Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. (Kol. 3:1-2)

Jeg tror det er ikke bare meg som kjenner kampen rase inni meg mellom tro og tvil. Når dagene er gode så er det ikke så vanskelig å tro at Gud er god og at han er tilstede, men når dagene derimot er tunge, kalde og harde, da har tvilen så mye enklere for å komme til.

Det er ikke galt å kjenne på tvil, tvil kan også være nyttig. Den kan få oss til å søke Gud for ny åpenbaring og forståelse og den kan røske opp i hva som viser seg å være menneskekunnskap framfor åndsåpenbaring. men den tvil som rokker ved vår tro og tillit til Gud, den skal vi være på vakt for.

Tvil kan føre til at vi får et nytt, dypere og revurdert bilde av hvem Gud er, men hvis tvil formørker sinnet og tar oss bort fra Herren, så må vi gjøre noe med den. Det beste vi kan gjøre er å sulte den i hjel.

De ting vi gir næring til i våre liv er også de ting som vil vokse og bli sterkere. Så da er spørsmålet: Er det troen eller tvilen vi gir mest næring? Hvilke tanker fyller vi sinnet med, tro eller tvil? Bruker vi Guds ord som redskap for å verne og styrke troen eller lar vi tvilen få skape uro og forvirring rundt hva Guds Ord egentlig sier? Det vi mater, det vi bruker tid og krefter på, det vil vokse.

Vi lar oss lett fange inn av hverdagen og vi lar oss lett bli tatt til fange av uro og motløshet, men vi må reise oss opp mot dette i Jesu Navn og ta den autoritet som er gitt oss. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ba jo fem linjer, vi har et ansvar for å lese Guds Ord, bruke tid på å grunne på ordet, bruke ordet som «styrkedrikk» gjennom dagene og bruke Guds Ord mot  tvil og andre mennesketanker som reiser seg mot kunnskapen og sannheten om vår dyrebare Herre og frelser.

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4:12)

Kjemp for å både bevare og styrke troen din, den er for dyrebar til å la gå under.

Vi er veldig flinke til å finne på mange ting vi kunne gjøre for andre og for Gud hvis vi bare hadde hva andre har. Hvis vi hadde det de har så skulle vi gjort så mye mer utav det enn vi synes de gjør. Vi skulle mangfoldiggjort ressursene, vi skulle gledet Gud med bruken av dem og vi skulle hjulpet og velsignet andre.

Det er to farer ved dette og den første er at vi gjør oss til dommere over andre. Vi tror vi vet hva andre har og vi synes vi kunne gjort bedre. Egentlig vet vi ikke helt hva de har, for vi vet ikke hvilke utfordringene de kanskje møter, men skjuler. Og hva vet vi egentlig om hva de gjør med sine velsignelser? Kanskje gjør de mye i det skjulte som vi ikke vet noe om? Vi burde ikke være så opphengte i hva andre har og gjør, de står ansvarlige overfor Gud for sin bruk av livet, tiden og ressursene sine, ikke overfor oss.

For det andre, ved å fokusere på hva andre har og som vi kunne tenkt å ha tilgjengelig, så fokuserer vi på «mangler» i stede for muligheter. Vi glemmer at vi også har noe vi kan bruke til fellesskapets beste, det gjelder ikke bare de vi tror har mer enn oss.

Du har et eget lager av tid, omsorg, ressurser, Guds visdom, barmhjertighet, praktiske evner og mye annet- hva kan du gjøre med dette? Det er det virkelige spørsmålet. For å sette det inn i tallsammenheng: Det viktigste er ikke hva du tenker du skal gjøre med den millionen du drømmer om å vinne en eller annen gang, men hva du gjør med den tusenlappen du allerede har.

Hva har du?

Og om det føles litt lite og smått ut for deg, så er det ikke det hvis det deles med et hjerte som banker for Gud og mennesker. Husk at du tjener den Gud som skapte himmel og jord og at Jesus mettet ganske så mange mennesker med ei lita lunsjpakke. Ikke stemple hva du har som for lite, når Jesus rører ved det og det blir velsignet fra himmelen så kan det bli til «mat» og glede for mange.

Jeg har lett frem endel restegarn og holder på med gode, «gammeldagse» restetepper. Den enkelte farge ville ikke rukket til så mye, men sammen skal de bli til varmende babytepper. Den enkelte farge er liten i seg selv, men sammen med andre blir det noe.

Gi de minuttene du har, hjelp de gangene du kan, si de gode ordene du tenker, del det ordet du kjente kom opp i hjertet, vis omsorg, vær tilstede, lytt på ordentlig. Be Gud å vise deg hva du kan gjøre med hva du har, og ikke bruk opp tiden på å drømme om alt du skulle gjort med hva du ikke har.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!  Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:10-15)

Jeg fikk en ekkel opplevelse her om dagen. Fortidens skygger snek sin kalde arm opp av graven og strakte seg inn i nåtiden og klemte sin harde, kalde og mørke hånd om hjertet og sinnet mitt. Jeg hadde allerede en veldig tung periode og jeg hadde allerede opplevd endel såre opplevelser gjennom uka og helga. Og du vet hva jeg mener. Du er allerede på felgen og da kommer såre og vonde minner plutselig opp igjen, og da trykker mennesker rundt deg på alle de feile knapper og da går hjertet bare i svart. Men du, husk at vi har en anklager som er ute etter å ta oss, og han kjenner våre svakheter og sår og han setter inn sine angrep når vi er nede i dalen.

Det er bare ett par uker til så er det 16 år siden jeg fikk kikhosten som jeg aldri har kommet meg etter, det er den som for alvor utløste ME’n for min del. Og det ble mange år med kamp, bl.a. mot meg selv og mot systemet før en diagnose var på plass. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har sagt jeg ikke må overdrive eller at så ille er det ikke. De tenker ikke over det; men når de valgte å ikke tro meg, så stemplet de meg også som løgner. Jeg har dermed også kjempet mot meg selv og trodd at jeg kjente kroppen feil, jeg er sikkert bare litt lat og litt ute av form, jeg trenger sikkert bare sove litt mer…. men det var ikke det. Jeg var syk, kroppen min var syk, og jeg sliter fortsatt med å få aksept for at det er så ille som det er. At invaliditetsgraden min er mange ganger høyere enn funksjonsgraden, det er det ikke så mange som vil tro på.

Jeg pleier ikke skrive om de kampene jeg er oppi, men denne gangen får dere litt. For jeg føler meg liten, svak, uønsket og unyttig. 2017 er et år der jeg ble fattigere i meg selv, men jeg håper samtidig at jeg klarte å leve på en måte som gledet Gud og gjorde andre menneskers liv rikere. Men når man føler seg liten og svak, da er det ikke alltid så lett å huske hva som egentlig er sannheten, sannheten om meg, sannheten om deg.

For den finner du ikke i dine prestasjoner eller i menneskers ord om deg, du finner den kun hos Gud. Du er dyrebar og elsket, du er høyt verdsatt og ønsket. Du er tilgitt og renset i blodet. Du har en mening og et kall. Du er utrustet med kraft fra det høye og Guds Hellige Ånd virker i deg. Du er viktig, for Gud og for andre.

Viktigere enn hva vi har, er hvem vi er og viktigere enn hva vi gjør, er hva vi lar Gud gjøre i og gjennom våre liv.

Vi opplever alle tider hvor det føles ut som om mennesker motarbeider oss og er ute etter å gjøre oss små, men husk: Mennesker er ikke dine egentlige fiender, djevelen er. Ikke tro de løgner han prøver å plante i ditt hjerte og ditt sinn, avvis dem og løft fra Herrens Ord. Det er godt mulig at ikke alle mennesker rundt deg verdsetter deg for den du er og hva du gjør, men det betyr ikke at de er bærere av sannheten. Kun i Guds Ord finner du sannheten om deg selv, og jeg om meg.

Husk hvem din egentlige fiende er og minn deg selv på hva Gud sier om deg i sitt ord.

***

Som dere kanskje forstår, jeg har en veldig dårlig periode for tiden. Jeg har derfor måtte avstå fra å svare på kommentarer, men vit at de leses og verdsettes. Jeg fikk så mange gode oppmuntringer gjennom kommentarene som kom i uken som gikk, både bekreftelser på at det var Gud som ledet meg til å skrive noe annet enn jeg hadde planlagt og også at Gud virker gjennom ordene og får berøre andres hjerter. Takk til dere som la igjen noen ord og til dere alle: Guds fred, styrke og glede over uka vi har gått inn i.

Har du et menneske rundt deg som du holder mye bitterhet og gammelt mot? Et menneske som over år har tråkket deg på tærne, snakket deg ned, gått bak ryggen på deg og har behandlet deg respektløst? Du har sår som stikker dypt og du kan skrive en liste på flere sider over alle de feil som er begått mot deg. Jeg har et  spørsmål til deg: Trenger du Guds nåde?

Ønsker vi å leve gudfryktige liv kan vi ikke velge hvem vi vil tilgi og hvem vi ikke vil, Guds ord sier i tydelig ordelag at vi skal tilgi andre deres overtredelser mot oss.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (Kol. 3:12-13)

Jeg vet at for enkelte høres dette veldig hardt, umulig og urettferdig ut, og jeg forstår det. Det er mennesker som har opplevd utenkelige ting, samtidig som det er de som i årevis er trykket ned av andre, og så skal man bare tilgi? Jeg forstår at det er enkelte ting som oppleves for vondt å vanskelig ut å tilgi og at det er enkelte gjerninger som er så grusomme at det føles ut som at de ikke fortjener tilgivelse.

Gud spør oss ikke om å føle for å tilgi, han sier vi skal tilgi, fordi han har tilgitt oss mer. Gud ber oss ikke gjøre noe som han ikke har gjort mot oss først. Han gav sin egen sønn for at vi skulle få tilgivelse. Jesus led og døde for din tilgivelse. Gud gjorde alt dette mot oss selv om vi ikke fortjente det, han gjorde det ut av sin rike nåde og kjærlighet- og det er dette skal vi gi videre.

Menneskelig sett fortjener kanskje ikke andre tilgivelse, men vi skal ikke leve etter hva vi menneskelig sett synes er riktig og rettferdig, men etter Guds ord og hjerte. Vi trenger å leve i den nåde, i overensstemmelse med Guds ord og i den kraft Gud gir- og vi vil alle komme dit hen at Gud ber oss om det umulige. Å tilgi noen som har såret oss dypt.

Det er ikke enkelt, men ved Guds hjelp er det mulig.

For noen vil det hjelpe å utføre en symbolsk handling som å skrive ned det gale og brenne det opp samtidig som de høyt sier at de tilgir. Andre opplever at det er en prosess som tar år, der de stadig bestemmer seg for å tilgi og bevege seg videre. Men hva som alltid er hjelpsomt er dette: Begynn å be for det mennesket det gjelder. Be om frelse hvis de ikke er frelst, be om velsignelser, be om at godt skjer for dem. Be om at Guds nåde og kjærlighet utøses over det andre menneskets liv.

Har du noen du må tilgi men så føler du det er umulig og urettferdig? Husk spørsmålet mitt: Trenger DU Guds nåde? Og et ekstra spørsmål til slutt: Hvis du ønsker og trenger tilgivelse, nåde og kjærlighet og lengter etter det på innsiden, tror du ikke den andre også føler det slik?

Herren hjelper dem og berger dem. Han berger dem fra de urettferdige og frelser dem, for de søker tilflukt hos ham. (Sal. 37:40)

Jeg fortsetter ikke fordi jeg er sterk, modig eller dyktig. Jeg fortsetter den daglige kampen fordi jeg stoler på Herren. Gud har vist seg trofast mot meg så mange ganger at jeg vet at Han er den Han sier han er. Min venn og hjelper, min trøst og min glede, mitt vern og min borg, min frelser og forløser, min lærer og Far, mitt alt i alle ting.

Gud hjelper meg ikke fordi jeg klarer selv eller prøver så hardt i egen kraft, men fordi jeg stoler på Ham. Det er noen ganger en kamp å velge å gi opp selvstrev, spesielt når dagene går på viljen. Men i stillhet og tillit er min styrke. Jesus er min glede, ikke gode opplevelser. Gud er den som bringer lykke inn i livet, ikke gode opplevelser i seg selv.

Det ligger velsignelser gjemt også i de mørke stundene, og velger vi å stole på Gud på tross av omstendigheter og følelser, så vil vi oppleve at Han igjen, utav sin store nåde og kjærlighet, kommer oss til hjelp. Som dagens vers minner oss om, Gud hjelper og berger oss fordi vi søker tilflukt hos ham.