Men slik er ikke jeg…

Jeg er usikker når det kommer til bønn, og jeg føler at jeg mestrer det ikke. Det er liksom en kunst jeg aldri får helt dreisen på. Selv om jeg går og snakker med Gud, nevner ting for han, sukker gjennom hele dagen og prøver å være stille og lytte, så føler jeg meg som en novise i bønnens verden. Og her om dagen fant jeg ut at jeg er i godt selskap, for også Paulus kjente på dette dilemmaet. Han visste han skulle be, men han fant ikke alltid de riktige ordene. Han visste ikke alltid hva han skulle be for og heller ikke hvrodan han skulle formulere hva det enn var som lå han på hjertet.

I en kommentar her om dagen hadde jeg oppe bibelvers fra Rom.8:26-27

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje».

Og det var mens jeg gikk og tenkte videre på dette at det plutselig gikk opp for meg at også Paulus og de troende i de første tidene slet med det samme som jeg. De kjente det «trykket» på i hjertet for mennesker, omstendigheter og annet, men de visste ikke hvordan de skulle be rett. Det er ikke bare meg som sliter, og ikke bare du, det er faktisk dette som er normalen, at vi ikke helt vet hvordan vi skal be rett. For en lettelse å oppdage det da! Og ikke bare står det at det er normalt å føle dette, men det står også at Guds Ånd ber gjennom oss, og alltid etter Guds vilje. Så også i bønnens tidvis mystiske verden er det slik at det avhenger ikke av meg og min dyktighet, men det hviler på Gud. Gud er den som ber gjennom meg og Guds Ånd gir de rette ordene. Og skulle jeg formulere meg merkelig og skjevt, så er ikke det så farlig heller, for Gud ser til hjertet, Gud vet hva jeg egentlig mener å be om, han vet hva han har lagt på mitt hjerte å løfte i bønn og Guds Ånd ber gjennom både mine ord, mine sukk og mine tårer- ja også gjennom min stillhet når ordene er borte,

Jeg trenger ikke å være dyktig til å be, jeg trenger bare be. Om jeg stotrer ut ordene eller om de kommer som vakre perler på ei snor, er uviktig, det viktigste er at jeg ber. Og siden Gud er med i bønnen, kan det ikke bli feil for han både dekker over og utfyller hva jeg ikke klarer, ja Han også utvider min bønn slik at den omfatter mer enn jeg tenker og forstår! Jeg vil avslutte med et vers som løftet meg enda ett par hakk opp etter som jeg gikk og tenke på disse tingene, det er hentet fra en av Paulus sine bønner for de medtroende som vi finner i efeserbrevet 3:19b-20

«Må dere bli fylt av hele Guds fylde. Han som virker i  oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår,» (egen understrekning)

I går begynte vi på noen enkle tips til hvordan få alenetid-med-Jesus til å fungere, i dag fortsetter vi med de siste punktene på listen.

5. Skru av alle forstyrrelser.
Det er alenetid og det skal være stille, det vil si at mobil, TV, nettbrett, pc, radio og annet ikke skal være i nærheten av deg. Legg det helst fra deg i et annet rom.

6. Ha et fast sted der du har alenetiden din.
Da kan du alltid ha de tingene du trenger liggendes fremme og tro meg, det er noe spesielt med å ha sitt eget sted å sette seg ned- om det er et annet rom, en spesiell stol eller ved kjøkkenbordet har lite å si. Hvor finner du roen og stillheten? Noen må bak ei lukka dør fordi andre i familien er rundt dem, andre har tid alene hjemme og kan sitte ved kjøkkenbordet.

7. Begynn med å be.
Takk Gud og gi ham ære, be om hjelp til å forstå, be Gud åpenbare sitt ord for deg, be Ånden om å lære og styrke deg. Får du spesielle tanker mens du ber, skriv dem ned i notatblokka/-boka di. Og så leser du i Guds Ord i et rolig tempo. Det viktigste er ikke at du leser mye, men at du husker litt av hva du leser.

Det er bibelleseplaner som tar deg gjennom Bibelen på ett år og mye andre ressurser tilgjengelig, men jeg anbefaler en annen metode. Hvis du sliter veldig med å lese, så kan du f.eks begynne med 10-20 vers. Noen synes ett kapittel er greit å forholde seg til(selv om noen er kjempelange og andre korte), mens andre fint tar noen kapitler i slengen når de først er begynt. Uansett hva som passer deg vil jeg, som sagt, foreslå en helt annen måte å ta til seg Guds ord og bruke tid på grunne/meditere/tenke over det.

8. Les til du har «bete deg fast i 2-3 ting,
med det mener jeg ting du stopper opp ved, biter deg merke i, får aha-opplevelse av og slikt. Det betyr at noen ganger har du kanskje bare lest 3 vers, mens andre ganger et kapittel. Det er ikke hvor mye du leser som er viktigst, men hvor mye du kan ta til deg- og et sted mellom 2-3 ting er mer enn nok for oss alle i løpet av en dag. Disse tingene skriver du ned i boka di, samtidig som du skriver versene på et av de løse kortene jeg anbefalte å ha liggendes. Avslutt med å be Gud hjelpe deg å forstå mer og også vise deg hvordan hva du har lest kan praktiseres i din egen hverdag.

9. Kortet du skrev på putter du i lomma di og har det med deg den dagen/resten av dagen/neste dag (avhengig av når din alenetid med Jesus er). Ta det frem hvertfall to-tre ganger i løpet av dagen og les hva du skrev og be Gud vise deg mer. Bruk tid i løpet av dagen til å tenke over hva du har lest og hvordan du kan leve i dette.

10. Får du spesielle tanker i forhold til de versene du har gått og tenkt/grunnet over kan du skrive dem ned i boka/blokka di. Dette velger du selv, men det anbefales da du etterhvert får en egen skattekiste over oppdagelser i Guds ord som du kan gå tilbake til og lese i når ved senere anledninger.

Noe av det viktigste for å utvikle, styrke og modne vår tro er å daglige bruke tid med Jesus. Vi vet dette er viktig for oss, men det er likevel vanskelig å få det til å fungere. Hvor mange har ikke satt seg store mål om at en halvtime, en time, ja noen til og med to timer, skal tilbringes i bønn og bibel for så å gå på en stor smell etter kort tid (hvis man da fikk begynt). Selv om vi vet hvor viktig det er, så er dette et av de områdene mange sliter med. Så derfor, noen få praktisk tips til hvordan få det til å fungere for de av dere som sliter på dette området. Og skulle du allerede ha en «rutine» som fungerer for deg, så hvorfor ikke bruke 10-15 minutter på en annen tid av døgnet til hva jeg foreslår.

1. Bestem deg.
Veldig mye er gjort med at du bestemmer deg for at dette skal du gjøre, uansett. Du må gjøre alenetid med Jesus så viktig at det er noe du prioriterer og ikke noe du gjør hvis du får tid, da vil du aldri få tid. Så første, og bortimot viktigste punkt, bestem deg for at dette er viktig og skal prioriteres.

2. Ikke gjør det til noe stort og vanskelig.
Det finnes lassevis av ressurser tilgjengelig, men har du ikke vanen med alenetid med Jesus inne allerede bør du styre unna både bibelleseplaner, bibelstudium og annet. Det er særdeles få ting du trenger for at du skal få enormt mye igjen for den tiden du bruker. Jeg anbefaler Bibel, notatblokk, penn og små kort du kan skrive på. Hva annet trenger du egentlig?

3. Sett av en fast tid som du gjør alt for å overholde.
Når det er på døgnet må du finne ut selv. For noen er det best på morgenen, for andre i løpet av dagen og enkelte synes kvelden er det beste tiden. Når er du våken nok og rolig nok til at det vil gi best utbytte? Det er lite nytte i å stå opp tidlig hvis du er typen til å trenge to timer og ei kanne kaffe for å i det hele tatt kunne tenke en tanke rett. Og husk helgene, tiden du velger bør være mulig å overholde også i helger og ferier.

4. Begynn smått.
Ikke bestem deg for en time til å begynne med, begynn med noe som er overkommelig og utvid heller tiden litt etter litt. Jeg anbefaler ca 15 minutt for de som ikke har gjort dette regelmessig tidligere. Hvorfor legge opp til «å feile» når du kan planlegge for å lykkes?

Hvordan folk ser på oss er et redskap til å finne ut om vi lever i det kall Gud har for våre liv. Vi tenker ikke over det, men ofte er andres syn på oss det beste redskap vi har for å finne ut om vi er hvor vi burde være, både som person og som utøver av aktiviteter, jobb, skole og annet. Hva andre beskriver oss som er et redskap til å finne ut hvordan vi egentlig bruker tiden vår, hva vi egentlig er mest opptatt av og om vi har innflytelse i forhold til de mennesker vi omgåes med.

Før vi tar litt mer om de ting er det viktig å si noe kort om det å leve i Guds kall for våre liv. Guds kall er at alle skal være i tjeneste, og den viktigste tjeneste vi har er å ære Gud med våre liv gjennom å leve i overensstemmelse med Guds ord. Det er ikke slik at tjeneste for Gud  kun er knyttet opp til deltakelse i menighetens indre liv og aktiviteter. Tjeneste for Gud gjør vi hele døgnet, alle dager, det er en livsstil, ikke en bestemt oppgave.

Vi er skapt for å være ulike og derfor er det viktig at vi ser på eget liv når vi leter etter svaret på hva som er viktige brikker og aktiviteter i vårt kall og ikke på hva andre gjør, klarer og er. Andres kall, tjeneste og liv er ikke vårt, og derfor skal vi ikke bruke andre som mal for eget liv. Det kan være tips å hente, visdom å finne og vi kan ha gode forbilder i andre men den viktigste kilden vår er- og bør være- Guds ord og fellesskapet med Gud. Det er Gud som skapte oss som vi er og det er han som vet hva han har planlagt og tenkt ut for oss.

For å finne ut hva vi fungerer og trives best i er det 5 spørsmål som kan hjelpe, de er- hvis vi virkelig ransaker oss selv- gode ledesnorer for å finne vår plass i legemet.

1. Hva brenner du for? (hva ligger ditt hjerte nær)
2. Hva er du flink til? (dine gaver og talenter)
3. Hva synes du er feil med/i samfunn og menighet? Hva bør endres?
4. Hva ville du gjort hvis penger ikke hadde betydning?
5. Hvilken setning vil du andre skal bruke for å beskrive deg?

Så over til hvordan andres syn på oss er et redskap til å finne ut om vi er hvor vi burde være. Her er det færre spørsmål å ta stilling til, men de er likevel krevendes hvis vi virkelig legger hjertet i dem. Hvordan ville andre beskrive deg utfra:

1. Hva du snakker mest om?
2. Hva du lærer andre mest om?
   (for noen vil dette være gjennom samtaler, for andre gjennom hva vi kaller undervisning i f.eks. smågrupper, skriving, taleoppdrag o.l.)
3. Hvordan du lever i hverdagen både privat, sosialt og ellers?

Er det samsvar mellom disse to kan du være ganske sikker på at du er på rett spor, er det stor avstand mellom disse to bør du ta en vurdering på hvor veien skal gå videre. Skal du være den andre forventer du skal være, eller den Gud har skapt og kalt deg til å være?

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.(Kol. 1:9b-10)

Det er en forunderlig situasjon i det norske kirkelandskapet som blir bare tydeligere og tydeligere med årene, og det er at kirken/legemet har tatt ut separasjon. Kirken, Jesu legeme, har separert seg fra hodet og kommer år for år lengre og lengre bort fra hva den er ment å være- lys og salt i denne verden. Jesu armer, bein og munn på denne jord har i all hovedsak kastet inn håndkleet når det gjelder de mennesker Jesus sier vi skal være ekstra oppmerksomme mot og er blitt mer og mer opptatt av sin egen, lille og godkjente kristenklubb.

Moderne norsk kristendom er å tro de bibelske sannheter som passer meg, leve godt og ikke tre noe over hodet på andre. Det er en enkel vei der livets gleder mottas med takk og selvfølgelighet, mens ord som overgivelse, synd, lydighet, forsakelse av goder og gudsfrykt skyves mer og mer under teppet.

Kunnskapen om hvem vi er i Kristus er adskilt fra vår personlige erfaring, og enda mer løsrevet enn disse to er hvordan vi lever ut hvem vi sier vi er og hva vi sier vi tror på…

Kan vi med hånden på hjertet si at vi lever et liv som er omvendelsen verdig?  Eller må vi innse at vi egentlig er ganske langt fra hva Bibelen kaller det normale kristenlivet? Er vår realitet at hva vi har fått skal vi gi videre etter at egne nødvendige behov er dekket (les: Behov, ikke lyster) og er det egentlig en sorg i våre hjerter for alle de mennesker rundt oss som ikke tror? Går vi til de som lever i ytterkantene av vårt samfunn eller holder vi oss helst på armlengdes avstand fra dem?  (de med avhengigheter, de psykisk syke, de kronisk syke, de fattige og stigmatiserte). Disse dyrebare sjelene som faktisk er- og alltid har vært- i sentrum for Guds omsorg, er de i sentrum for vår oppmerksomhet, omsorg og hverdag? Lever vi et liv som er omvendelsen verdig? Er vi lydige mot Guds ord også når det koster, når det er ubehagelig, når det ikke passer og når vi ikke «føler for det»?

Jeg må igjen erkjenne at jeg er kommet på avstand fra dette. Jeg må igjen bøye både mine knær og min vilje og si: Gud hjelp meg, må du forandre meg på innsiden slik at mer av deg skinner ut og treffer menneskene rundt meg. Gud, jeg legger min vilje ned, og ønsker å leve livet slik det ærer og behager deg mest, koste hva det koste må. Om andre synes jeg er rar og ekstrem, så dem om det, jeg ønsker å leve deg til ære og andre til gagn. Jeg vil stå for deg og for din sannhet, for din godhet og nåde, i hele mitt liv. Må du virke i meg så jeg både vil og kan virke til ditt gode behag.

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. (Luk. 9:23)