Markus evangeliet

av

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

av

Ordet står fast for evig

“Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.” (Jes.40.8)

“Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.” (Mark.13.31)

Gud er ikke menneske som vi er, Gud er Gud! Det er flere sider ved akkurat dette, men her nevner jeg bare noen korte momenter om hva det har for å si i forhold til det skrevne ord.

  • Gud sier ikke noe Han ikke mener, har Han sagt det så er det slik.
  • Gud gir ikke løfter uten å mene å oppfylle dem.
  • Han gir ikke løfter om gode ting for å smiske med oss og få oss på lag, men fordi Han elsker oss og vil i alle ting hjelpe oss og sørge for oss.
  • Han gir ikke gode løfter for å late som om Han bryr seg og vise seg fram for andre.
  • Han gir bare løfter Han vil gjennomføre. Har Gud lovet noe, vil Han holde det.

Gud forandrer ikke på sitt Ord etter dagsform og humør slik vi kan gjøre. Gud er uforanderlig og vi kan stole på at Han alltid er den samme. Uansett hvor vi feiler eller hva vi feiler med, er Gud nådig og kjærlig. Han vil fortsatt holde sitt Ord til oss, Han vil ikke holde tilbake det som er lovet, men vi kan selv stenge for det ved å ikke ville omvende oss og ved å ikke ville gå Guds vei. Men da er det vi, og ikke Gud, som “svikter”

Gud er over alt og alle og er den som har kontrollen. Det betyr også at gir Gud ett løfte så kan det stoles på uansett hva som skjer eller hva som kommer inn av omstendigheter i livene våre. Ingen av disse ting vil stoppe Gud fra å la Sitt Ord bli virkelighet. Det finnes ingen omstendigheter som er umulige for Gud. Det finnes heller ikke mennesker som er for langt nede til at Gud kan løfte dem opp av graven, ei heller mennesker som er for ødelagt til at Gud kan hjelpe og lege dem. Gud kan gjenopprette og istandsette alle mennesker til Hans ære og andres gagn.

Ordet gjelder alle Guds barn, det er ikke forskjellsbehandling hos Gud. Det er ikke slik at en pastor automatisk blir mer velsignet enn en husmor eller at en omreisende evangelist får oppfylt flere av løftene enn en industriarbeider gjør. Ei heller er det forskjell mellom ung og gammel, menn og kvinner, gift eller ugift og selvsagt spiller heller ikke språk, hudfarge, nasjonalitet, rase, utdanningsnivå eller slike ting inn i bildet. Gud har gitt sine løfter til alle sine og alle Hans vil se dem komme til live hvis de lever etter Guds ord om ett gudfryktig og overgitt liv.

Altså: Guds Ord står fast for evig og det gjelder alle Hans. Gud gjør ikke forskjell på mennesker og det er heller ingen ting som er umulig for Gud, så våre ødelagte liv eller umulige omstendigheter stopper ikke Gud fra å la sitt ord, sine løfter, bli virkelighet i våre liv. Har Gud sagt det, så er det sånn!!! Men vet du hva Gud har sagt? Kjenner du Guds Ord?

Kjære Gud, takk for at ditt ord står fast for evig og at uansett hva som skjer kan jeg stole på at det vil bli virkelighet. Mine omstendigheter vil aldri stoppe ditt ord fra å være levende og virkekraftig i mitt liv, det vil alltid gjøre det det er sendt for. Styrk troen og tilliten til Deg og Ditt Ord i mitt hjerte! I Jesu Navn, Amen

for evig og alltid ditt ord står fast
dine løfter ei blekes av tidens tann
i tillit til  løftet mitt hjerte stilner
for Du, min klippe og festning er

(Første gang postet mars 2010 på med Gud i hverdagen)

av

Dagen før dagen

Endelig er snart dagen her! Den som både de to små og den store har ventet på. Vi har snakket og forberedt oss i heimen og på skolen er det laget staselig pynt og øvd på sanger og rop. Det er ekstra stort for den minste som skal gå i livets første skoletog, det er utrolig spennende og stas! Mor vet at det er en sliten men glad gutt hun får lov å hente etter det hele er ferdig. Mor vet at guttene vet hvor de skal kikke etter kjente ansikt og at den ene klassen har fått beskjed om at med en gang læreren ser en forelder er det 17.mai-rop av fulle lunger. Jeg gleder meg, men kanskje av litt andre årsaker enn barna mine?

Jeg har kjent tårene i øynene mang en gang når vi har snakket om hvorfor vi feirer 17.mai. Og ja, de har 17.mai i alle verdens land, men det er bare Norge som feirer slik vi gjør, fordi vi markerer vår grunnlov. Og ikke bare nok med det, vi er det eneste land i verden der barn, aktiviteter og fellesskap feires på en så massiv og folkelig måte. Vi glemmer hvor spesielt dette er for andre, fordi det er så vanlig og normalt for oss. Men jeg har tenkt endel på storheten i det hele, tenkt på hvor heldige vi er og lurt på om vi vet å sette pris på den frihet, det samhold og den tradisjon og arv vi har med oss?

Samtidig som jeg har tenkt på hvor sentral kristentroen og kristendommen var i utformingen av den norske grunnloven, har jeg tenkt på hvor alvorlig tar vi «Guds grunnlov»? Det er ikke noe som heter det egentlig, men jeg sikter til hva Jesus sa da den skriftlærde kom og spurte::

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark. 12:28-31)

Vi skal være glade og takknemlige for at vi får bo her i Norge, det er ett av verdens beste land. For de fleste av oss er det ikke ett valg vi har tatt selv, det er ett av livets lykketreff at vi er født og bor her.

Samtidig har jeg tenkt på alvoret i at å være borger i ett land gjør at vi har spesielle rettigheter, men vi skal ikke glemme at det også er plikter som følger med. Vi trenger å vende tilbake til hvor fokuset ikke er bare på rettigheter, på hva jeg har krav på og kan få, men også på hva er mine plikter og hvordan kan jeg best tjene andre og samfunnet jeg er en del av.

Som vi har rettigheter og plikter som borgere av vårt flotte land, har vi også det som borgere i Guds rike. Er vi opptatt av begge deler, eller er rettighetssiden den vi fokuserer mest på?

Til alle som leser: Gratulere så masse med dagen i morgen!

Neste innlegg kommer mandag 21. så fremt formen holder. Jeg skal kose meg sammen med barna på den store dagen i morgen, og også fredag som er skole- og SFO fri! Ta vare på deg selv og alle du har kjær.