Jeg ikke bare forstår det er tungt

Har du tenkt over hva som er forskjellen på empati og medlidenhet? Jeg har egentlig ikke, ikke før jeg nå for litt siden ble sittende å tenke på at i sann medlidenhet ligger det skjult en stille og varm glede. Ikke en glede som gjør at vi kjenner på lykke eller tilfredsstillelse, men en glede som kommer av at vi har fått være der for andre og ved våre spede forsøk på trøst og oppmuntring har fått bære og lindre noen andres smerte og lidelse.

Handling er en del av medlidenhetens natur. Empati dreier seg mer om følelser og tanker, mens sann medlidenhet handler om å oppmerksomt og vennlig ta innover seg andres lidelse og aktivt gjøre noe for å dempe deres smerte og lidelse. Medfølelse er et av de vakreste og sterkeste gjensvar vi kan gi i forhold til den lidelse og smerte vi ser i andre menneskers liv. Gjennom at vi oppmerksomt møter og omfavner andres sårbarhet, lidelse og smerte- og gjennom at vi strekker oss ut for både trøste og støtte dem, kan vi gjøre byrden deres lettere å bære og vi kan ved kjærlighet bringe lindring og legedom som fjerner noe av smertens brodd.

Vi er alle observante ovenfor mennesker vi kjenner, og spesielt når det gjelder ting som gjør at de blir sårbare eller utsatt for ting som ikke er godt. Det ligger i kjærlighetens natur at vi ønsker å fjerne det vonde fra andres liv, akkurat slik medlidenheten vil bære den andres smerte og ved omsorg, støtte og hjelp være med på å lette og lege det vonde. Medlidenhetens hovedfokus er faktisk å lindre eller fjerne en annens smerte og dens kide er omsorg/kjærlighet for noen andre enn seg selv.

Jo mer jeg tenkte på disse tingene, og jo mer jeg fikk ordnet tankene gjennom å sortere ordene, jo mektigere og mer overveldende ble det å tenke på at Gud har medlidenhet med oss.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Og vi vet at Gud handler på hva han føler. Han ikke bare kjenner på kjærlighet og omsorg, han viser det i handling. Han ikke bare synes synd på de av oss som lider, han bærer lidelsen sammen med oss og ønsker å løfte byrdene av oss og gi oss fred og glede. Jesus er et forbilde for oss alle når det gjelder å ta inn over seg andres smerte og lidelse, for deretter å gjøre noe for å lindre og lege det.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

La oss ikke bare være empatiske overfor andre og forstå at det er tungt og vanskelig, la oss vise medlidenhet og forsøke vårt beste for å bære og lindre andres smerte, slik Jesus mer enn villig gjør for oss.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
– Rom. 12:10, 13a og 15

Juleglede og julesorg

De andre er mennesker som jeg, de er noens mor, far, barn, nabo og mye annet. De andre er som meg med en variert og kanskje brokete fortid, de andre er som meg. Vi er nødvendigvis ikke like i annet enn at vi er mennesker som lever her og nå, med nettopp det faktumet gjør at vi har mye til felles. Vi ønsker og trenger å bli elsket og å få elske, vi trenger fellesskap, vi trenger mat, klær og husrom, vi trenger å bli anerkjent og å bli sett på som verdifulle, vi trenger å få være viktige og nødvendige i noens verden, samtidig som noen ser oss og vil støtte og oppmuntre oss.

De siste dagene er det flere som er kommet innom bloggen etter søk som f.ex enslig i jula og ikke penger til julemat. Det var disse tingene jeg hadde oppe for ett par innlegg siden (O jul med din glede?), at jeg tror det er flere enn vi aner som ikke ser med bare lett hjerte på jula, at det er flere som sliter og har det ekstra vondt akkurat nå. Min oppfordring går igjen ut, gjør jula bedre for noen andre også.

I Norge er jula ofte familienes høytid, det betyr at vi tenker og planlegger for oss selv. Det er ikke like vanlig at julefeiringen involverer det større fellesskapet vi er en del av. Mens vi på andre tider av året ofte ser og ivaretar hverandre, er jula ei tid vi ofte har for oss selv. Og da blir det flere som ramler mellom stolene og ikke har ett fellesskap å være en del av enn det er til hverdags.

Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke? Ser vi det ikke? Hindrer våre tradisjoner og «slik har vi alltid feiret» oss i å inkludere andre? Hvordan ville vi følt det hvis vi var den ensomme, fattige, venneløse og familieløse? Er det ikke alles ansvar å inkludere de andre og ikke bare ‘henge’ med hverandre? og viktigst av alt når jeg stiller slike spørsmål; Hva sier mitt liv, mine ord og handlinger om meg? Inkluderer jeg de andre eller hegner jeg fast om meg og mine? Hvis jeg var «den andre», hva hadde jeg ønsket meg denne jula?

 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’(Matt.25:34-40)

Søskenkjærlighet

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34-35)

«Søskenkjærlighet på godt og vondt» har jeg sagt noen ganger for å forklare forholdet guttene mine har til hverandre. De kan være så snille med hverandre at jeg blir helt taus, men de kan også være ganske frekke mot hverandre. Det er vel ganske gjenkjennelig for dem som har mer enn ett barn, er det ikke?

Men en ting er sikkert, når det stormer rundt den ene, så står den andre opp og beskytter. Det er ingen som skal få røre broren hvis det er noe som kan gjøres for å hjelpe. Om de krangler innimellom, så tar de for det meste godt vare på hverandre.

Jeg har tenkt på Andy noen ganger de siste månedene (navn og smådetaljer endret). Jeg fikk den ære av Gud å dele mange gode stunder sammen med han for noen år siden. Vi møtte aldri hverandre da han er amerikansk indianer, men vi delte gleder og sorger, prøvelser og seiere og mye annet. Og det var noe som gjorde meg skikkelig sorgfull etter som jeg ble bedre kjent med ham… han var alene med sin smerte og sine prøvelser.

Her var en mann som hadde opplevd at kona, som hadde tjent i menigheten over mange år, plutselig en dag bare pakket sekken og forlot han og barna. Hun flyttet ikke bare ut, men hun flyttet også inn til en kjent alkoholiker og begynte å drikke og feste selv. Og hva opplever Andy? At de som han har rundt seg trekker seg bort. At han blir snakket ned om. At ingen tar tid til å komme for å høre hvordan han har det. Han sliter. Han sørger. Han forstår ikke. Og mennesker, hans søsken i Herren, snur ryggen til ham.

Det tok ganske mange mailer fram og tilbake mellom oss før han ville fortelle meg hva han drev med. Jeg fant ut at jeg maser ikke, han har sikkert en god grunn for å ikke si det. Plutselig kommer det en dag om jeg lurte og jeg svarer at jeg gjør jo det. Det går litt tid og så kommer det: Jeg er pastor… Hva så? Gjør ingen forskjell det, skriver jeg tilbake og får svaret at han har ikke ville si det fordi han har opplevd så ofte at når han sier hva han gjør trekker folk seg unna og blir stille. Og han ville så gjerne ha kontakt med meg fordi han følte at jeg så ham og at jeg brydde meg om ham, han trengte det akkurat nå. Jeg sier at det er samme for meg hva han driver med, han er et menneske som trenger omsorg, støtte og kjærlighet akkurat slik som meg. Jeg bryr meg ikke om hva du driver med, du er broren min, skrev jeg. Vi har kontakt i mange måneder til tiden er inne for at vi skal gå hver vår vei.

En mann som tjener Gud etter beste evne og følger opp barna på skole og i aktiviteter, en mann som trofast er forkynner, organisator, sjelesørger og forbeder for sin forsamling, som har plantet flere nye menigheter, som reiser mange mil hver helg for å hjelpe de nyfrelste, opplever sitt livs krise og hva skjer, søsknene snur ryggen til ham.

Er det den kjærlighet Jesus mente vi skulle ha til hverandre?

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt, og selv opplevd, utrolig mye rart de siste årene, og jeg blir sorgfull. Når livet blir vanskelig for noen av våre søsken, så er ikke tiden inne for å dolke dem i ryggen eller å bli stille. Da er tiden inne for støtte og oppmuntring, da er tiden inne for å dele smerte, sorg og fortvilelse, da er tiden inne for å hjelpe dem å bevare håpet om en bedre morgendag. Da er tiden inne for praktisk og følbar omsorg.

Hva kan DU gjøre i dag for å vise ett av dine søsken i Herren at du elsker dem?

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

På søken etter trøst

Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. (Matt. 14:14)

Den tunge skya bare kom sigende ned over meg og plutselig satt jeg der og kjente meg tung og trist. Jeg kjente tårene presse på og jeg visste ikke helt hvorfor. Hvorfor var jeg plutselig så nedstemt, trist og lei meg? Det hadde ikke skjedd noe som skulle tilsi det, ei heller hadde noen sagt noe stygt eller dumt. Skya kom bare plutselig.

Jeg kjenner lysten til å søke mennesker etter trøst. Tenk om noen kunne sende et oppmuntrende ord? Tenk om noen kanskje hadde skrevet noe som jeg ville blitt oppløftet eller trøstet av? Kanskje noen bare sånn rent tilfeldig ville huske på meg akkurat nå? Det er flere tanker, men felles for dem er at de var rettet mot mennesker og at mennesker skulle bidra med noe som kunne få meg til å føle meg bedre.

Jeg tar meg i det og rister på hodet. Gud, det er deg jeg trenger. Jeg ber og finner ikke svar på tristheten, jeg ber mer og ingenting letter. Jeg forstår like lite. Jeg vet at det er en plass jeg må gå, til Guds ord, men det er liksom mye lettere å ønske magiske ord fra mennesker. Har du vært der? Du vet at du trenger Gud, men likevel håper du mennesker skal komme til hjelp og unnsetning?

Jeg tar meg i det enda en gang og trekker meg bort fra de steder mennesker finnes og setter meg med bibelen. Jeg leser videre fra hvor jeg er og leser om at døperen Johannes blir halshugget, at Jesus får beskjed og at han trekker seg unna for å være alene. Så opplever han hva dagens vers sa. Mange mennesker visste om hvor han skulle og de var der da han kom. Jesus er selv sliten og sikkert trist og lei, han trenger tid alene med Far. Men han fylles med en inderlig medlidenhet når han ser menneskene og ders behov og han hjelper. Han setter sitt eget til sides og «gjør min Fars vilje»- han betjener de mennesker Gud har sendt ham til, han lever ut sine egne ord: «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske». Det var ordene Gud brukte til meg den kvelden.

Det var nesten som om han sa: Jeg forstår du har det tungt nå, men er du villig til å betjene og hjelpe andre i egen smerte? Vil du etterligne Jesus eller vil du sette deg selv først?

Ikke akkurat de trøstens ord jeg følte for å få, men en viktig tankevekker og påminnelse var det like vel. Så da var det bare opp til meg å velge hva jeg ville. Synes synd på meg selv eller betjene de mennesker Gud la meg på hjertet?

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)