apostlenes gjerninger

av

Nåde for motstanderen

Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:15-16)

Paulus ble en stor Guds mann, men forhistorien hans er ikke av det vakre slag. Da Paulus var yngre var han er ivrig motstander av evangeliet om Jesus og satte alt inn på å bekjempe Jesu navn og disipler. Selv sa Paulus: Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. (Ap.gj.26:10) Paulus hadde stått ved siden av de som steinet Stefanus til døde, og han var enig i det som ble gjort. Paulus var en ivrig forkjemper for loven, men klarte ikke se sannheten i evangeliet om at Jesus var den frelser Gud hadde lovet. Det måtte Jesus selv vise seg for ham og fortelle.

Også i dag er det mennesker som kjemper ivrig mot Guds evangelium om frelse ved nåde og tro. Noen mener at kristne ikke er vel bevart som kan tro det de gjøre, andre mener at sannheten er relativ og kan tilpasses det enkelte individ. Det kan være godt og rett for deg, men trenger ikke være deg for meg. Enkelte mener at Gud kan ikke være god og barmhjertig siden det er mye vondt i verden og mye annet.

Det er ikke alle som er like store motstandere av Jesus og evangeliet som Paulus var, men vi finner likevel motstandere av evangeliet i dag. Og det samme gjelder for de menneskene som det gjaldt for Paulus bak der. Gud elsker dem og ønsker fellesskap med dem. Som Paulus ble møtt med nåde og barmhjertighet og tatt inn i varmen da han omvendte seg, slik vil Gud også møte dagens motstandere av evangeliet når de omvender seg. Den som tar imot Jesus som frelser blir ett Guds barn. Det avhengig ikke av hva det enkelte menneske har gjort av godt eller vondt, men det avhenger av Guds nåde og hva Jesus gjorde. Gud er så god og barmhjertig at det er nåde også for tidligere motstandere av evangeliet.

av

Den glemte høytid

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (Ap.gj.2:4)

Jeg er ikke den første som kaller pinsen den glemte høytid. Men hvorfor er det slik at vi har lettere for å ta denne høytiden som ekstra fridager og pusterom enn de andre kristne høytidene? Vi gjør alle noe spesielt ut av jula som er feiring av Jesu fødsel, mange har egne tradisjoner rundt påska som er til minne om Jesu død og oppstandelse, men færre går og venter med spenning og forventning på å markere pinsa. Hvorfor?

Kan det ha noe med at vi ikke helt vet hva pinsa egentlig er? Kan det ha noe med at vi ikke forstår alt rundt Den Hellige Ånd? Kan det være at det er så lite snakket om at vi ikke helt vet hva vi skal markere og derfor snakker vi ikke så mye om det fordi vi selv er usikre?

Ofte kalles pinsa for kirkens bursdag, men det blir litt feil, for det viktigste med hele pinsa er at det løftet Jesus gav disiplene sine ble oppfylt. Disiplene var samlet på øvresalen og plutselig var det som om en kraftig vind fra himmelen fyllte rommet der de var. Ildtunger viste seg, delte seg og satte seg på hver enkelt. De ble alle FYLT MED DEN HELLIGE ÅND. Her er pinsens grunnvoll, Ånden som Jesus hadde lovet kom og de ble alle fylt.

Men hvorfor har vi den Hellige Ånd? Hvem er han? Hva gjør han? Er det virkelig viktig å vektlegge Ånden  og hans gjerninger? Jeg har ikke alle svarene, men vi vil bruke denne uka til å snakke om noen av disse tingene.

Hva betyr pinsen for deg?
Hva ville du sagt hvis noen spurte deg om pinsens betydning for kirken, de kristne og deg?

av

Utfordring: Daglig give-away hele uka

Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake. (ordspr. 11:25)

Jeg har en utfordring til deg som leser. Jesus sa at «det er saligere å gi enn å få» (Ap.gj.20:35), og dette er det mange som har erfart i egen liv og hverdag. Det er en ekstra glede i å gi til andre, det å overraske noen eller hjelpe noen. Og her ligger utfordringen: Hva med å denne uke ha en daglig give-away? Hver dag gjennom uke skal du tenke på noen du kan glede, overraske eller hjelpe- og så gjøre det!

Du trenger ikke springe ut å kjøpe noe, men det er selvsagt lov. Men hva jeg vil oppfordre til er å gå til Gud i bønn: Gud, hvem vil du jeg skal gi noe til/gjøre noe for i dag? Og hva vil du jeg skal gi/gjøre? Gud kjenner alle mennesker og ser deres hjerter, tanker og liv. Gud vet hvem som sliter og har det tøft og trenger en oppmuntring eller litt hjelp. Gud vet hvem du kjenner som du kan rekke ut hånden til.

Jeg vil også oppfordre deg til å skrive ned hvem Gud minner deg om og hva du gjør. For noen vil det komme store overraskelser i ettertid når dere får se hvor mye enkelte av tingene har betydd for andre.

Så får vi jo komme med en liten liste over ting som er mulig å gjøre.
* Hva med å ringe noen du ikke har snakket med på lenge?
* Hva med å sende ett håndskrevet kort/hilsen til noen?
* Hva med å hjelpe noen som trenger hjelp?
* Hva med ett overraskelsesbesøk til noen du ikke har sett på lenge (og bring med kaffematen selv)?
* Hva med å be spesielt for det mennesket du er blitt minnet om og sende melding om at: I dag har jeg bedd for deg spesielt. Og jeg vil bare si at Gud ser deg og at du er elsket. Jeg fikk versene…. til deg. eller noe i den duren.
* Hva med å ta en tur i skog og hei og plukk med deg blomster som du gir til noen andre?
* Hva med å lage ekstra middag og invitere noen som er enslige, med eller uten barn?
* Hva med å ta naboens barn med på tur? Eller barna til noen som kunne hatt godt av ett par timer alene…

og jo, det er koselig når noen kommer med en blomst, litt ekstra kos, eller annet kjøpt på døra- men det er ikke nødvendig å bruke penger for å hjelpe og glede andre. Så; er du med?

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» (Ap.gj. 20:35)

av

Gå ut i hverdagen

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. (Ap.gj. 1:8)

Gå ut i all verden var Jesus sin formaning, og det står: Jerusalem, hele Judea, Samaria og helt til jordens ende… Det hele skulle begynne akkurat der de var for så å bre seg utover. Mens i dag ser vi at det endel ganger blir snudd helt på hodet, misjon foregår ved jordens ende og ikke i mitt egen nærmiljø.

Hvorfor vil vi helst ha det der ute i verden og holde det mer borte fra det nære? Krever det for mye av oss?

Krever det for mye å ta inn over seg andres sorg og smerte? Krever det for mye å ikke gå ut å spise men heller gi pengene til alenepappaen som sliter? Krever det for mye av min private «kosetid» å hjelpe andre? Krever det for mye å stå opp for sannheten når andre tar lett på den? Krever det for mye å ikke bli med på baktaling og uthenging av andre, men heller stå opp for andre? Er det lettere å se mellom fingrene med dårlig og urettferdig oppførsel enn å stå opp for hva som er rett og sant?

Selv om de fleste av oss er ganske stedsfaste, ser vi likevel på misjon og evangelisering som noe utenfor vår rekkevidde og for spesielt innvidde. Gud har aldri ment at vi må reise halve verden rundt for å være hans vitner, han vil vi skal være det hele tiden og for alle vi møter. Like viktig som å gå ut i all verden er det å gå ut i hverdagen.

I verset er det viktig å ikke bare se på presiseringen av steder, at vi begynner i det nære og utvider etter hvert, men enda viktigere er det å se på avklaringen som verset starter med. Hvordan skal vi klare å leve slike liv i vårt eget nærmiljø? Jo, ikledd kraft i fra det høye. Jeg må la Gud forme, farge og virke gjennom mine handlinger og ord.

Hvordan kan du vise Guds nåde, sannhet, omsorg og kjærlighet til de menneskene du ofte er sammen med?

av

Ikke hindre andre i å hjelpe

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få. (Ap.gj.20:35)

Jeg har blitt minnet om noen episoder i livet i dag, om tider og dager der jeg måtte svelge hardere enn hardt for å få ned stoltheten. Den ene gjelder en tannlegeregning jeg hadde for noen år siden som for meg var høy. Ett par måneder tidligere hadde en kjær kjenning sagt at jeg skulle bare si når det ble, så skulle jeg få pengene.

Dagen kom der jeg gikk hjem med regninga i hånda og med viten i hodet om hva han hadde sagt, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke ydmyke meg, jeg ville ikke svelge stoltheten og jeg prøvde meg: Men Gud, du kan jo ordne det på en annen måte. Du kan fikse pengene uten at jeg må spør. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, for det ville være totalknekk i stoltheten og direkte ydmykende. Tålmodig som Gud er lot han meg mase ett par dager før det kort og kontant kom: Jeg har allerede ordnet det!

Det var det, ikke noe pengedryss fra himmelen eller uventa konvolutt i postkassen, jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg var stoltere og staere enn ett esel og at jo, Gud hadde allerede ordnet det. Jeg måtte ta mot til meg og gi beskjed: Nå har jeg regninga her… du å fælt, men pengene var der dagen derpå og regninga betalt.

Stoltheten min måtte knekkes og svelges og jeg måtte være villig til å ydmyke meg. Jeg måtte være villig til å ta imot hjelp selv, selv om det er SÅ mye lettere å hjelpe andre enn å motta selv. Jeg vet at Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og jeg føler det slik selv, men så har Gud minnet meg om tanken: Hvem er jeg som vil hindre andre fra å oppleve nettopp hvor velsignet det er å få gi? Det er ikke innenfor mine rettigheter, det er heller min plikt å motta med glede og takknemlighet det Gud minner andre om å gi meg eller hjelpe meg med. Noen ganger er det min tur til å gi, andre ganger til å motta, sånn er det bare.