av

Ta det første skrittet selv

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7:12)

Vis omsorg mot andre slik du selv ønsker å bli vist omsorg.
Tilgi andre slik du selv ønsker å bli tilgitt.
Se på andre slik du selv ønsker å bli sett på.
Lytt til andre slik du selv ønsker å bli lyttet til.
Vis respekt overfor andre slik du selv ønsker å bli vist respekt.
Vær barmhjertig mot andre slik du selv ønsker å få barmhjertighet.
Elsk andre slik du selv ønsker å bli elsket.
Vær mild mot andre slik du selv ønsker å bli møtt med mildhet.
Gi oppmuntringer til andre slik du selv ønsker å bli oppmuntret.
Trøst andre slik du selv ønsker å bli trøstet.
Hjelp andre slik du selv ønsker å bli hjulpet.
Vær tålmodig med andre slik du selv ønsker å bli behandlet med tålmodighet.
Be for andre slik du selv ønsker å bli bedt for.
Forman andre med mildhet slik du selv ønsker å bli formanet.
Gå på besøk til andre slik du selv ønsker å få besøk.
Vær overbærende mot andre slik du ønsker de skal være overbærende med deg.
Skjul andres feil og fall slik du vil at de skal skjule dine feil og fall.
Gi slik du selv ønsker å motta.
Snakk til andre slik du selv ønsker å bli snakket til.
Stå opp for andre slik du selv ønsker at noen står opp for deg.
Lær andre slik du selv ønsker å bli lært.

Ta det første skrittet selv og
vær mot andre slik du ønsker de skal være mot deg.

av

Jeg ikke bare forstår det er tungt

Har du tenkt over hva som er forskjellen på empati og medlidenhet? Jeg har egentlig ikke, ikke før jeg nå for litt siden ble sittende å tenke på at i sann medlidenhet ligger det skjult en stille og varm glede. Ikke en glede som gjør at vi kjenner på lykke eller tilfredsstillelse, men en glede som kommer av at vi har fått være der for andre og ved våre spede forsøk på trøst og oppmuntring har fått bære og lindre noen andres smerte og lidelse.

Handling er en del av medlidenhetens natur. Empati dreier seg mer om følelser og tanker, mens sann medlidenhet handler om å oppmerksomt og vennlig ta innover seg andres lidelse og aktivt gjøre noe for å dempe deres smerte og lidelse. Medfølelse er et av de vakreste og sterkeste gjensvar vi kan gi i forhold til den lidelse og smerte vi ser i andre menneskers liv. Gjennom at vi oppmerksomt møter og omfavner andres sårbarhet, lidelse og smerte- og gjennom at vi strekker oss ut for både trøste og støtte dem, kan vi gjøre byrden deres lettere å bære og vi kan ved kjærlighet bringe lindring og legedom som fjerner noe av smertens brodd.

Vi er alle observante ovenfor mennesker vi kjenner, og spesielt når det gjelder ting som gjør at de blir sårbare eller utsatt for ting som ikke er godt. Det ligger i kjærlighetens natur at vi ønsker å fjerne det vonde fra andres liv, akkurat slik medlidenheten vil bære den andres smerte og ved omsorg, støtte og hjelp være med på å lette og lege det vonde. Medlidenhetens hovedfokus er faktisk å lindre eller fjerne en annens smerte og dens kide er omsorg/kjærlighet for noen andre enn seg selv.

Jo mer jeg tenkte på disse tingene, og jo mer jeg fikk ordnet tankene gjennom å sortere ordene, jo mektigere og mer overveldende ble det å tenke på at Gud har medlidenhet med oss.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Og vi vet at Gud handler på hva han føler. Han ikke bare kjenner på kjærlighet og omsorg, han viser det i handling. Han ikke bare synes synd på de av oss som lider, han bærer lidelsen sammen med oss og ønsker å løfte byrdene av oss og gi oss fred og glede. Jesus er et forbilde for oss alle når det gjelder å ta inn over seg andres smerte og lidelse, for deretter å gjøre noe for å lindre og lege det.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

La oss ikke bare være empatiske overfor andre og forstå at det er tungt og vanskelig, la oss vise medlidenhet og forsøke vårt beste for å bære og lindre andres smerte, slik Jesus mer enn villig gjør for oss.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
– Rom. 12:10, 13a og 15

av

Øyeblikkelig lydighet

«Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud» (Sal. 119:60)

Bibelen er tydelig på at et viktig kjennetegn på Jesu disipler er at de holder hans bud. Vi viser vår overgivelse og hengivenhet til Gud ved å følge hans ord uten unødvendige utsettelser. Ved å gjøre dette velger vi å ikke stille oss selv i veien fra hva Gud har sagt vi skal gjøre. Det er ofte «jeget» som fører til at vi ikke gjør hva Gud har sagt. «Jeg» kommer i veien for lydighet. Mine tanker og følelser om hva Gud har sagt jeg skal gjøre blir snublesteiner og holder meg borte fra den øyeblikkelige handlingen.

Når Gud sier at det er noe vi skal gjøre, så er det egentlig bare et gjensvar som er riktig å gi: Øyeblikkelig lydighet. Hvis vi utsetter å gjøre noe Gud har fortalt oss vi skal gjøre, vil vi oppleve den oppgave Gud gav oss som en byrde som blir bare tyngre og tyngre å bære, og også at hva Gud har sagt vi skal gjøre bare føles mer og mer vanskelig og for krevende ut.

Hvis vi føler at det Gud har sagt vi skal gjøre føles tungt og vanskelig ut, er det ofte en konsekvens av at vi har utsatt å være lydige. Handler vi derimot umiddelbart vil vi oppleve en stor frihet og glede som kommer som en konsekvens av at vi lyder Guds bud uten utsettelser.

Trenger du et eksempel på noen som valgte å adlyde Gud selv om det kostet, tenk på den unge jenta Maria som sa ja til å bære frem verdens frelser. Hun er et vakkert og sterkt eksempel på et menneske som velger å adlyde selv når kostnadene kan se enorme ut.

av

Når bønner møtes

Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:11-13)

Vi leser ikke hvorfor den samaritanske kvinnen ved brønnen får et møte med Jesus, men jeg har tenkt at det må ha vært et rop i hennes indre etter noe mer. Kanskje har hun ropt ut til Gud etter hjelpe? Vi vet ikke. Men at hun har kjent på tomhet og ønske etter noe hun kanskje ikke helt vet hva er, det er det liten tvil om.

Jesus tar veien gjennom Samaria selv om gode jøder ikke skulle gjøre slikt, men hva bryr det han? Hans ønske er å gjøre Fars vilje, og når det er denne veien han blir ledet så er det her han går.

Ved brønnen møtes to bønner, en bønn om å leve til Fars ære og gjøre Hans vilje og en bønn om hjelp. Der ved brønnen møtes to mennesker som er ført sammen av Gud selv og det er Gud selv som får være både kraften og kilden til den forvandling vi ser finner sted. Guds godhet får flyte fritt og Fars store hjerte og inderlige ønske om at de fortapte finner hjem, får både bli øst ut og tilfredsstilt.

Hvor ofte tenker vi at vår bønn om «hjelp meg Gud» vil få svar i form av et annet menneskes bønn om «send meg»? Og selvsagt, også omvendt. For sjeldent. Men det er ofte slik Gud gjør ting, på forunderlig vis fører han sammen to mennesker som har bedt bønner som passer sammen og i dette himmelbestemte møtet er han tilstede og virker med sin kraft, godhet og nåde. Ja ikke bare får Gud gi ut av alt det gode han er og har, men han får også motta takk, lov og pris for det gode som mottas.

Når to bønner møtes bringes Gud ære, både gjennom den lydige handlingen fra den som gikk og også fra det trengende hjertet som fikk drikke seg utørst.

 

av

Ikke steng Gud ute

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt. 28:20)

Tirsdag ble jeg syk og formen var mindre god da jeg stod opp onsdag, deretter gikk det fort nedover til jeg var et slakt av ei oppvridd vaskefille fredag kveld. Heldigvis snudde det i løpet av lørdagen og jeg er nå noen hakk bedre selv om feber og annet gørr ikke er helt borte (og derfor er det også noen ubesvarte kommentarer). Oppi begredeligheten satt jeg og tenkte over ordene om at Gud er alltid med oss.

Han er det. Gud er alltid med oss, og han vil aldri svikte oss eller forlate oss. Vi kjenner alle vers om dette og vi vet at det står og for det meste tror vi også at det er sant. Vi kan til og med tro det på de onde og vonde dagene, men likevel om vi tror så føles hjelpen langt borte ut.

Vi tror og vet at Gud er med oss, alle slags dager, men av en eller annen grunn har mange av oss lett for å stenge Gud ute når vi ikke har det så greit. Vi småsnakker med Gud om de greie tingene og de som er litt vanskelige, men når det blir skikkelig ille, tungt, sårt eller vanskelig, så blir vi stille. Vi vet Gud er der, men vi holder han ute fra hva som skjer i vår kropp, vårt hode og vårt hjerte…

Når ting blir vanskelig og vondt så har vi en tendens til å trekke oss inn i oss selv og stenge andre ute, også Gud. Vi trenger Gud og andre mer enn når vi har det godt, men likevel så bærer vi på det som ikke er greit alene.

Gud synes ikke du er svak eller pysete som synes ting er vanskelig, han har omsorg for deg og ønsker at du involverer ham. Gud synes ikke du er teit som ikke ser ei løsning, han ønsker å lede deg og gi deg av Hans visdom. Gud ønsker å være en del av hele ditt liv, han ønsker å hjelpe deg i hver situasjon. Uansett hva du møter så ønsker Gud at du skal slippe han inn i det.

Og egentlig, vi ønsker jo alle i bunn og grunn at Gud kommer inn i våre vanskelige situasjoner, følelser, tanker og tider for å trøste, styrke og hjelpe oss. La oss åpne opp for at Gud kan komme oss nær også i det som ikke er så greit. Gud er alltid rede til å møte oss, la oss gå han i møte ved å vende et sukk, en kort bønn, en tanke mot ham.