Dagen før dagen

Endelig er snart dagen her! Den som både de to små og den store har ventet på. Vi har snakket og forberedt oss i heimen og på skolen er det laget staselig pynt og øvd på sanger og rop. Det er ekstra stort for den minste som skal gå i livets første skoletog, det er utrolig spennende og stas! Mor vet at det er en sliten men glad gutt hun får lov å hente etter det hele er ferdig. Mor vet at guttene vet hvor de skal kikke etter kjente ansikt og at den ene klassen har fått beskjed om at med en gang læreren ser en forelder er det 17.mai-rop av fulle lunger. Jeg gleder meg, men kanskje av litt andre årsaker enn barna mine?

Jeg har kjent tårene i øynene mang en gang når vi har snakket om hvorfor vi feirer 17.mai. Og ja, de har 17.mai i alle verdens land, men det er bare Norge som feirer slik vi gjør, fordi vi markerer vår grunnlov. Og ikke bare nok med det, vi er det eneste land i verden der barn, aktiviteter og fellesskap feires på en så massiv og folkelig måte. Vi glemmer hvor spesielt dette er for andre, fordi det er så vanlig og normalt for oss. Men jeg har tenkt endel på storheten i det hele, tenkt på hvor heldige vi er og lurt på om vi vet å sette pris på den frihet, det samhold og den tradisjon og arv vi har med oss?

Samtidig som jeg har tenkt på hvor sentral kristentroen og kristendommen var i utformingen av den norske grunnloven, har jeg tenkt på hvor alvorlig tar vi «Guds grunnlov»? Det er ikke noe som heter det egentlig, men jeg sikter til hva Jesus sa da den skriftlærde kom og spurte::

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark. 12:28-31)

Vi skal være glade og takknemlige for at vi får bo her i Norge, det er ett av verdens beste land. For de fleste av oss er det ikke ett valg vi har tatt selv, det er ett av livets lykketreff at vi er født og bor her.

Samtidig har jeg tenkt på alvoret i at å være borger i ett land gjør at vi har spesielle rettigheter, men vi skal ikke glemme at det også er plikter som følger med. Vi trenger å vende tilbake til hvor fokuset ikke er bare på rettigheter, på hva jeg har krav på og kan få, men også på hva er mine plikter og hvordan kan jeg best tjene andre og samfunnet jeg er en del av.

Som vi har rettigheter og plikter som borgere av vårt flotte land, har vi også det som borgere i Guds rike. Er vi opptatt av begge deler, eller er rettighetssiden den vi fokuserer mest på?

Til alle som leser: Gratulere så masse med dagen i morgen!

Neste innlegg kommer mandag 21. så fremt formen holder. Jeg skal kose meg sammen med barna på den store dagen i morgen, og også fredag som er skole- og SFO fri! Ta vare på deg selv og alle du har kjær.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s