Jeg står og kikker på snøen som laver ned og kler landskapet i vinterdrakt, og mens jeg kikker så dukker ett par vers opp i tankene.

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes. 55;10-11)

Vi har Guds løfter og vi kan stole på dem, vi trenger ikke uroe oss for om hva Gud har sagt, virkelig vil skje. Det han lover, det gjør han.

Det er ikke alltid så lett å tro for den enkelte dag, men noen ganger må vi bare holde fast på «Gud har sagt, så derfor vil det skje» og fortsette å karre oss igjennom. Kanskje har vi ikke tro for at denne eller morgendagen vil bli bedre, men vi kan tro at Gud er trofast og at han er med oss og vil hjelpe oss igjennom. Han har lovet å ikke slippe eller svikte oss, og han holder sine løfter.

Vi kan ikke bare plukke de ord og løfter vi liker og som vi føler vi fortjener og forvente at det skal skje når vi vil, men vi kan stole på at alle Guds løfter er sanne og at han alltid vil gjøre hva han har sagt.

Guds ord er virkekraftig i ditt liv, ikke gi slipp på det og husk at Gud aldri slipper deg.

Jeg satt og tenkte på et vers torsdag kveld og da jeg tok et nettsøk for å finne ut hvor det står, var et av de øverste søkeresultater et innlegg jeg skrev for mange år siden.

Torsdag formiddag var av det urolige slaget og formiddagshvilen ble forstyrret av både urolige tanker og mye lyd i huset. Jeg lå og tenke-ba etter som tanker og uro kom og etter hvert ble det rolig i meg. Det var dette jeg tenkte på på kvelden og verset om at sjela må være stille i håp til Gud var verset jeg tenkte på. Det er så godt å vite at vi kan gi vår uro, bekymring og vanskelige tankene over på Gud, og enda bedre er det når vi kjenner at den ro som bare Gud kan gi siger inn.

I stede for å skrive nytt velger jeg å dele det gamle og dere kan gå videre til det tidligere innlegget ved å trykke på lenken under.

Ønsker alle ei god og velsigna helg.

https://medgudihverdagen.blog/2010/02/07/vaer-stille-min-sjel/

Mens middagen stod i stekeovnen så leste jeg litt i Bibelen og mens maten ble avkjølt ordnet jeg enkelte praktiske ting. For min del er det pga ME’n viktig at jeg ikke går for lenge uten mat fordi det forsterker utmattelsen og andre symptomer kraftig, og jeg kjenner plutselig at nå må jeg få i meg noe. Middagen stod der, klar til å spises, men jeg satt og kikket på mobilen og ordnet heller noe dugnadsgreier fordi jeg orket bare ikke gå ut å hente mat der og da. Etter ti-femten minutter gjør jeg det og setter meg og spiser mat mens jeg kikker på noen av de versene jeg hadde lest tidligere.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. (Jes. 55;1-2, egne understrekninger)

Herrens nådige innbydelse er satt som tittel på det avsnittet disse versene er fra, og det er en innbydelse til oss alle, alle som tørster og trenger å fylle sitt indre. Men som med alle innbydelser er det opp til oss hvilket svar vi gir og om vi i det hele tatt møter opp. Og hvis vi møter opp, hva gjør vi da?

Jeg trengte mat, men hva godt gjorde maten meg når jeg ikke rørte den? Ingen ting, hva som skjedde var at jeg ble tommere og vondere. Mens jeg tygger middag, tygger jeg også videre på ordene jeg leser.

Hør nå på meg, står det i vers 2 og det etterfølges av så skal dere få spise. Vi må rett og slett høre Guds Ord for at det skal bli til mat for vår sjel og ånd. Det er lite hjelp i en lukket Bibel… Guds Ord er fortsatt det samme og det er tilgjengelig, men hvis ikke vi tar det til oss, hva nytte gjør det da?

Det siste året har en av mine største frustrasjoner vært at jeg ikke har klart å lese uten å få kraftig symptomøkning. Ikke fordi jeg av plikt eller dårlig samvittighet måtte lese for å være «god kristen», men fordi jeg trengte det. Mitt viktigste møtested med Gud er over åpen Bibel og med åpent hjerte, det er da jeg oftest hører ham tale til meg. Og det å ta til seg føde for ånd og sjel er viktig for at vi skal bevare mot, håp og glede.

Vi vet alle at det er viktig å lese, ikke fordi vi skal ha prestert noe eller krysset ut en daglig plikt, men fordi vi trenger fellesskapet med Gud og fordi vi trenger å høre Ham. Vi har innbydelsen, vi har Guds Ord og så er det opp til oss om vi vil ta det til oss.

Vi skal glede oss med de glade og gråte med de som gråter, men vi treffer ikke alltid helt blink når det gjelder det. Det er vanskelig å balansere oppmuntring og påminnelser når vi har med mennesker som sliter å gjøre. Jeg sa til ei for litt siden at på mine tunge dager trenger jeg ikke å bli minnet om hva jeg har sagt på mine gode, jeg trenger forståelse og omsorg. Hva jeg har sagt er like riktig, det er bare det at det bringer ikke godt med seg inn i den gitte situasjonen.

Det har vært noen dager der jeg har kunnet begynne å fyre med ei gang jeg stod opp etter formiddagshvilen, men tirsdag kom jeg ut i stua og ble slått av varmen som stod mot meg og tenkte at i dag trenger vi ikke fyre før utpå kvelden. Sola hadde tittet fram fra skyene og den hadde varmet opp flere grader.

Ordet oppmuntring kom for meg etter som dagen gikk videre og jeg har tenkt på det i sammenheng med varm stue, vedforbruk og det å oppleve tunge perioder (ja jeg vet jeg tenker merkelig 😉 ). Denne dagen kommer jeg ikke til å bruke en kvart sekk med ved ei gang, mens gårsdagen som var kald krevde hvertfall en halv. I dag vil hva jeg ha vare lenger enn hva det gjorde i går.

Når mennesker ikke prøver å dele glede med den som gråter, men heller deler deres tårer gjennom å høre og å gi oppmuntringer er det noe av det samme som skjer. Mennesker som sliter pga tunge tider og prøvelser har en begrenset mengde energi og styrke som de kan bruke på å komme igjennom utfordringene med, men når andre viser omsorg og gir oppmuntringer, så gir det varme og styrke til sjela. De får styrke fra den andres varme og de trenger ikke bruke like mye krefter og energi på å bare komme igjennom, slik som sola gav varme til stua mi og førte til at jeg må bruke mye mindre ved denne dagen enn på en overskyet dag for å holde det varmt. Hva jeg har vil holde og rekke lenger og slik er det når andre mennesker gir styrke til oss gjennom oppmuntringer og gode ord også, de få kreftene vi har, rekker lengre.

Og ikke bare det, alt ser jo mye lysere og bedre ut når sola skinner, og når vi møtes med omsorg så skinner det litt sol inn i våre hjerter og tanker og gjør at alt kjennes ikke så mørkt, tungt og kaldt ut. Er det noen du kan dele litt lys og varme med i dag og dagene foran? Kanskje kjenner du noen som trenger en oppmuntring og noen gode ord?

Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid. (ordspr. 25;11)

Vi lever i ei tid der mange er styrt av lyst og ikke behov. Kjøp-og-kast-mentaliteten har spredd seg til mange områder og om vi ser litt grundig rundt oss, og i oss selv, så vil vi oppdage at både vi og mange andre er kanskje mer styrt av lyst enn vi er klar over.

Jeg hadde noen minutter ledig mellom å ha fullført ett håndarbeid og ventingen på at vaskemaskinen ble ferdig og kikket på bordet hvor ett hefte med små andakter og bibelstudier lå. Jeg tenkte at det mangler hvertfall ikke på lesestoff siden jeg får disse hver måned og jeg ikke har kunnet lese noe særlig siden starten av oktober i fjor. Det har samlet seg opp med alternativer i både hefte og bokform. Jeg kikker så bort på bibelen som ligger oppslått i sofaen. Hva kan jeg tenke meg og hva trenger jeg?

Tanken gikk til den berømte, eller i mitt syn berykta, turmaten som så mange her til lands tyr til, nemlig pølser, brus og annen kjapp bensinstasjon/-veikromat. Det er ikke problematisk at det skjer ei sjeldent gang at vi spiser slikt, men sjeldent er ikke ukentlig  eller daglig. De fleste vet når de skal ut på ting som tilsier matstopp, men mange av disse forbereder ikke et sunt alternativ og ender opp med enkelt og oftest usunt.

-Hva har jeg lyst på? og -hva trenger jeg? blir ofte slått sammen og behandles som behov, men mye av hva vi mener og føler vi trenger, trenger vi egentlig ikke, vi har bare lyst på det fordi vi vil ha mer enn nødvendig. Vi unner oss god mat, brus og snop midt i uka, vi spiser ute oftere enn noen gang tidligere, vi reiser oftere, lengre og mer luksuriøst og vi handler ofte for mye og ofte, fordi vi har lyst og fordi vi føler vi fortjener det. Litt er ikke galt, men når går det fra å være litt til å være hva som styrer oss? Når er det lysten tar over for den ekstra kosen ei gang inni mellom? Svaret er nok ulikt, men de fleste av oss går nok mer etter lyst enn behov. Vi har ikke vondt av å tenke over hvordan vi bruker tid, penger og oss selv og hvordan det samsvarer med å leve et gudfryktig og nøkternt liv med fokus på Gud og andre.

Jeg hadde lyst til å bla i bøker og hefter, men hva jeg egentlig trengte var Guds Ord. Og etter ei slik tankerekke må man bare smile når man leser hva øynene faller på:

Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg hva som hjelper og fører deg på veien du skal gå. Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger. (Jes. 48:17b-18)