ydmykhet

av

En lydighet til etterfølgelse

Hvilken person involvert i Jesu unnfangelse og fødsel tenker du på når jeg sier at vi finner en lydighet til etterfølgelse? Kanskje tenker du som meg raskest på Maria, Jesu mor? Men det er et annet menneske som har fasinert meg denne adventstiden med sin stille tillit og lydighet, nemlig Josef.

Josef var utvalgt av Gud til å være Jesu adoptivfar, og med det må vi anta at han, som Maria, hadde en spesiell ydmykhet og gudsfrykt med seg. Gud hadde på forhånd utvalgt ham til å være den som skulle beskytte, elske og oppdra Jesus i gudsfrykt og loven. Josef var ikke bare viktig fordi han stammet fra Davids ætt, men også for den han var i sitt indre.

Tidligere har vi vært inne på at det var ikke en enkel situasjon Josef havnet i da han fant ut at hans trolovede var gravid, men som den gudfryktige mann han var så handlet han ikke uten å tenke nøye gjennom ting. Han forholdt seg til Guds lov, men samtidig så ville han handle barmhjertig mot Maria.

Den første natta Josef fikk englebesøk i drømme så får han høre «Josef, Davids sønn» (Matt.1.20). Vi vet ikke hvorfor engelen begynner med disse ordene. Kanskje er det for å forberede Josef på hva som kommer etterpå? For å dra fram i hans minne at Messias skal være av Davids hus og ætt? Vi vet ikke, fordi det ikke står, men det må uansett ha vært viktig siden det blir sagt. Det neste engelen sier er at Josef trenger ikke å være redd for å ta Maria hjem til seg som hans kone, fordi barnet er av Den Hellige Ånd (v 20). Dette gir oss en anelse om at det er ting som Josef har fryktet for. Det er nok en blanding av ting, den ene er at han var gudfryktig og ville være trofast mot Guds ord. Den andre er muligens knyttet til alle de rykter som ville komme om han, Maria og deres familie. Var dette noe han kunne stå i? Men jeg tror også det er en tredje, knyttet til hva engelen så sier; at Maria skal føde en sønn og Josef skal gi han navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Og at dette skjer for å oppfylle profetien i Jesaja om jomfruen som skal bli med barn og føde et barn som skal kalles Immanuel, Gud med oss (v21-23). Hadde jeg hørt de ordene, og forstått at engelen sier jeg skal være far for Guds Sønn og verdens frelser, hadde jeg blitt vettskremt og fristet til å trekke meg langt unna. Hvor sannsynlig er det at også dette var en av de ting Josef ikke skulle frykte for? Stor, spør du meg.

Når Josef våkner så gjør han akkurat hva engelen påla og tar Maria hjem til seg som sin kone (v 24). Han tar ikke tid til å kjenne på egne følelser, se på egen framtidsutsikter eller skrive for-imot liste, han handler umiddelbart på det Guds ord han har fått. Han er lydig umiddelbart, fordi han vet det kommer fra Gud. Kanskje tenker han på hva dette vil innebære av vanskeligheter, skam og annet, men det får ikke kontrollere hans handlinger. Han ikke bare hører Guds Ord, han gjør etter det, uten tanke for hva det kan koste ham personlig og følelsesmessig, både privat og offentlig.

Josef tar på seg det kall som er over hans liv og han blir den beskytter, omsorgsperson og styrke som både Maria og Jesus trenger. Han er en gudfryktig mann, og vi ville brukt ordtaket «han er hel ved» om ham. Hans villighet til å adlyde Gud ser vi igjen litt senere når han på ny får besøk av en engel i drømme. Denne gang får han beskjed om å stå opp å ta barnet og moren å flykte, og Josef handler umiddelbart på ordet han får (2.13-14). Når faren for barnets liv er over, blir han igjen fortalt av en engel i drømme at han kan returnere med familien og når de kommer til Israels land og han får høre hvem som styrer hvor, blir han varslet igjen. Hver gang handler Josef i lydighet på Guds Ord.

Tror du det var enkle valg? Tror du ikke Josef også hadde de indre kamper som vi har når det gjelder å adlyde Guds Ord? Han var ikke overmenneske, han var en vanlig mann som vi er vanlige mennesker med tanker, følelser, uroligheter og usikkerheter. Men han var en gudfryktig mann, og gudsfrykten viste seg i handling gjennom å alltid handle på hva han visste var Guds Ord uten hensyn til eget ve og vel, eget rykte og eget behag. Han valgte å følge Gud hvor Gud ledet ham.

Vi tenker raskt at det var Jesus som måtte følge etter Josef, men egentlig er det Josef som følger etter Jesus. Det lille barnet Josef elsker, beskytter og oppdrar, er Guds Sønn, men det er samtidig Gud som sender Josef til forskjellige steder. Vi kan finne det vanskelig å adlyde det klare Guds Ord mange ganger, fordi vi setter oss selv over lydigheten mot Guds Ord, nettopp i disse ting er Josef et vakkert eksempel til etterfølgelse. Han holdt ikke sitt eget liv så kjært at det hindret ham fra å adlyde Gud. Versene under er en profeti om Jesus, men jeg føler første og siste del også gir et lite bilde av Josef og hans lydighet. Hvordan er det med oss?

Du har ikke glede i offer og gaver – du har åpnet mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg.

Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.»

Salme 40,7-9
av

Jeg kjenner familien

Åhh, er det henne? Du vet, jeg kjenner tanta hennes, hun er ikke helt god altså. Sikkert nervene, men hun finner på all verdens rare ting, og hun henger med helt feil folk.
Åhh, han ja! Jeg kjenner til den gjengen, både faren og onkelen er noen tullinger. De satte både eget og andres liv i fare med alle påfunnene sine.
Har du hørt noe i denne duren når du har snakket om enkeltmennesker til andre? Du trenger ikke å ha sagt noe for å rakke ned på mennesket, men gjett om du får høre mye sladder og nedsettende prat. I min oppvekst var det et stempel å komme fra bygda jeg er fra og bor i, og jeg husker selv at det var plasser andre steder i Norge som ble omtalt nedsettende.

Hva har dette med advent og jul å gjøre? Vel egentlig så var ordet jeg har hatt i tankene i dag forbundet med navnet på et sted, nemlig Nasaret og nasareer. Det kommer opp i slutten av Matteus kap 2 i forbindelse med at Josef bringer familien tilbake fra eksil i Egypt. Hvor han tenkte å bosette seg blir ikke noe av fordi det er farlig, og igjen blir han varslet i en drøm og ender opp i Nasaret. Matteus sier at det ord talt gjennom profetene om at han skulle kalles en nasareer dermed blir oppfylt* (v22-23). Å bli kalt nasareer var nedsettende da Nasaret ble nedlatende og foraktelig omtalt av andre. Bare tenkt på hva Nathanael flere år senere sier; Kan det komme noe godt fra Nasaret? (Joh.1.46). Det hånet som stedet ble omtalt med, falt også på dets innbyggere.

Og dette er ikke første gang i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel vi møter på situasjoner som bringer negativ omtale på folkemunne. Vi kan alle tenke oss at det var ikke få rykter som florerte om Maria da naboene hennes fant ut at hun var gravid, men hvor mange av oss tenker på at mye også må ha rammet Josef? For vil ikke menneskers første tanke være at de ikke klarte å holde seg borte fra hverandre? Både Jesu biologiske mor og hans adoptivfar utsettes for menneskers tunger og deres fordømmelse. Dette er noe som også følger Jesus gjennom oppvekst og i voksenlivet. Jesus ble født inn i en fattig familie som mest sannsynlig hadde et ganske frynsete rykte blant mange( selv om de nok ble hedret for sin gudsfrykt i hverdagen), og ikke nok med det, han vokste opp på et uglesett sted og da han begynte sin tjeneste, så valgte han ikke de ytre sett riktige mennesker, men mennesker uten anseelse. Ikke jordisk rikdom eller status, men nok av foraktelse og nedlatenhet.

Og er ikke dette noe av det som går igjen gjennom hele Bibelen? Gud utvelger seg det som ingen ting er, og virker mektig igjennom deres liv. Gud tar de små, de misforståtte, de ubetydelige- og virker under ikke bare i dem, men også gjennom dem. David var ikke det naturlige valget for å kjempe mot Goliat, ei heller til å bli konge. Men Gud utvalgte ham. Matteus var uglesett og hatet av mange rundt seg, men Jesus utvalgte ham til å bli en av de 12, og også til å skrive et av evangeliene. Tenk å stole på en toller til noe slikt? Gud bruker ofte det verden ser ned på og oppfatter som svakt og ynkelig til å gjøre kjent sin nåde og makt. Han er ikke avhengig av våre styrker, posisjoner og kløktige idèer, men av at vi innser vår svakhet og vårt behov av ham. Tror vi at vi er noe og er sterke og kloke nok i oss selv, vil Gud ofte gå oss forbi og bruke den som ser på seg selv som svak og i behov av Guds nåde og kraft for å klare noe.

Til de som setter seg selv høyt og tror de er noe, burde dette være en advarsel, for Gud knuser dem han bruker slik at de ikke kan skryte av seg selv, men i takknemlighet og ydmykhet takker og ærer Gud for hans nåde og makt. For dem som føler seg små, svake og tidvis ubrukelig; fatt mot! Gud trenger ikke dine styrker, han trenger at du stoler på ham og lar han virke i deg. Verden ser kanskje på mange kristne som raringer, sveklinger og belastninger- men ikke Gud, og den Gud kaller til et liv i helliggjørelse og tjeneste vil han også utruste med sin Ånd, makt og styrke.

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

1. Kor.1.28-31

*Du vil ikke finne et sted i Gamle Testamentet som nevner denne profetien, derfor er det også litt forskjellige forklaringer på opphavet. Det er dem som mener det er knyttet til det hebraiske ordet for kvist (bl.a. en kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, Jes.11.1), enkelte knytter det til nasireerløftet, andre mener det sikter til beskrivelsen av Messias i Jesaja 53 der han omtales som foraktet av mennesker og den siste forklaring jeg har hørt er at de på den tid kjente til skrifter og profetier som vi ikke har i vår Bibel (det vises til Enoks profeti som Judas omtaler (v14-15) og også eksempelet med at noe Jesus sa (som ikke er i evangeliene) står i Apostlenes gjerninger (20.35). Nevnte kilder har ikke bare forklaringer ift profetiordet, men også om ordets (oppfattede) mening på Jesu tid.
Kilder, bl.a.: New Bible Dictionary(3rd ed) s807-8, Editors; I.H. Marshall, A.R. Millard, J.I. Packer & D.J. Wiseman, IVP 2015 og Believer’s Bible Commentary (2nd ed) s1117-18, William MacDonald, Thomas Nelson 2016. Punkt 4 omtales av John Mac Arthur i en tale som er publisert på youtube 10.jan.2017 med tittel ‘The Geography of Christmas Prophecy’

av

Ikke hindre andre i å hjelpe

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få. (Ap.gj.20:35)

Jeg har blitt minnet om noen episoder i livet i dag, om tider og dager der jeg måtte svelge hardere enn hardt for å få ned stoltheten. Den ene gjelder en tannlegeregning jeg hadde for noen år siden som for meg var høy. Ett par måneder tidligere hadde en kjær kjenning sagt at jeg skulle bare si når det ble, så skulle jeg få pengene.

Dagen kom der jeg gikk hjem med regninga i hånda og med viten i hodet om hva han hadde sagt, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke ydmyke meg, jeg ville ikke svelge stoltheten og jeg prøvde meg: Men Gud, du kan jo ordne det på en annen måte. Du kan fikse pengene uten at jeg må spør. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, for det ville være totalknekk i stoltheten og direkte ydmykende. Tålmodig som Gud er lot han meg mase ett par dager før det kort og kontant kom: Jeg har allerede ordnet det!

Det var det, ikke noe pengedryss fra himmelen eller uventa konvolutt i postkassen, jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg var stoltere og staere enn ett esel og at jo, Gud hadde allerede ordnet det. Jeg måtte ta mot til meg og gi beskjed: Nå har jeg regninga her… du å fælt, men pengene var der dagen derpå og regninga betalt.

Stoltheten min måtte knekkes og svelges og jeg måtte være villig til å ydmyke meg. Jeg måtte være villig til å ta imot hjelp selv, selv om det er SÅ mye lettere å hjelpe andre enn å motta selv. Jeg vet at Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og jeg føler det slik selv, men så har Gud minnet meg om tanken: Hvem er jeg som vil hindre andre fra å oppleve nettopp hvor velsignet det er å få gi? Det er ikke innenfor mine rettigheter, det er heller min plikt å motta med glede og takknemlighet det Gud minner andre om å gi meg eller hjelpe meg med. Noen ganger er det min tur til å gi, andre ganger til å motta, sånn er det bare.