Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

I går var vi uten internett hele ettermiddagen og størstedelen av kvelden og det bragte endel tanker opp i meg som jeg funderte på utover natta. Siden jeg hadde en gutt hjemme som ikke var særlig i form, var det to spørsmål som stadig ble gjentatt: Når kommer internett tilbake? og Hvorfor er det borte så mye her? Og tro meg, det var ikke fordi han lengtet etter å få gjort skolearbeidet sitt han spurte så ofte. Jeg prøvde de vanlige løsningene flere ganger, men ingen ting funket.

Jeg har tenkt på at vi også havner i den situasjonen ganske ofte, vi blir «frakoblet» Gud og vi har dermed problemer med å få gjort hva vi skulle gjort. Gutten fikk ikke gjort leksene, og når vi ikke er koblet på Gud så vil vi ofte streve med å få livet som Kristi etterfølger til å fungere. Det har aldri vært meningen at vi skal klare det selv, vi skal ha Guds hjelp for å klare det, Guds liv skal strømme inn i oss og forvandle oss fra innsiden og ut og gjennom oss for å nå andre mennesker. For at vi skal være velfungerende tjenere må vi være koblet til kraftkilden, til selve Livet.

For det er i ham vi lever, beveger oss og er til (Ap.gj. 17:28)

Hva som var feil med nett-tilkoblingen vår vet jeg ikke, men jeg vet at det er enkelte ting som gjør at jeg «kobler meg av » Gud. Hvis jeg får det for travelt har jeg lett for å glemme å stadig vende blikket og tankene oppover og småsnakke med Far. Hvis jeg er ekstra sliten, så bruker jeg kreftene på å karre meg igjennom i stede for å sette meg ned, hvile og legge slitet på Gud. Hvis det er vondt i tanker og hjerte over lang tid, går jeg fra å være aktiv i eget liv til å overleve dagene. Jeg kobler meg fra den eneste som virkelig kan hjelpe meg…

For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. (Jer. 2:13)

Da jeg skulle prøve å få gang i nettet igjen, så hadde det hjulpet meg lite å bare lese ei bok om det, jeg trengte å gjøre noe med de involverte apparatene, jeg måtte gå til «kilden». Når vi i hverdagen opplever at ting blir vanskelig og vi har distansert oss fra Gud, så er det mange som i stedet for å søke Gud, søker hjelp andre steder. De går til ektefelle, familie, venner eller andre og deler det tunge, vonde og vanskelige og søker støtte, trøst og hjelp der. Men, de glemmer å gå til Gud… De søker hjelp, men på feil sted (vi trenger mennesker og deres støtte og hjelp, men de skal ikke være øverst på lista og førstevalget).

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matt. 6:33)

Når vi ikke er i det nære fellesskapet med Gud kan vi oppleve at ting blir vanskelig, og det vil også være ganske mange ting vi ikke fungerer i eller får gjort. Det er ting vi kan gjøre halvveis, men vi kan aldri fullføre på en tilfredsstillende måte, og det er rett og slett fordi vi prøver å få ting til i egen kraft og styrke. Den godhet, fred, styrke og visdom vi ønsker i våre liv, kan ikke fremproduseres av egen kraft, den er en gave gitt oss ovenfra som vi har når vi er «koblet til» Gud.

Har ting og tider vært litt ekstra vanskelig og tunge for deg i det siste? Søk Gud om hjelp, legg dine byrder på ham, og vent. Det er ikke galt å finne trøst og hjelp hos mennesker, men husk å søke Gud først. Gud kjenner deg bedre enn noe menneske, og han vet hva du trenger. Gud er rede til å hjelpe deg. Spring til ham og kast både hjertesorg, problemer og deg selv ned ved hans føtter. Når vi søker hjelp på rett sted vil vi også få rett hjelp.

 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Når føler du deg mest elsket av Gud? Når du er på topp eller på bunn?

Vi vet det egentlig, å kjenne Jesus og å få være i Guds nærvær er hvor vi opplever ekte glede og dyp fred. Det er i Faderens trygge favn at vi finner ubetinget kjærlighet. Det er ved Herrens bord vi finner en utømmelig kilde av styrke, glede, fred, visdom og alle andre velsignelser. Det er gjennom å bli likedannet Kristus vi får nærmere kjennskap til hvem Gud er og hvor god han er. Det er gjennom at vi blir mindre i oss selv at Gud får rom til å øse ut mer av seg selv inn i våre liv, og gjennom at han får vokse, mens jeg avtar, finner jeg større styrke, dypere glede, nærere fellesskap.

Men det er en del av meg som vil klare selv. Jeg vil vise at jeg er god nok, at jeg fortjener det gode, at jeg er verdt både tid og krefter. Uansett hvor mye jeg sier jeg ønsker ubetinget kjærlighet, så sliter jeg med å ta det imot. Det skader egoet at andre elsker meg når jeg har gått på tryne. Det bringer flauhet i hjertet når andre ser at jeg «mister grepet» og ramler sammen. Det knekker stoltheten når jeg foran andres øyne feiler, snubler, faller og bare gir opp. Jeg vil bevise både overfor Gud og mennesker at jeg fortjener aksept og kjærlighet.

En av de tøffeste tingene for meg er faktisk å akseptere Guds nåde og kjærlighet for meg. Jeg har ikke problem med at Gud elsker og er nådefull mot menneskeheten og andre mennesker, men jeg sliter med å godta og ta imot det samme i mitt liv. Det er så lett å børste bort ordene jeg er glad i deg, stolt av deg og du er fantastisk. Jeg sliter med å våge å ta dem fullt og helt til meg, å tro dem med hjertet er litt for vanskelig. Jeg vet at jeg ikke burde være slik, men jeg er slik… og jeg har mange ganger lyst å grine over at jeg er slik.

For jeg kjenner mitt hjerte bedre enn mennesker flest. Jeg vet jeg feiler og faller, jeg vet jeg er svak og orker ikke alltid å kjempe, jeg vet jeg mister tålmodighet og tenner på alle plugger, jeg vet… og jeg vet at innfor Gud er det kun en ting jeg fortjener: Evig straff fordi jeg har syndet mot ham.

Samtidig vet jeg at det er en ufattelig kjærlighet og en nåde som overgår alt hva mitt sårede, svake og trengende hjerte lengter etter. Hva jeg trenger finner jeg hos Gud og Gud alene. Gud elsker meg og han ordnet selv opp i hva jeg ikke kan klare. Jesus tok min skyld på seg, han sonet min straff og ved hans blod er jeg vasket ren og kan med frimodighet tre frem for Herren. Jeg er ikke lenger en fiende av Gud, jeg er hans elskede datter. Jeg er ikke lenger en omstreifende vandrer, jeg er hjemme hos Gud. Jeg er elsket på tross av alle mine feil og min tilkortkommenhet, jeg er akseptert på grunn av hva Jesus gjorde.

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1)

Gud hjelp meg å slippe stoltheten, hjelp meg med å rive ned murene jeg har bygd opp for å beskytte hjertet, hjelp meg å ta inn din grenseløse, evige, perfekte, barmhjertige og gode kjærlighet. Hjelp meg til å slippe deg inn og hjelp meg til å kunne ta imot din kjærlighet.

Enkelte mennesker går rundt med trykkende smerte og knuter i hjertet. De vet at de har gjort noe galt, at de har syndet mot Gud, men de har ikke omvendt seg og bedt om tilgivelse. Noen av disse håper at det med tiden ikke vil kjennes så tungt ut og at den trykkende smerten og ubehaget vil forsvinne av seg selv. Men det fungerer bare ikke slik. Har vi syndet mot Herren, så må vi omvende oss og søke tilgivelse. Det er en sorg over synd som er av det gode, en Gudgitt sorg som har til hensikt å drive oss til omvendelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Ofte er det stolthet som hindrer oss fra å be om tilgivelse. Vi er for stolte til å innrømme at vi ikke var sterke nok til å stå, for stolte til å innrømme at vi gav blaffen i hva som er rett og med overlegg gjorde galt, for stolte til å si at jeg feilet, for stolte til å innrømmme at vi gav blaffen i Guds ord og fulgte lystene, for stolte til å helhjerta si: Jeg har syndet mot deg Gud.

I endel tilfeller er det også nødvendig at vi går til andre mennesker å gjør opp, og for dem som hadde lederansvar innebærer det som oftest også en offentlig innrømmelse og unnskyldning. Det er i hovedsak kun én ting som hindrer oss fra å gjøre det nødvendige: Stolthet. Stolthet hindrer mange fra å ta de nødvendige skrittene da vi ikke vil miste ansikt eller vårt gode navn og rykte overfor andre mennesker Mange kan fint innrømme overfor Gud at de har feilet, men den delen med å ta ansvar overfor mennesker, er de ikke villige til å ta.

Det tragiske er: Stolthet holder oss ikke bare borte fra det nære forholdet til Gud, men det fører også til at Gud står oss i mot. Vi vil oppleve å miste fred og glede, velsignelser vil utebli, det ligger et tungsinn over kropp, tanker og hjerte, det vil komme unødvendige prøvelser og det vil bli mange tunge dager og harde netter, ting som før var enkelt blir tungt, ting som var kjekt blir kjedelig, alt fordi vi ikke vil ydmyke oss og be Gud (og mennesker) om tilgivelse.

Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak. 4:6)

Uansett hvor mye man håper at det bli gå over med tiden, det vil ikke. Eneste måte å bli kvitt syndeskylden og det tunge og urolige hjertet på er å ta ansvar; innrømme sin synd, be om tilgivelse og omvende seg. Tiden vil aldri lege synd eller ta bort skyldfølelsen- kun innrømmelse, omvendelse, tilgivelse og Guds nåde.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd (2. Tim. 3:16)

Før du leser videre har jeg et spørsmål jeg vil du skal svare på:
Hvilken måned har 28 dager?

Vi er ofte alt for sneversynte i vår måte å se og forstå verden på. Vi oppfører oss som om vi er verdens sentrum og at det meste burde dreie seg om oss. Ja, vi vil vel helst ikke innrømme at vi er slik, men er vi egentlig ikke det?

Hva kan jeg få ut av det?
Hvorfor må jeg ha det vondt?
Hvorfor fikk han/hun forfremmelse og ikke meg?
Hvorfor ble de invitert og ikke jeg?
Hvorfor ble jeg forkjølet?

Og vi er slik med Gud og Hans ord også. Vi ser det utfra vårt perspektiv og våre ønsker. Selvsagt ikke hele tiden, men ofte. Hvis vi ikke er påpasselige kan vi lese Guds Ord som en oppskriftsbok på hvordan jeg skal få det bedre, i stede for at vi bruker ordet til å dra oss nærmere Gud og til å vokse i kunnskap og kjennskap om Herren.

Vi må være forsiktige med å hele tiden dele opp Guds ord og se enkelte vers eller temaer for seg selv. Hvis vi gjør det, mister vi noe viktig, helheten. Ordet sier selv at det er summen av Guds Ord som er sannhet. Vi kan ikke ta ett vers eller tema å prøve å forstå det isolert, det må sees i sammenheng med resten også. Selv om det å fordype seg i ett ord eller tema kan være hensiktsmessig, kan det ikke være det eneste vi gjør.

Summen av ditt ord er sannhet, dine rettferdige lover varer evig. (Sal. 119:160)

Jeg kan f.eks ikke bare lese ord om helbredelse fordi jeg ønsker å bli frisk og så overse alt annet Gud har sagt.
Skal jeg forstå hva Gud mener om skilsmisse, kan jeg ikke bare lese de enkelte versene, jeg må også se det i sammenheng med hva Gud sier om ekteskap og hvordan han har sagt vi skal være mot hverandre. Eller hva med kvinner i tjeneste? Den lidende tjener og den triumferende kongen? Det er mer sammensatt enn vi liker at det er.

Det beste vi kan gjøre er å ta til oss alt Guds ord. Ikke bare plukke og velge, men alt- også det som kjennes tungt og vanskelig ut. Vi skal ikke streve med å forstå, men være trofaste i å lese hele ordet. Guds Ånd vil i sin tid åpenbare for oss de ord vi trenger dypere forståelse av, og nettopp her er et viktig poeng: Vi vet egentlig ikke hva vi trenger (men vet godt hva vi føler for).

Svaret på spørsmålet i starten viser oss fort hvor sneversynte vi kan være…
De fleste svarer februar, men alle måneder har 28 dager (selv om flertallet har flere).

Livet er ikke alltid lett. Noen ganger er det mer enn vi kan bære og vi rives i stykker på innsiden. Det er så mye usikkerhet, så mange kamper, så mange sår og så dyp fortvilelse at vi vet ikke om vi makter enda en dag. Kanskje er du som meg, du utsetter å legge deg fordi du føler at da kommer den nye dagen bare enda raskere. Kanskje er du en av dem som bare ønsker å sove, sove så lenge at du ikke trenger å stå ansikt til ansikt med enda mer smerte, tomhet, frustrasjon og motløshet. Jeg vet at noen av dere som leser dette vet hva jeg mener, fordi dere lever midt oppi dette. Du ser etter håp, du ser etter noen som kan beskytte deg, du ser etter kjærlighet, du trenger noen større enn deg selv. Min kjære søster, min kjære bror, her er noen «sanger» som kanskje passer deg.

En klagesang
Gud, hvorfor er du så langt borte? Jeg føler du har lukket øynene for min smerte. Jeg roper ut etter deg både dag og natt, men føler at ropene mine stopper ved taket. Jeg orker ikke mer. Jeg er sliten. Frustrert. Motløs. Jeg prøver hver dag å få det til, men jeg føler at ting heller blir verre enn bedre. Jeg trodde du skulle fri meg fra dette, hvorfor er alt fortsatt så tungt og vondt? Hvor er du Herre? Ser du min smerte? Hører du mine rop? Ser du mine tårer? Jeg er her på kne foran deg, hjelpeløs og uten krefter, Gud hjelp. Jeg trenger å merke din kjærlighet. Trenger å oppleve din nåde. Gud, hjelp.

Herre, hør mine ord. Lytt til min klage! Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg.
(Sal. 5:2-3)

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. (Sal. 22:2-3)

Men jeg er hjelpeløs og fattig. Herren skal tenke på meg. Du er min hjelp, du berger meg. Drøy ikke lenger, min Gud! (Sal. 40:18)

En lovprisning
Gud, mitt hjerte er fylt med angst og fortvilelse. Motstanderne står om meg på alle kanter, og jeg vet ikke ut eller inn. Jeg ser ikke veien foran meg, jeg vet ikke hva neste skritt er. Jeg er hjelpeløs og liten, jeg kan ikke klare dette. Jeg er her på kne og gråter ut min smerte framfor deg, for jeg vet at ditt ord er sant. Jeg har opplevd din nåde og kjærlighet forvandle mitt hjerte mange ganger før, du har gitt meg et nytt liv. Jeg har erfart din barmhjertighet og trofasthet, og derfor Gud, så gir jeg min smerte, min kamp og all min uro til deg. Du er Gud og du er god. Jeg velger å stole på deg, du alltid har vist deg trofast og god mot meg Gud. Jeg sitter her i natten og kan ingen ting gjøre, men en ting vet jeg for visst: Du er hellig Gud, hellig er du, og du er god og barmhjertig. Jeg stoler på deg og velger å vente på deg. Du vil fri meg ut, du vil på ny reise opp ditt barn. Du er god og jeg stoler på deg. Makten og æren er for alltid din, og jeg velger å fortsatt være din.

Han frir meg fra mine fiender. Du løfter meg over dem som står imot meg, og berger meg fra voldsmenn.Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre, og lovsynge ditt navn. (Sal 18:49-50)

Vær ikke langt borte fra meg, Gud. Min Gud, skynd deg og hjelp meg! Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. (Sal. 71:12,14)

Salme 13 (trykk så får du opp kapittelet i nettbibelen)

En kjærlighetssang
Mitt barn, min elskede. Jeg har sett din smerte og jeg har samlet dine tårer. Jeg vet at du lider og at du ikke klarer dette. Jeg er her med deg, du er ikke alene. Selv om du kanskje ikke merker det, så bærer jeg deg hver en dag, også om natten er jeg deg nær. Du har vondt for å høre min stemme mens kampen og smerten raser, men tvil ikke på min kjærlighet. Du er mitt elskede barn, og jeg ønsker å hjelpe deg. Jeg elsker deg med en evig kjærlighet og jeg vil være din styrke når du er svak, det lys som viser deg vei. Jeg vil holde deg i trygge armer og jeg vil lede deg på rett vei. Ditt hjerte skal bli legt og du skal igjen bygges opp. Du vil oppleve at det gryr av dag, du vil oppleve at noe nytt vokser fram, du vil oppleve at jeg er trofast mot deg. Jeg kan ikke svikte deg, og ikke ønsker jeg å forlate deg, fordi du er min. Mitt elskede barn. Jeg er her med deg og jeg ser deg. Jeg ser ditt knuste hjerte, jeg ser din smerte og fortvilelse, jeg ser. Jeg er ikke langt borte, jeg er nærmere deg enn din egen pust. Jeg er den som lar ditt hjerte banke og gir deg pust. Jeg er ikke bare himmelens skaper og all verdens opprettholder, jeg er din Far, din hjelper, din trøster, din fred, din styrke. Jeg er ditt alt i alle ting. Jeg elsker deg mitt kjære barn, la meg hjelpe deg og holde ut til tiden for forandring, ny dag og gjenoppbyggelse er her.

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg… Vær ikke redd, for jeg er med deg! (Jes. 43:1-3a, 5a)