Jeg ikke bare forstår det er tungt

Har du tenkt over hva som er forskjellen på empati og medlidenhet? Jeg har egentlig ikke, ikke før jeg nå for litt siden ble sittende å tenke på at i sann medlidenhet ligger det skjult en stille og varm glede. Ikke en glede som gjør at vi kjenner på lykke eller tilfredsstillelse, men en glede som kommer av at vi har fått være der for andre og ved våre spede forsøk på trøst og oppmuntring har fått bære og lindre noen andres smerte og lidelse.

Handling er en del av medlidenhetens natur. Empati dreier seg mer om følelser og tanker, mens sann medlidenhet handler om å oppmerksomt og vennlig ta innover seg andres lidelse og aktivt gjøre noe for å dempe deres smerte og lidelse. Medfølelse er et av de vakreste og sterkeste gjensvar vi kan gi i forhold til den lidelse og smerte vi ser i andre menneskers liv. Gjennom at vi oppmerksomt møter og omfavner andres sårbarhet, lidelse og smerte- og gjennom at vi strekker oss ut for både trøste og støtte dem, kan vi gjøre byrden deres lettere å bære og vi kan ved kjærlighet bringe lindring og legedom som fjerner noe av smertens brodd.

Vi er alle observante ovenfor mennesker vi kjenner, og spesielt når det gjelder ting som gjør at de blir sårbare eller utsatt for ting som ikke er godt. Det ligger i kjærlighetens natur at vi ønsker å fjerne det vonde fra andres liv, akkurat slik medlidenheten vil bære den andres smerte og ved omsorg, støtte og hjelp være med på å lette og lege det vonde. Medlidenhetens hovedfokus er faktisk å lindre eller fjerne en annens smerte og dens kide er omsorg/kjærlighet for noen andre enn seg selv.

Jo mer jeg tenkte på disse tingene, og jo mer jeg fikk ordnet tankene gjennom å sortere ordene, jo mektigere og mer overveldende ble det å tenke på at Gud har medlidenhet med oss.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Og vi vet at Gud handler på hva han føler. Han ikke bare kjenner på kjærlighet og omsorg, han viser det i handling. Han ikke bare synes synd på de av oss som lider, han bærer lidelsen sammen med oss og ønsker å løfte byrdene av oss og gi oss fred og glede. Jesus er et forbilde for oss alle når det gjelder å ta inn over seg andres smerte og lidelse, for deretter å gjøre noe for å lindre og lege det.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

La oss ikke bare være empatiske overfor andre og forstå at det er tungt og vanskelig, la oss vise medlidenhet og forsøke vårt beste for å bære og lindre andres smerte, slik Jesus mer enn villig gjør for oss.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
– Rom. 12:10, 13a og 15

I sin kjærlighet HANDLER Gud, hva gjør vi?

Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt. 

Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?

Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.

Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?

Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…

Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!

Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg

Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”

Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Guds hjerte for de fortapte

Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter. (Jer. 9:1)

Jeremia ble utvalgt av Gud til å være profet. Han levde i en tid der folket var langt fra Gud og selv om han kom med mange formanende og advarende ord mot dem, ville de ikke omvende seg. Gud ønsket å tilgi og gjenopprette, men folket ville ikke vende om fra avgudsdyrkelse, selvrettferdighet og egne lyster og ønsker. Jeremia minnet folket om Guds bud og lover, om han godhet og løfter, men også om den dom som ville komme hvis de ikke vendte om med fortsatte sine egne veier.

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.» (Jer. 6:16)

Hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er den nød, sorg og barmhjertighet Jeremia viser. Han elsker virkelig folket sitt og sorgen over hva han ser tar plass virkelig tynger ham. Vi ser i verset vi startet med at han er villig til å gråte både dag og natt for de falne i folket.

Spørsmålet mitt, til både meg og deg, er:
Kjenner vi på slik en sorg og smerte når vi ser på de rundt oss som er på avveier og fortapte? Blir vi rørt til tårer over hva vi ser av smerte og vondskap? Blir vi fortvilet over at mennesker velger å gå bort fra Herren? Eller trekker vi bare på skuldrene og tenker at slik er det bare.

Guds plan er frelse for alle og han har en kjærlighet og medlidenhet med mennesker som skaper handling. Jesus ble ofte fylt med medlidenhet overfor mennesker han. Han kunne ikke bare stå og se på lidelsen og fortvilelsen, for det var for de fortapte, de sårede, de sønderknuste de hjelpesløse han kom.

Har vi Guds hjerte for de fortapete, slik Jeremia viste det, eller har vi nok med oss selv og våre nærmeste?

Jesus forstår

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Vi har en herre og mester som vet hva det vil si å være menneske og å møte forkastelse, mistro  og mye annet. De årene Jesus gikk på jorden var ikke fylt med bare godt, det var også en mengde prøvelser og vonde ting. I motsetning til oss handlet alltid Jesus rett, han tråkket ikke i salaten eller lot sinne ta overhånd, i enhver situasjon viste han seg som et forbilde for oss.

At Jesus levde livet på jorden uten synd betyr ikke at han var skjermet fra alt det vonde, men at han i alle ting handlet rett. Jesus vet at det er situasjoner som både er tøffe, vanskelige og sårende. Og nettopp fordi han selv opplevde disse tingene, kan han ha medlidenhet med oss. Jesus forstår faktisk at det er vondt og vanskelig. Samtidig som han forstår er også hans liv et vitnesbyrd til oss om at det går an å overvinne det vonde med det gode. Fordi om vi utsettes for harde og vonde ting, er det vårt ansvar å svare tilbake med god livsførsel og rette ord. Vi kan ikke bestemme hva livet fører vår vei, men vi velger alltid selv hvordan vi reagerer tilbake.

Hos Jesus finner vi både forståelse og trøst for hva som er sårt, tungt og vanskelig, men vi finner også hjelp, visdom og styrke til å kunne handle riktig.

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.