Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

Det er en tid for alt

Den neste uken kommer jeg til å være borte fra bloggen pga konfirmasjon. Jeg har valgt å gå ei lita stund tilbake og har plukket ut 5 av de 30 første innleggene som ble postet  på bloggen. En reprise som de færreste (meg selv inkludert) vil ha friskt i minne 😉 Ønsker dere alle mange gode stunder og Guds rike fred og velsignelse.
~ Cecilie

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)

første gang postet 23.02. 12

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

Guds ord er tidløst og levende

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti (Sal.119:105)

I slutten av juni satt jeg og kikket over de innlegg som til da var skrevet om de ulike bønnelinjene i Fader vår og jeg tenkte: Hadde jeg skulle begynt å skrive om dette nå, så hadde innleggene blitt helt annerledes. Og det samme tenkte jeg for ett par dager siden da jeg satt og jobbet med oppsummeringen av det hele, i dag hadde det blitt annerledes. Ikke fordi Guds Ord er forandret, men fordi jeg, mine omstendigheter og utfordringer er annerledes.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

Guds ord taler til oss i alle livets situasjoner og det er en bredde og dybde i det som vi aldri vil klare å gripe med forstanden. Som Guds veier og tanker langt overgår vår og hans kjærlighet er større og mektigere enn vi kan forstå, er Hans ord en uuttømmelig kilde av liv, visdom og hjelp. Gud, opphavet til alt liv og det som godt er, kommer nær til oss gjennom sitt ord for å bringe veiledning, trøst, hjelp og hva enn vi trenger.

Nettopp det at Gud er evig og allmektig tilsier også at det ord Han har talt inneholder mye mer enn vi ved «første øyekast» kan gripe. De enkelte ord er fulle av liv og kan tale til oss på ulike måter avhengig av hva vi trenger. Guds Ånd vil til tider åpenbare spesielle vers eller ord for oss på en måte som taler direkte inn i våre liv på en spesiell tid. Det er som om versene «hopper ut av siden» eller står der og «blinker».

Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt. (Sal. 119:130)

Det betyr ikke at de vers vi tidligere har funnet hjelp og trøst i, er de vers som er riktige for oss nå. Ei heller betyr det at har vi fått en viss innsikt over ett vers, så har vi forstått alt det innebærer. Guds ord er en uutømmelig kilde av liv og hvis vi vil og søker det, vil Gud fortsette å vise oss nye dybder, bredder og sannheter i Ordet så lenge vi lever. Guds ord er levende, slik Gud er, og nettopp dette gjør at de samme vers kan vise oss ulike ting.

Da jeg begynte å skrive innlegg om Fadervår var det ikke noe jeg hadde planlagt. Jeg hadde tenkt ett innlegg om en av linjene, men så merket jeg når jeg startet at dette skal jeg. På en merkverdig måte ble det slik at de ulike innleggene ble skrevet samtidig med at jeg opplevde ting i hverdagen som gikk som hånd i hanske med den neste linjen jeg skulle skrive om. Mens jeg gikk og tenkebedde over linjen, så viste Ånden meg hvordan jeg kunne bruke nettopp dette inn i hva som skjedde, samtidig som jeg ble minnet om andre vers som passet sammen både med bønnelinjen og hva vi gikk i gjennom her hjemme. Merket du hva jeg sa: Det passet med hva jeg opplevde i livet. Dette viser tydelig at Ordet er levende og at Gud vil sende sitt ord til oss slik at det blir til veiledning, hjelp og trøst for oss. Jeg kan si sammen med Jeremia:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 16:15)

3. søndag i advent

Nå tenner vi det tredje lys,
det er et hellig tall.
Vi venter på at kongen vår
skal fødes i en stall.

Jesus hadde ikke trengt å komme, han hadde ikke trengt å legge av seg sin himmelske herlighet og steget ned og kommet inn i vår mørke og kalde verden. Han trengte ikke, men han gjorde det. Lydighet er bedre enn offer sier Guds Ord, Gud verdsetter at vi er lydige mot hans ledelse høyere enn selve offeret lydigheten bringer med seg. Jesus var lydig mot Far, en lydighet som kostet mye og smakte smerte og fornerdelse, men for en frukt og høst det har bragt med seg i ettertid. For en velsignelse det bragte til verden og alle mennesker at Jesus banet vei.

«Mamma» hører jeg med klagende og sår stemme, «kan du synge igjen?» Jeg svarer først nei og begrunner med at jeg har jo alt gjort det. Men så kommer tårene og at «men jeg har en vond drøm igjen.» Vi snakker om hva det var og jeg sier, mens jeg holder gutten tett inntil meg, du vet at du trenger ikke være redd? Det er ikke noe å være redd for. Jeg synger den sangen jeg har sunget tusener av ganger tidligere; «Jeg har en engel som følger meg» mens jeg stryker gutten over ryggen. Øynene glipper og han får et fredelig drag over ansiktet, pusten blir roligere og tårene forsvinner. Når jeg er ferdig sitter jeg bare og stryker han og ber inni meg. Han spør hva jeg gjør og jeg sier jeg ba til Jesus for han og også takket Jesus for at han alltid er med oss. Så ber jeg høyt for han også, at han må få ro i hjerte og tanker, at drømmene må være gode og at han våkner friskere i morgen.. Det er ikke noe problem for han å finne roen og legge seg til å sove når jeg går ut denne gangen.

Livet er noen ganger som en vond drøm, man lengter etter å våkne, men er desverre allerede det. Som Guds fred fylte hjertet til gutten min da vi snakket om Gds godhet og tilstedeværelse, kan Jesus fylle det lengtende, sårede, sønderbrutte, fortvilte og brukne liv og hjerte som roper ut til ham om hjelp. Jesus, kan du være nær, kan du holde meg tett, kan du synge meg til ro, la din styrke feie min svakhet bort, la din godhet fylle meg med visshet om at jeg er elsket, må din beskyttelse omslutte meg så jeg kjenner jeg er trygg, må din nåde ta meg videre og dypere.

Jesus gav avkall på sitt eget og kom som et lite barn til jord. Ikke for  vise seg fram, men for å vise oss hvem Far er. Den hellige Gud kom ned og tok bolig blant menneskene og kongenes kongen ble født i en stall. Hvorfor? Fordi han elsker oss så utrolig og ubeskrivelig høyt og lengter etter å hver dag dele fellesskap med oss. Jesus vil roe din sjel og sitt hjerte akkurat som han gjorde lørdag kveld med min gutt midt i hans sykdom og redsel.

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

Gud vil gi overnaturlig styrke

Men Herrens hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel. (1. Kong. 18:46)

Det er perioder i livet der man hver morgen man våkner kjenner kroppen skriker og bare vil sove flere timer til, der man i løpet av dagen kjenner man er svimmel og full av verk fordi kroppen er utslitt og der man på kvelden synker sammen og tenker at jeg orker ikke mer. Dager og uker der utfordringene og prøvelser kommer kjørende inn i lass og kroppen utsettes for et slit den ikke er skapt for. Man blir bare så sliten at man kræsjer i dørkarmer, lurer på hvor mye 4+7 egentlig var og glemmer det ene med det andre.

Jeg har opplevd flere slike perioder og de har ofte vært knyttet til egen eller barnas helse, eller sykdom er det rettere å si. Samtidig har det vært en opplevelse av at det kommer mange ekstra utfordringer på toppen av den fysiske. En tid med både prøvelse og kamp, en tid med svakhet og manglende evne til å snu det hele selv, en tid der Guds styrke og nåde ikke bare hadde vært kjekt å ha, men er livsnødvendig for å stå støtt gjennom dagene. Etter mangfoldige erfaringer der jeg er tatt milevis forbi meg selv og likevel steller syke barn hver natt i månedsvis, sover minimalt, utsettes for press både utenfra og innenfra er det noe som er hamret inn i hjertet mitt: Når vi står i ekstra belastende og/eller spesielt krevende situasjoner, vil Gud gi overnaturlig styrke. Jeg bare vet det fordi jeg har erfart det titalls ganger. Men erfaringen min er ikke nok for meg, jeg vil også at den skal kunne begrunnes og forklares utfra Guds ord. Gud ledet meg til historien i 1. Kong. 18 da jeg en dag spurte om en historie som «gikk god» for min personlige erfaring.

Profeten Elia er på Karmels fjell der Baal-profetene er gjort til skamme og drept.  Gud har vist sin kraft og allmakt overfor både folk og konge. Landet har vært under en årelang tørke, men nå hører profeten suset av regn og gir beskjed til kongen om at han kan gå opp å spise og drikke. Kongen gjør dette og imens gikk Elia på toppen av fjellet og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne ( han ba).  Tjeneren får beskjed 7 ganger om å gå og se om det er forandring, siste gangen er det en sky på størrelse med en hånd. Da sier Elia at tjeneren må si til kongen at han må forte seg hjem før det styrter ned.

Vi er at profeten har vært gjennom enorme påkjennelser der han har stått i Guds kraft og styrke (ved alteret) og der han har vært på kne i bønn og påkallelse. Vi vet at slikt press og slike utfordringer vil gjøre oss slitne, men profeten får oppleve noe merkelig: Guds hånd kommer over han så han springer fortere enn vogna til kongen kjører. Det er å oppleve at Gud gir overnaturlig styrke under spesielle omstendigheter det!

Om du kjenner at du har lite eller ingen styrke igjen, om du hver dag og kveld føler at du orker ikke mer, vit at det er hjelp å få. Gud ønsker at du hver dag, kveld og natt skal klynge deg til ham og la han få hjelpe deg. Han utfordrer oss ved å spørre: Kan du stole på meg en time til? Kan du stole på meg en dag til?

Setter du din lit til Herren vil han ikke svikte deg, Gud vil gi deg overnaturlig styrke når du står i ekstra utfordrende og/eller krevende situasjoner.